Søsteren min ba meg om å aldri ta kontakt med henne igjen!

[Anonym bruker]

Jeg har en søster som er 42 og jeg er 5 år yngre. Vi har vel aldri hatt et nært forhold, til det har vi vært alt for forskjellige - på alle områder... Det er igrunnen utrolig at vi i det hele tatt er i slekt. Hun fikk et godt utseende og selvsikkerhet i vuggegave, kombinert med intelligens og sjarm. Full pakke med andre ord.

Jeg derimot var forsiktig, sjenert og gjorde ikke så mye ut av meg. Ganske gjennomsnittelig utseende også.

Desverre var søsteren min av den typen barn som hakket på dem som hun oppfattet som "svake", så jeg fikk gjennomgå endel. Jeg var ikke så flink til å ta igjen.....

 

Etter at vi har blitt voksne så har jeglagt dette bak meg fordi hun tross alt bare var et barn den gangen. Problemet har vært at hun ikke har forandret holdninger til "svake" mennesker noe særlig selv etter at hun har blitt voksen. Spesielt forakter hun mennesker med psykiske problemer og tar opp dette i alle tenkelige sammenhenger . Hun vet godt at jeg har slitt meg angst i flere år, og selv om hun ikke nevner mitt navn, så snakker hun nedsettende om disse "svake folkene som burde ta seg sammen".

 

Jeg var en periode helt åpen med henne om hvordan jeg hadde det, men sluttet med det, fordi hun brukte det mot meg. Fikk bla høre at jeg var en belastning for familien. Nå må det sies at jeg aldri har hatt spesielt store problemer heller. Jeg flyttet tilbake til hjemstedet vårt en periode, men var i jobb og veldig obs på å ikke bruke mamma som terapaut.

 

Etter en misforståelse som endte i en krangel så kom alt fram.... Alle disse tingene som jeg aldri har tatt opp før kom fossende ut av meg og jeg avsluttet med å si at jeg ikke føler at jeg har noen søster... Desverre så mener jeg det også og derfor føles det litt falskt å skulle ta det tilbake.

Vel, søsteren min har altså nå bedt meg om å holde meg langt unna henne....

 

Har noen gode råd å gi? Dette er vanskelig for hele familien...

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg! det må være gusomt for deg - alt dette. men hvis du vil ha rådet mitt, så er det å bryte kontakten med henne fullstendig.

 

Det er åpenbart at hun er en stor del av grunnen til at du har slitt litt, og det høres ut som du kan trenge å komme deg ut av "skyggen" hennes og få blomstre litt i sola du også!

 

Familien får bare tåle det. Kanskje skjønner de etterhvert hvordan dynamikken har vært mellom dere to og at dere trenger tid hver for dere. Du skal ikke se bort i fra at dere da kan møtes som to likeverdige om noen år og begynne på nytt.

[Anonym bruker]

Søsteren din høres ut om et slitsomt menneske å omgås..

Kanskje det er hun som sliter med noe psykisk og derfor holder på som hun gjør?Siden hun er så "spesielt interessert"..Hun er vel egentlig veldig usikker,helt fra da hun var liten.Men en flink skuespiller da..Kan det være at hun er redd for å være en av de som noen vil se på som "svak"? Virker veldig typisk spør du meg..

 

Hun er søsteren din.Men hallo,skal du holde sammen med henne bare av den grunn?Skal du føle deg mislykket fordi hun er så "perfekt"?

 

Dette her har HUN lagt opp til.Hvis det er noen som skal rette opp i dette,så er det søsteren din.Hun må gå litt inn i seg selv!

Og det bør du også forklare familien din også.At dette har du båret på veldig lenge.Og du måtte få det ut en gang.Du har tidd lenge nok.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg tror faktisk at dette er godt for deg! Det er ikke du som skal prøve å gjøre ting godt igjen, når du, hele livet ditt, har hatt noe så forferdelig som søster.

Håper virkelig familien din ser den siden av saken, og at du endelig får puste!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar

 

Jo det er egentlig det jeg føler selv også, at det er kan være bra at vi holder oss litt unna hverandre en periode. Forhåpenligvis roer hun seg etterhvert... det som gjør det vanskelig er at familien synes dette er tungt. De vil ikke ta parti og det respekterer jeg fullt ut.

 

Jeg tror nok at hun ikke er så tøff som hun skal gi uttrykk for og at hun derfor "overkompanserer" på en måte. Men jeg synes det er lite voksent av en 42 åring da Det værste er at hun drar inn barna i dette også. Jenta mi fikk hverken julegave eller bursdagsgave..

 

Men er det realt av meg å la det bli opp til henne å ta kontakt igjen?

[Anonym bruker]

Atferden hennes er et typisk eksempel på hvordan man blir når man aldri har opplevd motgang i livet- hverken utseendemessig eller intellektuelt... Det ender gjerne med hovne personligheter med lav tolleranse for annerledeshet..

 

Jeg synes du skal skrive til henne- nøyaktig hvordan du har opplevd viktige ting i oppveksten, og hvor sårende det har vært at hun hakker på mennesker i nettopp din situasjon helt åpenlyst. Synes man skal være raus og tilgivende jg da, søke å oppklare ting seg imellom. Men høres for emg ut som om det e rhun som er alt for sneversynt her. Hun må få øynene opp for ting og ikke bare ture frem. Håper dere får sorted things out.

[Anonym bruker]

Takk for råd

Jo jeg er enig i at det beste er å være raus og tilgivende, men ikke like lett hvis man ikke får det samme tilbake

Foreløbig tror jeg bare at vi bør holde oss unna hverandre en stund..

 

 

[Anonym bruker]

Du sier jenta di ikke fikk verken jule eller bursdagsgave fra henne..Ga du til hennes?Og holder hun barna sine unna jenta di?Isåfall er det sykt synes jeg!Ungene skal det ikke gå ut over!