Angående alle innlegg om overvektige barn..

[Anonym bruker]

 

Hele familien min er overvektige, har alltid vært det. Derfor, da jeg ble lubben i en alder av 4 år, ble jeg straks satt på "diett". Ble kjempe mas om hva jeg kunne og ikke kunne spise, for tjukk jeg begynte å bli, osv. Alt fordi foreldrene skulle "redde meg fra å ha det så vanskelig som de hadde det."

 

Jeg LOVER deg at det ble ekstremt mye psykiske skader ut at dette. Når tom familien din ikke aksepterer deg. Endte opp med at jeg ble "bulimisk med anorexic tendenser" (spiste som regel en gang annenhver dag, og kastet opp minst halvparten av det) fra da jeg var 8 år.

 

Hjalp ikke så mye det heller. Begynte på amfetaminer da jeg ble 18 år og trente 6 timer hver dag. DA ble jeg tynn, endelig - som en drøm. Og alle var endelig glad i meg og stolt av meg. Jeg besvimte hele tiden, hadde blåmerker over hele kroppen, tennene mine begynte å bli dårlig.

 

Holdt på slik til jeg ble gravid med førstemann, da ble jeg dårlig med blodninger og fikk streng beskjed om jeg måtte kutte ut med en gang. Etter noe rehabilitering så klarte jeg å leve sunt, men gikk opp 50 kilo i det svangerskapet allikevel. Har ødelagt forbrenninga mi for alltid. Nesten uansett hva jeg spiser, så går jeg opp i vekt.

 

Har nylig gått tilbake for å se på bilder av meg selv som bar, da jeg var "så tjukk" - og faktisk, vet du hva, jeg var egentlig ikke så tjukk i det hele tatt, hele livet mitt har blitt ødelagt fordi jeg ble litt lubben og foreldrene fikk panikk.

 

Beklager at dette innlegget ble så lang, måtte bare få det ut.

 

[Anonym bruker]

Selv om du personlig har dårlige erfaringer så er det trist å se hvor mange overvektige barn som vokser opp i dag.

Jeg mener IKKE at man skal sette små barn på diett, men å ha et sunt kosthold og oppmuntre, og delta, i aktiviteter, trim osv. er sunt og godt for barna og for hele familien.

[Anonym bruker]

Synes dette var et viktig tema, så jeg dytter litt.

[Anonym bruker]

Unger er naturlig aktive, for at de ikke skal være aktive må de omtrent passifiseres. En trenger ikke trimme unger, en kan bare la dem bli barn, og ikke sette på TV og data.

En trenger heller ikke slanke dem, en trenger bare begrense inntaket av drit mat, mat med null næringsverdi, om en kan kalle det mat. En kutter også ut å servere brus, og en gir dem heller ikke lett brus som fucker opp stoffskiftet.

 

Ta bort det som ikke er bra, så fikser resten seg selv. :-)

[Anonym bruker]

Jeg har på ingen måte hatt det som deg, men jeg kjenner meg igjen i noe av det.

 

Jeg er oppvokst med en bulimisk mor som ikke har spist noe sunt så lenge jeg kan huske. Vi ungene ble i praksis fostra opp på loff med sirup på osv.

 

Jeg ble lubben (ikke tykk, hadde ikke høy nok bmi til å bli kalt overvektig). Slik ble jeg hele familiens Tjorven. Alle synes det var så morsomt å si det, men jeg skjønte jo hva som lå bak kommentaren.

 

På besøk hos min far ble det servert sunnere mat, men med sauser og i store mengder. Faren min kunne spise det han ville (han er overvektig), mens jeg fikk beskjed om at jeg burde nok ikke spise mer enn så og så mye.

 

De hadde alltid kaffe med kake etter middag, men den som ble nektet kake var meg. Hvis de i tillegg inviterte til kaffebesøk, ble det bakt staselige kaker som alle fikk beskjed om å forsyne seg av, bortsett fra meg.

 

Jeg fikk et anstrengt forhold til mat. Ville desperat spise det jeg ble nektet, og hjemme hos min mor var veien kort. I 8 klasse var jeg 14 år, 173 cm høy og jeg veide 75 kg. Da syntes min bulimiske mor at noe måtte gjøres og jeg havnet på Nutrilet med beskjed om å ta meg sammen.

 

Resultatet ble enda mer anstrengt forhold til mat. Da jeg flyttet for meg selv begynte jeg å overspise og skulle ta igjen for det tapte - en slags tvangstanke. I dag er jeg overvektig og jeg ble det alle fryktet at jeg skulle bli. Som voksen har jeg ansvar for mitt eget liv og min egen helse, men hva du opplever er langt på vei med å forme deg. Jeg går ikke lenger opp i vekt (men jeg går ikke ned heller), men hele familien spiser variert og sunt. Jeg smugspiser ikke, noe som for meg er en seirer i seg selv.

 

Mitt poeng her er at man selvfølgelig SKAL ta barnas vekt på alvor, men det skal ikke skje i form av ekskludering og slanking. Det barnet spiser må være hele familiens livsstil. Spiser man sjokolade må man være villig til å gi barna det også, men ønsker man at barna skal spis sunt, ja da spiser man sunt selv. Enkelt og greit.

 

Ikke press barna, lag en livsstil.