Bare ett barn???

[Anonym bruker]

JEg sliter veldig med dette.

 

Vi har ett barn, nå 4 år.

Prøverørsbarn.

 

Alle forventer at vi snart får en til. Men ingen vet at vi sliter. Vi får jo det ikke til. Vi har prøvd flere søskenforsøk, altså fryseforsøk. Men ikke noen uttelling.

 

Har 3 forsøk igjen i "det offentlige".

 

Begynner tenke at vi nok bare får det barnet vi har. Det kommer ikke noe søsken.

Jeg blir heller ikke yngre.

 

Føler det er vanskelig å "forsvare" det å ha bare ett barn.

Ingen synes akseptere det, som ett valg.

 

Hadde jeg vert ærlig hadde det blitt: "jaja stakkar dem, de fikk bare ett barn de, de ønsket seg fler med fikk bare det ene."

 

Men siden jeg ikke er ærlig, og ikke takler å fortelle alle at vi sliter, så blir dewt: "Å herregud, stakkar ungen din da, som ikke får søsken. Stakar, hun blir no heilt aleine ho da. Stakar tenk så kjedelig det er for ho da."

Dere MÅ jo få en til, det er ikke riktig overfor barnet å ikke gi det søsken"

 

Når jeg får slike komentarer gråter jeg innvendig.

 

Vil livet til mitt barn bli så forferdelig som enebarn?

Vil hun når hun blir større klandre oss, forde vi ikke ga henne søsken?

Vil hun hate julaftener og andre "familie" dager, forde da er det bare henne og "oss gamle", vil hun om noen år synes det er dritkjipt å dra på ferie, for det er så drygt å være sammen med bare muttern og fattern...... ??

 

Fælt at det ikke skal være "akseptert" å ha bare ett barn av selvvalg.

 

Nå velger jo ikke vi selv da, men ikke gud og hvermann har noe med at vi sliter med fruktbarheten. Så derfor svarer jeg ofte bare: "Nei vi skal ikke ha flere vi" når de maser.

 

Men vil jeg og mannen min få ett amputert liv med bare ett barn?

Vil barnet vårt få ett amputert liv uten søsken?

 

Jeg har jo altid drømt om 2 eller 3 barn, men innser jo at det sannsynligvis ikke blir realitet. Og siden barnet vårt er 4 allerede, og neste prøverørsforsøk er i juni, så blir hun minimum 5 år før hun får søsken, eller nærmere 6 eller 7, alt etter hvor lang tid det tar før siste forsøk er over.

 

Enn om hun er 7 år da...... kanskje ikke så bra å få søsken da, for stor aldersforskjell??

 

Er det noen der ute, som har bare 1 barn, og som velger det selv?

Hvordan blir det valget mottatt?

 

Hvordan føler dere dere med bare 1 barn?

 

[Anonym bruker]

Jeg har bare en ting å si. Tør å vær ærlig! Det vil gjøre det lettere for deres egen skyld. Folk vil desverre alltid mase om dette!

 

Min venninne har det som deg og har måtte gå igjennom totalt 5 ivf. Heldigvis satt den på 5. forsøket. Ved å være ærlig om dette så har det gjort til at folk lar dem være i fred og ingen maser..

 

Er helt med på tankegangen din om ingen har noe med dette, men virkeligheten er alikvel slik at folk maser ang. dette...

[Anonym bruker]

Først av alt, det er leit å høre at dere virkelig vil, men ikke får det til!

 

Jeg ville aldri i min villeste fantasi vært så frekk at jeg la meg borti andres valg hva antall barn angår. Valg eller ikke (som det strengt tatt ikke er i deres situasjon) så er det ingen andres sak. Jeg blir helt stum hver gang jeg hører hva og hvorfor folk skal mene så mye om det ene og det andre.

 

Jeg er 7 år eldre enn min bror, og føler vel ikke at det er noe problem. Vi har lite kontakt, antagelig pga aldersforskjellen og kjønn.

 

Hva slags liv deres barn får kommer jo helt ann på hva dere selv legger opp til. Forstår ønske om å gi barnet søsken, men nå er det ikke engang sånn at alle må ha søsken.

