Bare noen tanker

[ftone]

Har fulgt med og lest mange gode innlegg som har vært til trøst her inne. Må bare få ut noen tanker selv nå. Hadde SA 27 januar m styrtblødninger og påfølgende utskraping. Syntes det var fryktelig tøft og trist. 37 og gravid for første gang. Føler det har gått ganske bra i det siste, men i går fikk jeg tilbake mensen, og det ble en skikkelig nedtur. Trodde jeg skulle bli glad, fordi vi nå kan fortsette å prøve, men ble istedet skikkelig deprimert. Noen andre som har følt det slik??

[Erle79]

Det er ekstra leit når det går galt i det første svangerskapet, da er man liksom bare forberedt på at alt skal gå bra. Dessverre går det skeis ca. en femtedel av gangene, men man er aldri riktig forberedt likevel. Vi som opplever en spontanabort skal visstnok være glad for at kroppen oppdager at noe er galt med fosteret, men det virker som en mager trøst noen ganger. Min erfaring er at det går veldig i bølgedaler psykisk etter en abort. At du får en nedtur når du har fått mensen er helt naturlig. Man blør for første gang etter aborten, hvilket er traumatisk nok siden man blir minnet på hva som skjedde, og kroppen gir tydelig beskjed om at den ikke er gravid lenger. Det går jo bedre oppi hodet for hver uke som går etter en SA, men man får nedturer i uker og opptil måneder etterpå. Jeg har blant annet knukket fullstendig sammen når jeg har fått vite om andre som har blitt gravid eller fått barn nylig etter at jeg har mistet. Jeg er selvsagt glad på deres vegne, men det er så utrolig sårt fordi jeg vil også ha en baby! (Og etter tre aborter på rad, ser jeg ut til å få det denne gangen, er 28 uker på vei nå...)

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg SA selv for ca en uke siden. Hadde det helt forferdelig hele helga. Kunne ikke prate om det før tårene bare rant. I midten av uka følgte jeg meg ganske så bra. Torsdag ver vi på ett kjøpesenter. Der så jeg en far som gikk å holdt sin ganske så nyfødte baby i armene. Da var tårekanalen åpen igjen.

Jeg føler at det går veldig opp og ned. Jeg har humørsvingninger som ikke ligner noe. Jeg blør fortsatt, og det er ikke ålreit å se tegnet på at det faktisk ikke er noe der lenger. Jeg gruer meg til jeg skal få den første mens etter aborten også. Det er jo tross alt en bekeftelse på noe som ikke er der som man hadde håpet at skulle være der. Jeg ønsker deg bare lykke til, og sender deg varme tanker.

 

[ftone]

Takk for det. Hyggelig å vite at det går bra for deg nå;-)

[ftone]

Tusen takk. Trist å høre at det gikk galt med deg også. Kjenner meg godt igjen ja. Lykke til!!

[Anonym bruker]

Det var leit å høre at du mistet ftone... Jeg har akkurat mistet selv, det ble oppdaget en MA i forrige uke, da var jeg gravid i uke 8. Har ei jente fra før, dette var første gang jeg har mistet. Jeg skjønner faktisk veldig godt tankene dine, kjenne meg litt igjen. Jeg har sluttet å blø og venter på mensen, men tar meg selv i å grue meg litt til å prøve igjen, hvor bekymret vil jeg ikke være da? Dette sv.skapet som gikk dårlig, hadde jeg en dårlig følelse fra første dag om at dette ikke ville gå, så da jeg begynte å blø var det som ventet. Vet det høres snålt ut men...

 

Jeg tenker det er naturlig å ha en form for skepsis i seg når en skal prøve på nytt igjen etter en SA/MA, og kanskje enda mer når vi er litt "oppi åra". Det jeg skal gjøre anderledes ved neste svangerskap, er å stresse ned på jobben og tenke positive tanker. Disse ukene jeg var gravid nå var det stress fra morgen til kveld, og jeg rakk nesten ikke ta inn over meg at jeg virkelig var gravid. Så neste gang skal jeg sette MEG i høysetet!

 

Lykke til videre ftone, venter spent på oppdatering om at ny spire er på plass!

[Erle79]

Å sette seg selv i fokus i neste svangerskap høres veldig lurt ut. I mitt første svangerskap som endte med abort levde jeg livet som om alt var vanlig. Stresset meg gjennom hverdagen med jobb og barn, handlet mat (løftet tungt), vasket huset, graviditet er jo som kjent ingen sykdom. Nåja. Jeg gikk på en kjempesmell da jeg begynte å blø i uke 13. Det var tungt nok å måtte gjennomgå aborten, og ekstra fælt å føle at dersom jeg hadde tatt det med ro hadde det kanskje gått bra. Andre og tredje gangen jeg mistet var det fremdeles fælt, men det gav meg en helt annen ro å vite at jeg hadde gjort alt jeg kunne for at det skulle gå bra. Jeg har erfart at det går an å la være å spille superhelt i to-tre måneder til svangerskapet har etablert seg, verden går ikke under av den grunn...

[ftone]

Lei meg tilbake. Men det er en slags syk trøst å høre at andre også har det på samme måte. Vil jo ikke at andre skal ha det vondt også... Er nok lurt å stresse ned litt ja. Jeg arbeider i helsevesenet og har mye stress og tunge løft, og man kan jo ikke be om hjelp for man har jo ikke fortalt det til noen enda!!

Er på siste dag av TR nå, og veldig spent på å prøve videre.