Sørger dere på termindatoer som aldri ble noe av?

[Erle79]

Jeg leste på et annet forum her inne om en mamma som hadde en veldig tung dag fordi hun hadde termindato i dag som aldri ble noe av (svangerskapet endte i abort). Pleier dere å sørge på termindatoer som aldri ble noe av?

 

Jeg ble litt overrasket over innlegget, for jeg har aldri slitt med det i etterkant. Jeg vet knapt når jeg hadde termindatoer. Jeg tenkte aldri så langt frem i tid når jeg var gravid i første trimester, for jeg visste jo at det lett kunne gå galt. Kanskje en form for å beskytte meg selv fra å bli fryktelig skuffet. Er jeg fryktelig ufølsom eller?

[Ele]

Jeg gjør ikke direkte det, men jeg tenker av å til at nå har jeg passert så-og-så mange termindatoer... Og jeg må innrømme at på morsdagen tenke jeg at nå skulle egentlig jeg også hatt morsdag!

[Erle79]

Jeg gjør jo selvfølgelig også det, tenker innimellom at nå skulle vi egentlig hatt et barn til. Men da tenker jeg mer sånn at, oi nå er den måneden over, den måneden da jeg skulle født. Tenk hvis... Men jeg går ikke og gruer meg til en spesifikk dato på forhånd, og gjør det til en grusom dag. Men det er jo sikkert veldig individuelt. Hvor lenge man har forsøkt, hvor langt man var på vei, hvor langt man hadde tenkt fremover etc. Jeg har liksom alltid fokusert på det som skal komme, vært glad (og redd) for det nye svangerskapet, i stedet for å dvele med det som aldri ble noe av...

[smilla73]

enig med deg, Erle. Med unntak av ein gong har eg ikkje kome så langt at eg har festa meg så mykje ved termindato...

[Luddes mamma]

Sørge er vel å ta i, og det har jo blitt 6 termindatoer, men jeg kan tenke at nå skulle jeg ha hatt en 1 åringe, eller en 6 mnd, eller en 3 mnd osv. Spesielt når jeg omgås med folk som var garvide samtidig eller fikk senere. Eller som da "Ludde" fylte 4 og jeg kom på at da skulle jo vi egentlig ha hatt en 1 års dag også uka før. Det er da man blir bevist på at tiden bare løper avgårde og at livet ikke gikk som planlagt...

 

Syns ikke du er ufølsom. Det er nok sunt å ikke tenkte så mye på disse datoene som ikke ble noe.

 

Klem

 

 

[Sunshinebaby70_er mamma :)]

Kan signere den, Luddes mamma - minus 6.

Det blir for mange datoer å holde styr på etterhvert - og årene går jo også... Likevel hender det tanken streifer meg, men kanskje ikke før dagen er passert. Men mine tre første sa var i 2004 og 2005, og nå blir de datoene som fjerne minner. Men jeg kan tenke at jeg kunne hatt en - eller to - på 6 år og en på 5...

 

Den siste (ma nov09) er jo nærmere - så kanskje jeg vil ha noen triste tanker den 19. juni... Men - forhåpentligvis vil jeg fortsatt være gravid - og ha et helt annet fokus - nemlig oktober 2010 :)

 

[Ønskebarn73]

Hadde min første SA 14 februar i fjor og Valentinsdagen blir nok husket for det framover. Hadde termin 16 oktober `09, og jo jeg tenkte på det, men sørget vel ikke direkte. 2. SA skjedde så tidlig at jeg ikke helt hadde fått tenkt noe særlig på termin enda. Den siste var nå i januar, og jeg skulle hatt termin omkring min egen bursdag, så jeg regner med at det blir litt tanker omkring den tiden. Forhåpentligvis har jeg da en ny spire i magen som klarer å klamre seg fast til tiden er moden for å se dagens lys:) Tror ikke det er sunt å tenke for mye på det som har vært, men heller prøve å fokusere på det som skal komme. Men jeg kommer aldri til å glemme mine små engler, og noen dager er tyngre enn andre...

[Uglemamma er tobarnsmamma!]

Hmmm, jeg husker heller ikke mine forrige termindatoer...Bortsett fra den terminen jeg hadde samme uken som en venninne av meg... Jeg mistet men hun fikk heldigvis datteren sin... Jeg tenkte ofte på det da jeg traff dem,at jeg skulle hatt en som var like stor som datteren hennes...

Men jeg sørget ikke egentlig. Jeg unnet henne barnet sitt veldig, jeg vet hun kjempet for spiren sin hun også...Jeg hadde jo tross alt et barn fra før...

 

Nå som jeg har kommet i mål og fått mitt andre barn er de foregående termindatoene noe jeg ikke tenker på i det hele tatt... Jeg er endelig altfor opptatt med å se framover...

 

Men jeg skjønner dem som sørger,klart det.... Det er vel forskjellig hvor langt fram vi tør å håpe. Noen ser for seg lykken på termindato,- andre prøver å ta en dag om gangen...