 

Blås i hva andre sier. Forstår at det er vondt for deg å ha et ønske om barn når det er litt vanskeligere å gjennomføre enn for oss andre (meg selv inkludert) som antageligvis kunne hatt 10 barn nå, bare fordi jeg er så fruktbar.

 

Lykke til videre, og blås i alle andre. Det er deres liv, deres avgjørelser og deres følelser!

[Anonym bruker]

Nå er ikke jeg i samme situasjon akkurat. Men vi sliter med nummer to, for jeg bare mister i SA.

 

Når folk spør når nestemann kommer så sier jeg at jeg ikke vet, men vi prøver for harde livet, men det er ingen som vil være hos meg.

 

Da får man heller opplevelser fra de man forteller til, om at de har slitt og mistet osv. osv. og folk blir positivt overrasket over at noen svarer oppriktig. Pluss at nå er det ingen som maser lenger, de spør heller hvordan det går i prosessen og hvordan jeg har det

 

Mye koseligere det, enn det evinnelige maset.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Si det som det er så får du det mye enklere. Jeg har også et barn på fire år og får de samme uttalelsene. Jeg hadde et forferdelig svangerskap og en fryktelig fødsel så jeg er helt avskremt. Men jeg bryr meg ikke hva folk mener og sier. Skulle ønske jeg kom over angsten min og kunne orke å få et barn til, men hvis jeg ikke klarer det så får jeg leve med det. Men spill med åpne kort da får du mer fred. Folk kan jo ikke alltid gjette hvorfor det ikke blir flere. Det er mange fraser som blir sagt når man er gravid/ikke gravi. De aller fleste er helt idiotiske. En klassiker er jo samme hva kjønn det er hvis barnet bare er friskt. Ja, så ble ikke barnet friskt.... Man kan si det en million ganger man får det man får. Tror du er litt sår på dette og tar disse frasene litt vel alvorlig. Lev mer og drit i hva folk sier og si det som det er. Det tar luven fra de fleste...

[Anonym bruker]

Skjønner godt at du tenker sånn jeg.

Vi har et barn og kommer ikke til å ordne flere på egenhånd i allefall.

Drømmen min er evn å adoptere, men veien dit er så lang at jeg sånn i det daglige ser for meg at datteren vår blir enebarn.

Våre argumenter for bare å få en unge er som følger:

-Hun får vår fulle oppmerksomhet hele veien (og da mener jeg ikke at søskenflokker har det kjipt fordi de må dele) og jeg tror vi skal unngå å "skjemme henne for mye bort" også

-Det er mange nok unger i verden fra før, vi behøver ikke å overbefolke den mer enn nødvendig, iallefall ikke kun for at vår datter skal slippe å vokse opp alene

-Målet er å la henne knytte sterke nære bånd med sine kusiner og fettere, slik at hun evn ikke skal føle seg alene.

-vi kommer til å ha bedre råd om vi bare får en unge og kan feks reise mer og kun konsentrere oss om henne.

Det er ingen som tror at vi kun kommer til å få bare denne ungen, så vi har ikke fått noen kommentarer på dette enda. Jenta vår er lita enda.

 

Når det er sagt; det er 5 år mellom meg og min søster. Ikke noe ille nå, men vi var ganske langt fra hverandre når vi vokste opp. Men ikke sikkert det er slik for alle.

Om dere virkelig vil ha flere unger, så er kanskje adoposjon eller forsterforeldre en mulighet, om dere ikke vil gå gjennom flere prøveperioder?

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg har ett barn.

Helt frivillig.

Min største bekymring er at det nok ikke er så lett å være enebarn når man blir godt voksen og jeg og faren blir senile eller pleietrengende. Vi har imidlertid stor familie med tett kontakt rundt oss.

Men jeg har faktisk aldri ønsket meg flere barn. Skal jeg så få flere som ett ledd i oppdragelsen av det første? For meg blir det meningsløst.Skal man planlegge barn bør man oppriktig ønske seg barn. Trivdes ikke med hjemmetilværelsen og babytiden. Har hatt mere lyst til å studere mer og utvikle meg i jobben. Jeg har valgt å bruke tiden min på det. Det gjør meg ikke til en dårlig mor

 

Om du føler samvittigheten gnage deg, så tenk hardt på følgende: Enebarn gjør det bedre på skolen, blir mer intelligente, har høyere inntekt, mer utdannelse og høyere levealder. Det er tallene og staistikken fra samfunnsforsking.

