Jeg er så frustrert, lei meg, oppgitt og vet ikke hva jeg skal gjøre!

[Anonym bruker]

JEg og samboeren har hatt masse problemer den siste tiden.. Det går mest ut på små ting som egentlig ikke bør ha så stor betydning i livet.. Han har vært fæl til å kalle meg opp stygge ting, og jeg har vært fæl til å be han dra seg til helvete.. Han har hatt en tendens til å skrike sinnsykt høyt og slå i skaper og vegg, noe som skremmer vår lille hund.. Jeg skreiv et langt brev til han, om at nå måtte det bli forandringer på alt, siden vi venter barn til sommeren. Jeg har sagt til han jeg har minimalt med følelser, men prøver så godt jeg kan å bygge det opp igjen. Brevet signerte han og var enig, hvor det også stod at han ikke skulle skrike og klikke noe mer. (Han har forresten aldri rørt meg før, går bare ut over vegger og møbler).

 

I dag hadde vi en ny episode her, etter dager med opphold og fremgang. Husker ikke helt hvordan det startet, men endte opp med at han skreik helt jævlig, hoppet rundt og slo skapene.. Vår lille hund ble kjempe redd, skalv og hadde halen mellom beina.. Har utrolig dårlig samvittighet for hunden vår, dette er ikke første gangen at hunden blir skremt og redd.. :-( Men da kjente jeg virkelig, at dette klarer jeg ikke lengere, jeg finner ikke noe grunn til å være her noe mer, jeg kjenner ingen følelser i det hele tatt. Han har ødelagt så mye føler jeg. Jeg har sikkert gjort endel jeg også, men jeg føler jeg er mye bedre på kommunikasjon enn hva han er. Jeg gjør en innsats, kommuniserer da jeg har noe på hjertet, mens han kun kommuniserer med meg hvis jeg først sier noe til han som han må endre på, da kan han bli negativ å si hva jeg skal..

 

Isåfall, jeg skulle på skolen, fikk melding av han at han synes det var virkelig synd, og mente ikke å oppføre seg slik, og mente heller ikke å si at han kunne ønske at vi ikke skulle ha et barn (noe han sa da han klikket i dag), og at han elsket meg, at han virkelig gjorde det.. Jeg klarte bare det ikke, jeg følte ikke at jeg elsket han tilbake. Jeg skreiv en melding tilbake om det, hvor jeg forventet han hadde dratt innen jeg kom hjem til familien sin, så han kan være der til han har jobb igjen (han har fri to uker). Jeg skreiv det ikke var noe mer håp å hente, at han hadde fått en varsel i brevet om at hvis han klikket eller skreik en gang til var det over. Da jeg kom hjem i dag, så var han hjemme. Jeg var trøtt og sliten, så jeg la meg til å sove, snakket ikke til han. Han kom å la seg siden av meg, noe jeg så da jeg våknet.. Han later som ingenting, han kom å sa unnskyld for oppførselen sin. Jeg dro ut igjen så fort jeg våknet, og var borte i tre timers tid. Sendte han en meld om at jeg synes det ble feil av han å legge seg siden av meg og komme å si unnskyld hver gang han klikker, så skal alt være bra. Jeg sa at jeg stod for alt jeg skreiv i forrige melding. Jeg fikk nemlig aldri tilbakemelding på den. Han er en person som svarer på akkurat hva han selv vil og føler. Føler han ikke for å gi noe svar på en ting, så driter han i det og snakker aldri om det.. Føler jeg iallefall.

Da jeg kom hjem var han dratt. Det jeg ikke skjønner er hva han har pakket, for begge bagene hans samt sekken er her, og jeg synes ikke det er noe urørt i skapene hans. Eneste er at jeg ser ikke pc'en hans her i huset, så den må han ha tatt med seg.

Problemet er at han har ikke skrivet lapp til meg, eller kontaktet meg på noen som helst måte, ikke svart på melding heller,. Familien hans bor tre timer unna, så det er en lang kjøretid, og det er sinnsykt glatt, så han kunne godt sagt ifra at han dro og respekterte meg, slik at jeg visste hva som skjer!

 

Jeg kjenner nå, på fem og en halv time har jeg enda ikke hørt fra han, at jeg er engstelig for han.. Jeg tror jeg elsker han innerst inne.. Men alt er så vanskelig. Telefonen hans er av, og faren hans har heller ikke fått tak i han.. Jeg er så redd han kan ha vært utsatt for en ulykke.. Huff, jeg er bare så forvirra.. Jeg trenger råd.. Jeg vil ordne opp. Men alt er så vanskelig. Og jeg synes han bør si ifra når han bare forsvinner slik som i dag uten et pip fra seg, jeg er tross alt gravid med barnet hans! Han er ikke typen som stikker av. Men nå er jeg bekymret..

