Jeg vil ikke ha angst mere=( Orker ikke mer, dette er bare så grusomt.

[Anonym bruker]

Vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Værste jeg har vært med på i mitt liv. Hater da det kommer, tror jeg skal svime av. Får helt panikk. Skulle vært innom jobben med sykmeldingen og, men klarer ikke dra. ja får hjelp, men jeg vil ha det bort NÅ. Husj bort med deg.......

 

Måtte bare få ut litt.

[Anonym bruker]

Håper du får hjelp med problemene dine.. av en god psykolog helst. psykepleier er langt i fra bra nok, ikke ta til takke med det!

[Anonym bruker]

Gå til fastlegen din og be om hjelp. Det gjorde jeg, og uken etter satt jeg i terapi, året etter var angsten borte:-) Jeg var heldig som kom til hos psykolog grunnet avbestilling, gikk til offentlig psykolog og det er bare en viss sum du betaler i året så er resten gratis.

[Anonym bruker]

Ja, det er jævlig..I know.

Jeg slet med panikkangst.Det ene anfallet utløste det andre.Det var helt jævlig.Nå fungerer jeg ganske bra.Fant en bra lege,som har peiling :-) Går på rett medisin :-)

[Anonym bruker]

Året etter? Å gosj. Joda får hjelp. Vært der to ganger, men dette er privat. og det går jo ikke i lengden. Blir for dyrt. Man kan jo risikere å stå på venteiste lenge hvis man får henvisning.

 

hi

[Anonym bruker]

Spør om mulighet for gruppeterapi. Det var det jeg gikk i, og det er veldig effektivt. Man får perspektiv på tingene når man hører om andres liv og problemer. Det er flere som sliter med sitt...

[Anonym bruker]

Takk for svar. Ja gudene vet hvordan dette skal gå altså. Huff.

[Cat.68]

Jeg slet veldig i en periode av katastrofe angst, og hadde også noen enkeltstående panikk angst attaker i denen tiden. Dette var jo selvfølgelig værst når jeg hadde attakkene ute blandt folk, men legen min ga meg faktisk et barnslig enkelt råd, men som hjalp.

 

Han sa at når angsten tok tak, i butikken foreks. Så skulle jeg stelle meg et sted hvor jeg kunne lute meg litt mot noe og stå så bekvemt i hvile modus som mulig. Så skulle jeg prøve å finne meg et skilt eller noe som lignet på en firkant. Så skulle jeg fokusere på skiltet/firkanten og følge kantene mens jeg tellet høyt for meg selv i hodet. Så skulle jeg fortsette å telle rundt firkanten helt til hjertefrekvensen og uroen begynte å slippe taket. Han sa også at jeg skulle påminne meg selv at han fortalt meg at det er umulig å dø av angst. Og at et hjertinfarkt egentlig ikke gjør vondt i selve hjertet, og at ved hjertinfarkt blir det verre og mer smertefullt ved bevegelse, mens angst som regel blir bedre. Det hjalp også litt, siden jeg var helligt overbevisst om at jeg skulle dø hver gang pga hjertet.

 

Jeg lover at jeg ALDRIG trudde dette ville fungere, men da angsten tok meg etter jeg fått dette rådet så prøvde jeg, og vettu det fungerte, og det fungerte HVER gang. Det høres så simpelt ut, men du verlden så effektivt det var for meg.

 

 

Er heldigvis fri fra alvorlig angst nå. Kan føle den sniker seg på noen ganger når jeg har hatt perioder med mye stress, lite søvn og mye bekymringer. Men den er håndterbar. En god lege/terapeut/psykolog er nok det beste for å få bukt med dette, samt med kognitiv terapi ( trur jeg det kalles)

 

Lykke til, angst er et vondt handikap, men det går å overvinne det.)

[Anonym bruker]

Elektrosjokk kan hjelpe mot angst..

[Anonym bruker]

Yoga hjelper faktisk meg ganske bra. Jeg taklet ikke melde meg på kurs så jeg har en dvd her hjemme, men det er godt å fokusere på pusten og å lære å puste på en hensiktsmessig måte. I tillegg går jeg til psykomotorisk fysioterapi en gang i uken. Angsten min er fortsatt forholdsvis ny for meg (jeg fikk første panikkanfall for et års tid siden), men etterhvert som jeg har lært meg å takle den bedre og forstå hvordan dens vesen har jeg også forstått at jeg nok har hatt angst store deler av mitt voksne liv. Første skritt er desverre ikke å "bli kvitt" angsten men å lære å mestre den.