 

Lykke til med forsøkene på å utvide familien:-)

 

 

[Anonym bruker]

Vi har bare en, av flere grunner. Det var min alder og andre ting som skjedde i familien og ellers som gjorde at vi lot det være med et barn. Vi fikk endel kommentarer og ble spurt endel av folk mens han var mindre. Nå er han blitt 7 år, og det har roet seg.

 

Det går bra med en føler jeg, selv om jeg gjerne ville hatt en til hvis det var mulig. Men sønnen vår lider da ingen nød, han trives godt på skole og sfo og har gode venner. Er også en snill og grei gutt som ikke er bortskjemt eller vanskelig. Alle har bare godt å si om han, så er veldig fornøyd sånn. Hva som skjer videre og hvordan livet ellers blir for han, det vet jo ingen. Vi får ta det som det kommer tenker jeg.

 

Du trenger ikke bekymre deg HI, hvis dere ikke får flere er det best å akseptere det, og være glad for henne dere har. Ikke bry deg så mye og at andre peser og maser. Vær ærlig om det hvis du vil, det kan kanskje hjelpe, men ikke føl deg forpliktet til det.

 

[Anonym bruker]

Kan bare skrive under på 21.58.

Jeg ønsker meg rett og slett ikke flere barn. Fødselen og de første mnd var et mareritt, og jeg gjør det ikke en gang til bare som et ledd i oppdragelsen. Det er sånn jeg føler det! Jeg elsker gulljenta mi, og vi har det så flott som vi har det. Vi er en sammenspleiset trio, og jeg har det tusen ganger bedre nå enn da jeg kjempet med etterdønningene etter fødselen og fødselsdepresjon. Jeg vil ikke tilbake dit for alt i verden. Jeg vil være en god mamma! Garantier for et superlykkelig liv for barna sine har man aldri. Men jeg tror faktisk jenta vår har et aldeles supert utgangspunkt!

[Anonym bruker]

Vi har ikke bare 1 unge, men bestevenninna mi e enebarn og ho har no hatt det like bra i oppvekstn som mæ. Søskenbarne som og va enebarn vokste opp hos bestemora i nabohuse, så dæm va jo som søsken. Men føreldran hennes har aldri fått komentara på at dæm har bare ho, og dæm kunne ikke få fleire. Detta e no da 23 år sia.... æ har ei søster og ho e 6 år eldre en mæ. I den tia ho bodde heime og gikk på ungdomsskoln, krangla vi en del men det høre jo tel i en søskenflokk uansett kor mange det e. Men no som både æ og ho e voksn og har unga har vi et gått forhold, så trur ikke 7 år vil bli nåkka problem. Brorn t gubben har 3,5 mellom nr 1 og 2 og 7 år mellom nr 2 og 3 og nr 2 og 3 har bedre bann enn nr 1 og 2.....

 

[Anonym bruker]

Du hadde nok fått det enklere om du hadde vært ærlig.

 

Når det er sagt syns jeg alle utsagn som "stakkars barnet ditt" og "hun må få søsken" er latterlige. Syns det er dumt når folk begrunner å få et barn til fordi de vil at første barnet skal få søsken.

Man kan ha et godt liv uten søsken. Noen av de vidunderligste menneskene jeg kjenner er enebarn, ja kanskje de ønsker seg søsken i vosken alder, men de vet jo heller ikke hvordan det er .

Ja, kanskje det er tungt når foreldrene dine blir eldre. Men da har de fleste en ektefelle og mange gogde venner og støtte seg til.

Livet innebærer mange tunge stunder og det er ikke alltid de blir lettere med søsken tilstede.

Folk bør slutte å være så opptatt av alle andre og andre sine valg.

 

[Anonym bruker]

adopsjon:) ofte får en tildelt eldre barn og da vil ikke aldersforskjellen bli så stor heller;) adopterte barn er for emg det samme som biologiske barn

 

være ærlig med dem rundt deg:)

 

og en stor klemm:)

[Anonym bruker]

Noen som forsto 22:24 og kan oversette???