[Anonym bruker]

Snakk med jordmor/helseøster, kanskje få en time på familievernkontoret, det hadde kanskje vært en igod de? Høres ut som om den partneren din trenger profesjonell hjelp (sinnemestringskurs)

Hvis hunden blir vettskremt, tenk da på barnet. En sånn oppførsel som din partner utøver, kan ødelegge et lite barn. Ville vurdert å ikke hatt en sånn person i livet til mitt barn.

[Anonym bruker]

Syns du kan si det til han neste gang uten å sende det på melding. For da får du høre hannes direkte reaksjon og få med deg hvor han drar.

 

Hadde noen sagt slikt til meg på melding hadde jeg blitt kjempe sur og valgt å ikke svare på det.

 

Syns dere begge virker umodne og har dårlig kommunikasjon, et forhold er ikke en papirlapp man kan signere.

 

Han har det nok greit, er kanskje hos noen venner. Sjekk om han er pålogget noen plass på internett.

 

Og hvis dere kommer sammen igjen så vær så snill og ta dere en tur på familievernkontoret for veiledning.

[Anonym bruker]

Du elsker denne mannen,

men akkurat nå er du for redd og homonell til å se klart.

 

Jeg har vært gjennom akkurat det samme med min samboer. To år siden det siste utbruddet hans nå. Terapi har løst mye for han og jeg har lært at det ikke hjelper å hyle tilbake.

Når han begynner å heve stemmen så ser jeg etter måter å unngå krangelen på. Jeg holder meg rolig og prøver å komme han nærmest mulig, da er det lettere å få roet han ned slik at vi kan snakke skikkelig. Som regel handler jo krangler om små ting i hverdagen som bli store som fjell pga lite søvn, hormoner eller en dårlig dag.

 

Kjærligheten overvinner alt

...hvis du lar den få muligheten til å kjempe!

 

[Anonym bruker]

Ehh... La meg se om jeg har forstått dette rett.

 

Denne mannen

- er din samboer

- er far til ditt ufødte barn

- blir gal av sinne.

- signerer en kontrakt på ay han skal beherske seg.

- bryter kontrakten.

- får beskjed om å pakke og dra.

- sier unnskyld.

- får igjen en melding om at alt håp er ute.

- pakker og drar.

- kontakter deg ikke på fem og en halv time.

 

Hvis jeg har resumert riktig, så er dette mine spørsmål;

- hvorfor er dere samboere hvis du ikke har tillit til han?

- hvorfor venter du barn med denne mannen?

- hvorfor har dere fortsatt hunden hvis deres krangler gjør h*n så redd?

- hvorfor støtter du han ikke og har prøvd terapi både for han alene og for dere som par?

- hvorfor lar du han få muligheten til å bryte kontrakten?

- hvorfor godtar du ikke unnskyldningen?

- hvorfor tar du viktige samtaler som dette over meldinger?

- hvorfor skriver du ay alt håp er ute hvis du ikke vet hva du vil?

- hvorfor bryr du deg om hva han evt har tatt med og ikke hvis du uansett vil ha han tre rimer unna?

- hvorfor føler du at han burde gitt lyd fra seg når du klart og tydelig har latt han vite at du ikke ønsker han som samboer lenger?

 

[Anonym bruker]

Det dere to mangler totalt er RESPEKT.

 

Begge to oppfører seg som drittunger. Du når du ber han dra en viss plass, han når han skriker og slår døde ting.

 

 

Søk hjelp før ungen kommer, men hver for dere og sammen.

Ikke bo under samme tak før dere lærer dere hva skikkelig respekt og kjærlighet virkelig er.

 

Han har nok dratt bort fordi han synes hele situasjonen er like håpløs og elendig som du synes.

 

Håper dere finner ut av rotet deres. Får vondt av dere. Oppsøk en prest, familivernkontoret, en god, voksen familievenn eller andre dere stoler på.

Men gjør det nå.

 

 

 

[LillaGorilla♥♥]

Signerer første anonym- hvis han skremmer vettet av hunden deres, hva tror du han kan gjøre med psyken til et lite barn? Vil du at ditt barn skal vokse opp i et slikt hjemmemiljø, med foreldre som hyler og skriker, kaller hverandre fæle ting, en far som sier han skulle ønske at han aldri hadde fått barn og som ødelegger inventaret?