om det vanskelige valget...

[Anonym bruker]

Jeg har en velskapt jente på 2 år og en nydelig gutt på 11 måneder, 14 måneder mellom disse. Jeg slet i 10 år for å få barn, og plutselig ble jeg spontant gravid med hun første, spontant gravid med nr 2, og nå 7 uker på vei med nr tre. For meg har disse barna vært som et mirakel, og jeg har bestandig lovet meg selv at uansett om jeg ble gravid med en villt fremmed, så skulle jeg aldri ta abort... Var aldri i tvil da jeg ble på vei med nr 2 om jeg skulle beholde eller ikke, men denne gangen er det annerledes.

 

Jeg må snart tilbake i jobb etter 2 års sammenhengende permisjon. Vi har flytteplaner som skal realiserers om ca ett års tid. Da skal vi overta et helt hus, med en gedigen tomt, men som befinner seg på en annen kant av landet. Vi bor på en 3-roms for øyeblikket, og vi har det nokså trangt her, men det er jo ikke aktuelt og flytte før overtakelse av huset. Vi har heller ingen familie i nærheten som kan bistå for avlastning. Vi synes vi er på grensen av hva vi klarer, og enda er ikke jeg begynt og jobbe... da vet vi jo at livet blir enda mere hektisk. I tillegg kjenner jeg allerede på hvor trøtt og sliten jeg er, og hvor mye jeg skulle ønsket jeg fikk hvilt. Fysisk, psykisk, etc etc, -vil vi makte å få et barn til så tett når ingenting ligger tilrette for det. Vil kroppen min tåle et svangerskap med to så små unger?

 

Vet at andre har klart det, og innimellom den beinharde realiteten, så omfavnes jeg av tanken på at de er tre små på samme alder som for bestandig vil ha hverandre... Og de hærlige hylene fra lykkelige barn som leker..

 

Jeg er ikke den første som skriver dette, det vet jeg. Men jeg må bestemme meg snart og da må jeg sette strek. Dere som har tatt abort og sikkert også dvelte lenge, hva gjorde dere for å overbevise dere selv om at dere gjorde det eneste riktige. For jeg kan ikke klandre meg selv inn i evigheten hvis jeg bestemmer meg for å ta abort...

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg jeg... Jeg kan ikke hjelpe deg, men kanskje du kan hjelpe meg??

 

Jeg har en baby på 10 måneder, og har nå funnet ut at jeg er gravid i 7. uke.... Jubelen står ikke i taket her, og tanken på abort er tilstede...

 

Hvordan syns du det var å få to barn så tett? Hva var utfordrende? Og hva er positivt med to så tette? Hvordan gikk det med søskensjalusi når den eldste var såpass liten da nr 2 kom?

 

Jeg hadde ikke tenkt til å begynne å jobbe nå, men nå ser det ut som jeg må det? Ingen penger i verden er mer verdt enn tiden jeg kan bruke sammen med ungen min føler jeg, og sånn sett har jeg lyst til å bli hjemme videre, men det betyr jo å ikke motta penger mens jeg er gravid, og heller ikke foreldrepenger når barn nr 2 er født. Det kan gå bra, eller det kan ikke gå bra....

 

Hvordan er det å være hjemme med en nyfødt, og samtidig ha en på 1,5 år man skal passe på???

 

Masse tanker her............

 

Ønsker deg lykke til med valget ditt.

Det er ikke noe lett valg, og det fins ingen lette løsninger på det, så uansett hva du velger, vet jeg at det er nøye gjennomtenkt!

[Solveig73]

Hei!

 

Det som slo meg da jeg ble gravid for andre gang, var at jeg syntes så usigelig synd på den lille datteren min som bare var 5 måneder. Skulle virkelig hun bli storesøster? Men fakta er jo den at i takt med at svangerskapet skrider fram så blir jo den eldste større. Og hun var da som sagt 14 måneder da lillebroren kom til verden. I ditt tilfelle vil jo den eldste være ca 18 måneder når den lille kommer. Så det jeg vil si er jo at du ikke har to babyer å hanskes med, men to små barn.

 

Vi føler at vi har lagt den tøffeste tiden bak oss, og det var jo helt klart barseltiden. Man trenger jo selv tid på tilvenning fra en til to. Nå går det mere på skinner. Ja, slitsomt er det, men vi vet jo ikke annet heller:-) Vi koser oss masse, og jeg elsker den veslevoksne jentungen og den lille rotekoppen hun har til bror:-)

 

Svangerskapet var tungt, men fødselen gikk mye bedre enn første gang, og jeg kom fortere til hektene.

 

barseltårene dreide seg om at jeg syntes synd på den største, som var ganske mye lei seg for at moren ble okkupert med den lille. Men etter ca to-tre uker begynte hun og venne seg til den nye tilværelsen, og etter en måned ca så tror jeg hun trodde at han hadde vært der bestandig.

 

Vi merket veldig lite sjalusi til å begynne med, hun var så liten. Ingen utspekulert agenda der, bare mere nærtagende og gråt hvis broren gråt. For å si det sånn, sjalusien er sterkere nå, for hun er rundet to år.

