lykkelig omstendigheter - my ass!!

[Anonym bruker]

Jeg er kun 10-11 uker på vei (mistet oversikten), og det her er tøffe greier altså!

 

Jeg var til legen når jeg var 6 uker på vei. Turnuskandidat, utrulig flink. Vanlig time hos turnuskandidat er 45 minutter, det trengtes sjøl om jeg var der i nesten 2 timer. Vi/legen kom frem til at jeg har en depresjon, og vi ble enige om at jeg skulle komme tilbake om 4 uker. I mellomtiden skulle jeg snakke med Amathea og bestille time hos familievernkontoret. Unnagjort begge deler. Var godt å få snakket ut med Amathea om ting jeg ikke helt forsto. Nå idag husker jeg nesten ikke samtalen, og føler den var overflødig.

 

Timen hos familievernkontoret er bestilt fordi jeg reagerer negativt når meg og mannen krangler. Jeg tror bestandig at vi da skal gå i fra hverandre. Det hele har nok noe med at vi høsten 08 plagdes med diskusjoner om vi i det hele tatt skulle være i lag, samtidig som vi hadde et seksualliv som var helt ut av proposjoner. Jeg så en annen samtidig, mot at jeg fortalte om detaljene. Idag syns jeg tanken på det hele er ekkelt.

Rett etter årsskiftet fikk mannen min psykisk depresjon, og ville ta livet av seg sjøl. Han stengte seg sjøl inne i huset vårt - og faktisk barrikaderte døra. Av og til tenker jeg at han ville vært død nå om ikke jeg hadde ringt til legen hans. Og det gjør meg trist.

 

Jeg ble gravid rundt nyttår i år, og fant det ut kun 2 uker etter. Jeg var glad da. Så mistet jeg nattesøvnen, men fikk den tilbake etter en uke. Da forsvant/endret apetitten seg betrakelig, samtidig som bekymringene dukker opp. Jeg tenkte mye på at jeg ville mislykkes som mor, at jeg ville bli en mor som bare satt heime og gråt hele tiden og ikke klarte og gjøre noen ting (som omtrent er tilfellet idag).

Jeg følte meg også slapp/sliten, så det var årsaken til at jeg bestilte legetime, jeg trodde muligens jeg manglet jern feks.(Tips fra ei på 1. tri)

 

Når jeg kom til legen spurte han meg hvordan jeg hadde det. Til slutt klarte jeg å si at jeg ikke var noe gla for at jeg er gravid, og da kom tårene.

 

Jeg var nok turnuskandidatens første gråte-tilfelle. For han sa han ikke hadde vært så mye borti slike ting. Men han var dyktig og stilte alle spørsmålene jeg så gjerne ønsket å bli stilt.

 

Men jeg klarte aldri å fortelle at jeg, på det værste, ønsket å stikke en kniv i magen. Nå skal det sies at hver gang jeg tenkte tanken, kom jeg på at det nok ville vært kjempe vondt og lot tanken forsvinne.

 

Etter 2 tøffe timer hos legen, og samtale med Amathea dagen etter følte jeg det gikk sånn høvelig bra igjen i omlag 2 uker. Jeg fortalte det nå til mamma&pappa, med tilhørende munnkurv. De ble kjempeglad:)

 

Også kom det en ny down periode, denne føltes mye værre ut enn den noen gang hadde vært. 2 uker senere forteller mannen min at han hadde og en eks var blitt gravide, og hadde fortalt hele omverden om dette. Men at de hadde mistet, derfor ønsket han så intenst å ikke si det til noen denne gangen, før etter 3 mnd. Jeg har nemlig følt meg fryktelig aleine om det å være gravid. Det var godt å få en forklaring på ønsket hans, og det var første dagen helt siden jeg fant ut at jeg var gravid at jeg følte meg lykkelig tvers igjennom:) Dagen etterpå handlet vi litt symbolske gaver; badeand, barnebok en et klesplag!

Jeg følte også for å ta opp igjen håndarbeidet som hadde ligget så lenge. Jeg hadde flere strikkede plagg som jeg ikke hadde montert ferdig.

 

Men lykken var kortvarig og etter få dager var jeg lei meg igjen. Det var i denne tiden jeg var på oppfølgingstime til legen, turnuskandidaten.

