Må le av dere som hele tiden svarer, "la mannen bestemme over sitt eget liv, du er ikke mammaen hans". Hvis det er holdningen i deres forhold så synes jeg synd på dere!

[Anonym bruker]

man er faktisk to om å få barn, og da er det en selfølge at begge to har like mye ansvar for barnet/barna. Jeg og mannen min ser på det som en selfølge at vi spørr hverandre om det er noe, for det at jeg eller mannen min skal dra noen sted betyr at den ene da blir alene om ansvaret, og da synes jeg at man fatkisk kan spørre hverandre om det er greit. Blir for dumt å lage egne avtaler og gjøre som man selv vil når man er i et forhold med barn, da er man en familie, da kan man ikke bare bestemme selv og gjøre som man selv vil, det synes jeg er egoistisk. Heldigvis er vi enige i den biten der, verken mannen min elller jeg ville bare gjort som vi selv vil uten å være enige om det.

[Anonym bruker]

Er enig i det du prøver å få fram, men skriv litt mer sympatisk neste gang, det skinner gjennom at du kun synes dine meninger er de rette, og alle andres meninger må du le av... For en idiotisk overskrift.

[Anonym bruker]

Ja men det er meningen at det skal være sånn for det blir feil at man skal gjøre som man vil når man er i et forhold, virker som mange lar mannen gjøre som de vil fordi de er redde for at mannen skal føle seg fanget, finn dere en voksen mann sier jeg bare, den oppførselen er skikkelig fjortiss.

 

Hi

[Anonym bruker]

Faktisk veldig enig med HI.

[Gjest]

Det er fryktelig mye som "er meningen" her i livet, kjære HI. Men dessverre er det ikke alltid like selvfølgelig for folk at ting er slik de ideelt sett bør være. Og da tror jeg faktisk ikke man blir lykkeligere av å bruke all energi på å være sint og skuffet på en mann som man må mase høl i huet på for å gjøre "selvsagte" ting, men som likevel ikke gjør det! JA, man bør kunne sette krav til en mann. Til en far. Men dersom slike krav aldri innfries, og man av en eller annen grunn likevel velger å forbli sammen med denne mannen, da har man vel på sett og vis allerede gitt litt opp!? Og uansett hvor fjortis oppførsel det er, uansett hvor mye det "er meningen" at man skal være diplomatiske, empatiske og omsorgsfulle mennesker i et parforhold og når man er foreldre, og uansett hvor mye man "skal" dele oppgaver og man "skal" bli enige og avtale ting.. så er det da vitterlig ikke slik det fungerer i virkeligheten i svært mange par. Men tror du nødvendigvis dette var noe som var åpenbart i alle forhold FØR barnet kom til verden!?

 

Selv er jeg selvsagt kjempefornøyd medr at jeg har funnet en mann som viser seg fornuftig, respektfull og samarbeidsvillig selv om vi har barn. Men jeg har sett flere eksempler på "snusfornuftige" og voksne mannfolk som har blitt til uengasjerte fjotter etter at de ble fedre.

[Anonym bruker]

Det er klart man spør hverandre om ting, man planlegger liksom ikke ferien sammen med venninnene uten å spørre mannen om det er greit og vice versa, og det kan selvfølgelig være lov å være uenig når mannen spør om å være vakt på Hove-festivalen når ungen blir to år, men det er da dette med personlig autonomi kommer inn.

 

Om mannen ikke føler for å prioritere 2 årsdagen, så må han vel få lov til det, uten at mor hopper i taket og blir sint og sur og skuffet. Det er liksom snakk om en dag som helt enkelt kan feires en dag eller to senere, noe ungen ikke kommer til å merke noe av.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke behov for å spørre om lov til ting, jeg er enig i at man er to om ansvaret, og da mener jeg også at begge bør klare seg alene en kveld med ungene uten at den andre må sende inn søknad først.

 

Selvfølgelig overstyrer vi ikke andre planer, men hvis mannen min kommer i januar og sier at han skal på messe med jobben en uke i april, så lager jeg ikke problemer av at han ikke har spurt først. Dette går selvsagt begge veier, og fungerer fint i vårt forhold.

 

Det er ikke opp til deg å bestemme hva som er meningen for hver enkelt familie. Det er lov til å tenke selv, og det som funker for min familie funker kanskje ikke for din. Uansett så blir det for dumt å sitte å le av folk som organiserer hverdagen sin på en annen måte enn du selv gjør.