 

Det som var utfordrende var å ha hun største hjemme da broren var nyfødt. Hun var faktisk hjemme til han var 5 måneder. Var jo veldig mye ute og i åpen barnehage med de små, så fikk hun største utfolde seg litt og lekt med andre barn. Etter det begynte hun i barnehage, og da øynet jeg få og ingen utfordringer utover det å generelt ha barn :-)

 

Den største fordelen for oss er at de allerede er begynt å ha glede av hverandre. Ingen andre enn støresøsteren får lillebror til å le så høyt og hjertelig. En annen fordel er at vi har komprimert småbarnstiden, istedet for å vente til den største ble tre år, hvor vi var ovenpå, for så og begynne heelt på nytt igjen,

 

Så økonomien.. hadde du planlagt og fortsette permisjonen, bare uten lønn? For du vet du har rett på foreldrepenger selv om du har vært ute i fødselspermisjon?

 

Jeg ble jo gravid i permisjonstiden, og var i uke 20 da den utløp. Der jobbet jeg i ca 10 uker, så ble jeg sykemeldt ut svangerskapet. Altså, pengene du mottar fra NAV/arbeidsgiver blir regnet som inntekt.

 

For å sikre deg inntekt så må du nok dessverre ha vært innom jobben en tur før du går over i en ny permisjon. Men der har du jo hele essensen med å tenke på to istedenfor en...

 

Jeg var veldig motivert for å få et barn til, og jeg tror mye ligger der. Når jeg nå har tatt et valg (som blir å ikke beholde) så er det en helhetsvurdering jeg har tatt av min livssituasjon. Jeg er ikke motivert for det som ligger foran meg, og jeg motarbeider alle fordeler det skulle ført med seg. Men det er jo fordi jeg forsøker å rettferdiggjøre meg selv.

 

Som du sikkert skjønner så kan jeg ikke annet enn å finne argumenter FOR å beholde nr 2;-) Men jeg forstår om du synes det er vanskelig. For meg var dessverre ikke tidspunktet rett for oss, men vi vil ikke utelukke at vi vil ha et barn om enn noe senere.

 

Ønsker deg også lykke til, og husk at det er nå uansett til syvende og sist ditt valg.

 

Klemmer i bøtter og spann!

[april09 & oktober10]

Takk for langt og fint svar!!

 

Nå er det 6 dager siden jeg tok positiv test, og vi blir å beholde. Jeg er ikke bare jublende glad, men jeg ser jo at det er fordeler med å få to tette. Eller det å få to i det hele tatt! Jeg unner jo lillegutt søsken! Hadde jeg fått begynt på prevensjon nå, så er jeg ikke overbevist om at jeg hadde klart å planlegge et barn til senere

 

Jeg også ser på den lille gutten min nå og syns lissom det er altfor tidlig for han å skulle "miste" mamman sin til en baby Vi to skulle jo kose oss sammen, bare vi to, lenge, lenge til Hehe, jeg er jo så forelska i den lille ungen min!! Og jeg vet at jeg blir like tussete når det kommer en ny, og at i løpet av noen måneder så er alt som det skal, da vet man nok ikke om noe annet liv enn det å ha en baby og en liten gutt!?

 

Godt å høre at jenta deres ble vant til lillegutt i løpet av den første måneden!! Jeg vet jo at jeg er tullete når jeg er redd for at gutten min skal se på meg og tenke; var det ikke nok med meg da? er dere like glad i meg ennå?

 

Jeg gruer meg til siste tida av graviditeten, fødsel og barseltiden... Sist gikk jeg over termindato, og syns det var grusomt! Ble satt i gang 12 dager over tida, men fødselen endte i akutt keisersnitt da de ikke viste om babyen hadde det bra der inne for pulsen hans falt og falt. Barseltida minns jeg med tårer, smerter, og problemer med amminga. Jeg vet jo at denne gangen er jeg mer forberedt, jeg vet at jeg ikke skal forvente meg at livet er rosenrødt med en gang jeg kommer hjem fra sykehuset.

 

Jeg hadde tenkt til å fortsette perm uten lønn, ja. Iallefall til over sommeren. Og jeg hadde ikke planlagt å begynne å jobbe fullt igjen da heller, men fortsatt kunne være en del hjemme sammen med gutten. Siden det blir ny permisjon i september nå, så får jeg begynne å jobbe i april når permen min er ferdig. Jobber i redusert stilling (75%) på sykehus, og tenkte nå å begynne å jobbe i 50% ca, om det tilsvarer et par kvelder i uka og helgene.

 

Vi har ikke bhg plass, og ikke vil jeg ha han i bhg nå heller, så vi satser på å få hjelp til pass av familie de dagene jeg skal jobbe. Jeg har søkt bhg fra høsten, og det høres ut på deg som at det er å anbefale?? Vil ikke ha han der fulle dager, men jeg vil jo at han skal få leke med andre barn. Mulig jeg vurderer lekepark/barnepark....?? Det betyr jo noe ift å beholde kontantstøtten eller ikke..

 

Takk for lykkeønskningene!! Og igjen, takk for svar!

Jeg vet at det var du som ønsket tilbakemeldinger på ditt vanskelige valg, men så var du så raus at du svarte meg

 

Jeg vil også ønske deg lykke til.

 

Klemmer!!