[Anonym bruker]

Jeg er selv enebarn, og kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har ønsket meg søsken. Har nytt tid og oppmerksomhet fra mine foreldre. Fått reist mye sammen med de. Ofte fikk jeg ha med ei venninne.

 

Nå som voksen har de hjulpet meg ved å betale utdanningen min og hjelpe meg med å kjøpe min første leilgihet. De har helt ordinær økonomi, og kunne ikke gitt meg samme hjelp dersom vi var flere søsken. Jeg har ett tett og nært forhold til mine foreldre, og er ogte sammen med dem.

[Patetica fåkksi]

Hva folk skal blande seg oppi er igrunn ganske utrolig.

 

Spesielt når det angår graviditet og barn, da skal alle vite alt, selv de mest intime detaljer.

 

Vi har ett barn og det kommer til å bli med det. Jeg har fått forespørsler om nummer to siden hun runda 9 mnd. fordi alle tar det for gitt at man må ha minst to barn, da helst med to år mellomrom.

 

Såklart barnet deres ikke kommer til å få det fælt fordi det (kanskje) blir enebarn! Det veit du, og det veit mange andre og. Desverre består store deler av samfunnet av idioter uten kapasitet til å tenke.

 

Lykke til med de tre siste forsøka deres uansett!

[Tibra]

Her er det mannen som bare vil ha ett barn, og jeg vet ikke helt hva jeg vil. Tenker en del på dette, men koser meg iallefall maksimalt med det barnet jeg er så heldig å ha. Forøvrig klarer jeg heller ikke å tenke så langt fram i tid at jeg bekymrer meg for at det er fælt for mitt enebarn når vi blir gamle og til bry (er en del som har nevnt det som et argument i tidligere enebarndiskusjoner her inne). For meg vil det uansett ikke være derfor jeg eventuelt ville prøve på et barn til. Uansett, født som barn av et ressurssterkt foreldrepar fulle av kjærlighet i Norge, enebarn eller ei, vil jo aldri være det verste loddet man kan trekke i dette livet. Synes ikke man skal gnure for mye med den dårlige samvittigheten ovenfor sitt enebarn. Har dessuten lagt merke til at det er de litt mere perifere kjenningene som er veldig opptatt av at man skal få barn nr 2, og de starter å gnåle om dette noe som føles som rett etter at de stoppet å gnåle om at vi måtte skynde oss å få nr 1 før jeg ble for gammel (fikk barnet vårt da jeg var 30..).

 

Lykke til med prøverør, håper det ordner seg for dere. Uansett synes ikke jeg du skal plage deg selv med dårlig samvittighet ovenfor det mulige enebarnet ditt. Folk lirer av seg de utroligste ting i mangel på noe fornuftig å si..

 

[Anonym bruker]

Jeg kan svare deg med tanke på at jeg selv har vært enebarn. Det er ikke så fint å være enebarn synes jeg....man får høre slike ting som "enebarn er bortskjemte, får alt de peker på", man har ingen å dele barndommen sin med, man er mye alene, når foreldrene blir gamle sitter man alene med alt ansvaret og all samvittigheten. Skulle sårt ønske jeg hadde søsken. Derfor har jeg mange barn selv. Mine foreldre fikk ikke flere barn, og de har vært fornøyde med det. De har fått mange barnebarn, men var nok litt for overbeskyttende i oppveksten min, noe som har hemmet meg på noen områder. De slet også med å godta at jeg ble voksen og reiste fra dem, levde mitt liv. De blandet seg lett opp i mitt liv. De hadde store forventninger til at jeg skulle ta meg av dem, bo nær dem, det var ikke det jeg ønsket med livet mitt. Tungt å bære den byrden alene. Folk sa at de kunne forstå at foreldrene mine ble lei seg når jeg flyttet langt unna og at jeg ikke burde gjøre det siden de hadde bare meg....

 

Men så kommer jo mye an på hvordan dere er som foreldre, håper dere vil forhindre at deres barn opplever det samme som meg. Derfor vil jeg at dere skal få høre min historie.

 

Lykke til med prøverør. Håper virkelig det klaffer. Om dere ikke lykkes, finnes det jo mulighet for å adoptere. Og om dere ender opp med bare et barn, håper jeg dere vil være bevisst det jeg har fortalt...