en liten historie om meg og abortene

[Gjest]

Vil bare dele med dere, det som er min historie. Kanskje det er fler som kjenner seg igjen, kanskje det er noen som drar nytte av dette.............og kanskje noen blir provosert.

 

Jeg ble gravid 18 år gammel første gang og dum som jeg var lot jeg meg presse av kjæresten min. Så det ble abort og desverre med komplikasjoner. Jeg begynte på pillen, men ble gravid på denne og tok abort igjen. Det holdt på å ta livet av meg, mentalt. Husker han stod over meg og skreik at han ville aldri støtte meg om jeg beholdt barnet...........grøss.........

 

6 år senere blir jeg gravid igjen, med tvillinger på spiral. Barnefaren truer med det ene og det andre men jeg står på mitt. Sorgen var derfor stor da jeg mistet de i uke 8. Og det ble komplikasjoner da de måtte fjerne restene, så jeg måtte inn igjen. Etter det fikk jeg så store arrdannelser i livmoren at de sa jeg var tilnærmet steril. OG vet dere, det eneste jeg tenkte var at dette var straffen for abortene, at jeg ikke fortjente bedre. For ingen straffet meg hardere enn meg selv da. Men nå er jeg gravid 23 uker, etter et lite mirakel og ja, jeg er alene. Men jeg vet jeg skal klare det og ingen skal presser meg til noe annet. stå på jenter, uansett hva dere velger. Det valget du tar er kun ditt og ingen andres!!! Og ingen har rett til å dømme deg uansett

 

 

[Arolilja]

Tusen takk. Kjenner meg så igjen, og var godt å høre en sånn historie!

[Gulltopp&Lillebjørn]

Fantastisk! Så sterk du er

 

*sende gode tanker*

[Anonym bruker]

Gratulerer med svangerskapet Godt å høre at du er på bedre tanker nå.

 

Opplevde litt av det samme. Ble gravid som 18-åring. BF snudde ryggen til meg og gikk, han ville ikke ha noe med babyen å gjøre, heller ikke en evt abort. Familien var sure og presset meg mer eller mindre til abort. Jeg gråt de to ukene før aborten, i ukene etterpå. Og fremdeles gråter jeg et par ganger i løpet av året når skyldfølelsen og angeren vender tilbake, 10 år etter... Hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg aldri latt meg overtale eller presses til abort. Men jeg kan ikke si 100% at jeg angrer, for hadde jeg fått den babyen hadde jeg ikke hatt den nydelige sønnen min som kom et par år etterpå. Da var det forresten ikke et alternativ å ta abort, samme hva andre mente eller sa. Familien ble først sure og negative, men det endret seg underveis i svangerskapet. Og BF var positiv til babyen fra dag en, heldigvis. Godt vi kan få en ny sjanse tenker jeg!!!