[Anonym bruker]

HUff, ja. Det er fælt! Jeg sleit veldig med angst etter en lang og tøff periode tidlig i tyveårene. Det som hjalp meg når jeg skulle hjelpe meg selv var å tenke på at det var det å bli redd jeg var redd for. Jeg var så redd for å fa panikkanfall at jeg fikk panikkanfall. Jeg jobbet med å tenke at "Ja, det er veldig ubehagelig, og ja jeg blir vettskremt, men det er rett og slett ikke farlig. Kroppen overreagerer med symptomer på stor fare, men her er det ikke noe å være redd for.!" Til sist ble jeg litt sånn "Faen heller, kom å ta meg da. Jeg kan ri det av." Jeg klarte meg igjennom uten medisiner, tenkte mindre og mindre på det. Snakket meg gjennom en del ting men psykolog, og med tiden slapp det taket. Engstelse kan trenes opp akkorat som en muskel. Dermed vil en med angst ha en velltrent angstreaksjon og dermed fortere bli redd. Dette er fysiologisk betinget. Om man klarer å "trene" angstreaksjonen mindre, vil den også trigges tregere. Om man ikke får til dette på egenhånd eller med samtalehjelp fins det gode medikamenter. Kjenner en som har brukt dette og var veldig fornøyd. Har også hørt om svært gode erfaringer med tankefeltterapi som har hjolpet raskt. Lykke, lykke til! Det er vondt når det står på! Men man kommer ut av det! Klem

[Anonym bruker]

Takk for svar dere=)

 

Akkurat sånn er jeg og. Jeg er redd for å bli redd på en måte. Er ikke redd for folkemengder, men er redd for at det kommer da jeg går ut.

 

Me hvorfor tenke at nå skal jeg dit, og da kommer angsten. Det er jo så dumt å tenke sånn for da kommer den jo. GRUSOMT; GRUSOMT.

 

Men ja skal begynne tenke over at det er ikke farlig, jeg skal ikke dø, og jeg svimer heller ikke av=) selv om jeg tror det.

 

Men har hørt at det hjelper å puste i en pose? Gjør det, det? Har ikke prøvd selv men.

 

hi

[Anonym bruker]

Det var jeg som foreslo yoga og påpekte viktigheten med pust og jeg ble ikke bedre av å puste i pose. Jeg fikk beskjed om å gjøre det av legen på legevakten første gang jeg endte opp der pga angstanfall men jeg synes bare det ble en ekstra stressfaktor. Fikk litt ekstra sykelighetsfølelse av den posen, dessuten ble det en helt feil måte for meg å fokusere på pust som gjorde at jeg hyperventilerte, men det er mulig det funker for andre. Å puste med nesen (særlig innpustene) gjør at jeg slapper mer av i brystet noe som letter smertene der litt.

 

Å spenne musklene er det værste du kan gjøre, det øker kroppens fryktberedskap. Det er ikke så lett å klare å slappe av, men et hjelper veldig. Jeg har en tendens til å bite tenna sammen og presse tunga opp i ganen noe som gjør at kroppen og pusten min går helt amok.

 

Når det snører seg i halsen og det kjennes vanskelig å puste og å svelge synes jeg i tillegg det hjelper å puste inn kald luft, det hjelper på følesen av at halsen er hoven.

[Anonym bruker]

Å puste i en pose hjelper hvis du hyperventilerer, men ikke mot angstanfall i seg selv...

Jeg slet med angst i flere år og kan ennå ha tilløp til det ennå, men ikke på langt nær så ille som det var før.

 

Jeg hadde også angst for angsten, men var fast bestemt på at dette ikke skulle styre hele livet mitt. Så jeg oppsøkte alt som jeg egentlig helst ville unngå. Det er der nøkkelen ligger tror jeg... Se angsten i hvitøyet. Aksepter at den er der og ikke fornekt den eller unngå den. Oppsøke det som man har angst for og stå i situasjonen. Syntes cat 68 hadde gode råd. Et annet råd er rytmiske, rolige bevegelser. (tenk på en baby som vugges) Stå og gynge litt i knærne i en rytmisk bevegelse, det virker beroligende.

 

Si til deg selv at dette er ubehagelig, men ikke farlig!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar og tips=)

[Anonym bruker]

Ville bare si at du ikke er alene. Jeg har gått gjennom den tøffeste perioden i mitt liv så langt, de siste 4 mnd. Hatt veldig høy grad av angst, trodde ikke det var mulig. Har nå også fått en depresjon i tillegg pga all angsten. Har brukt cipralex i 3 mnd, men føler det ikke hjelper særlig. Går også til psykolog og har begynt på yoga ( privattimer).

 

Det er utrolig vanskelig og tøft men jeg håper på å komme ut av det, livet siste mnd har bare vært en lidelse.

 

Lykke til og stå på.

[Anonym bruker]

Huff ja, dette er det værste jeg noen gang har vært borti altså. Sånn som der er nå føler jeg at alt er håpløst. Men jeg kan jo ikke gi opp heller da. Men herregud. Det går ikke an å forestille seg dette før man har kommet borti det selv. Sier det igjen. Dette er noe av det VÆRSTE jeg har vært borti noen gang.

 

hi

[Anonym bruker]

Gå til Jesus

[Anonym bruker]

Ja for det hjelper sikkert du.

[Anonym bruker]

Kan ikke la noe være uprøvd vet du.