Jeg sa at det hadde gått opp og ned og så opp igjen. Og det hele endte opp med å bli første svangerskapskontroll. Det kom litt brått på, og jeg kan si at sprøytekjerringa der er skikkelig ukoselig.

 

På slutten ba jeg allikevel om å bli henvist videre til en psykolog. Jeg følte meg ganske oppegående der og da, så det var mest forebyggende. Og nå 2 dager etter legetimen, gråter jeg.

 

Jeg gråter nesten aldri når mannen er heime. Da har jeg det som regel ganske fint. Men det er når han reiser og pleier hobbyen hans eller andre ting, at disse tankene blusser veldig opp og jeg blir så fryktelig lei meg, og fortvila.

 

Nå sitter jeg og tenker at jeg kanskje ikke burde gjennomføre graviditeten allikavel, sjøl om et barn var ønsket i utgangspunktet.

Men tar jeg abort føler jeg at ikke kan leve med valget, og jeg da bare ville slutte og leve.

 

Kanskje for å bøte på min egen usikkerher, lurer jeg på om vi skal sende pusen til dyrlegen for å så ikke ta ho med heim. Mest fordi pus+baby=katastrofe? i mine øyne. Men så tenker jeg at hadde blitt så ufattelig trist. Godt og ha go'pusen i nærheten, sjøl om klorer og herjer følt av og til.

 

Og frem til for en halvtime siden var jeg sikker på at jeg ikke hadde noen form for angst heller. Men det har jeg kanskje; jeg tørr ikke ringe til venninner og andre, fordi jeg er redd for at jeg ikke skal ha noenting og si. Og at det skal bli en pinlig samtale...

 

Aller helst ønsker jeg å ha noen profosjonelle og snakke med. Jeg er så sliten innvendig. Haugen med skittenklær vokser, i takt med støv og annet skitt i denne rævva leiligheten.

For vi solgte god huset, og flyttet til hans svigerfamilie mange titalls mill unna, for jeg liker meg på jobben der. Jeg går ikke så godt overens med hans familie, aldri gjort.

Og nå begynner jeg sannelig og ikke like meg på jobben heller. Eneste holdepunkte jeg har her i livet mitt nå er mannen min....

[Anonym bruker]

Dette er ingen gøy måte å strate et "lykkelig svangerskap" på.............. Opplevde selv en alvorlig depresjon, med periodevis ønske om å ta livet av meg selv, for noen år siden. Når jeg ble gravid igjen denne gangen tok jeg kjapt kontakt med legen fordi jeg kjente noen av de skumle symptomene kom tilbake. Stort søvnbehov, liten apetitt, svingede humør, ingen tiltakslyst og absolutt ingen krefter. Ble sykemeldt i 6 uker for å ta det med ro. Gikk til samtale hver 2.uke hos fastlegen min (som jeg må si er fantastisk). Han lurte på om jeg ville bli henvist videre til psykiater, men kjennte selv at det var nok med oppfølgingen fra han. Etter 6 uker begynte ting å bli lettere igjen, men jeg er fortsatt "redd" for at det skal skje igjen. Et svangerskap og en fødsel er noe av det hardeste kroppen går gjennom både fysisk og psykisk.

 

Hadde jeg vært deg ville jeg bedt om en ny time snarest. Og si det til legen at slik du har det nå trenger du jevnlig oppfølging - i alle fall til du kommer til hos psykiater/psykolog. Og du kan sjekke ut om det finnes et akutt-psykiatrisk-team i ditt nærmiljø. De kan du ringe til og få time samme dagen, når ting er på det vanskeligste. Brukte de selv da jeg hadde den alvorlige depresjonen for noen år tilbake.

 

 

Og jeg ble glad innvendig da jeg leste at legen din hadde tatt den tiden du hadde behov for ved første møte!!!! Slike leger trenger vi flere av!!!!! Og at han anbefalte deg familievernkontoret er også bra. Vi gikk også der, og det har hjulpet godt på. Av og til savner jeg nå å ha en 3.part til å "tolke" når vi er uenige.............

 

Ønsker deg lykke til. Og håper du finner veien utav det vonde.