Dere andre som begynte med barn tidlig...

[Anonym bruker]

Jeg er i slutten av 20-årene nå og er ferdig med å få barn. Vi har flere flotte eksemplarer og er fornøyd med det. Første kom helt i starten av 20-årene, siste for noen mnd siden.

 

Har i denne permisjonen kommet i kontakt med flere venninner fra ungdomstiden som jeg hadde mistet kontakt med, vært på besøk, kafe osv og snakket om andre vi kjenner. De jeg har kontakt med nå venter gjerne sitt første barn eller er i permisjon med sitt første barn. Mange av felles bekjente har ikke fått barn enda. Jeg vet at dette er det vanlig i dagens Norge, men jeg kan ikke annet enn å synes det er kjemperart! De er fortsatt nesten på samme sted i livet som jeg var for 8-9 år siden virker det som, der fest og turer på byn er viktig, og jeg lurer gjerne på hvorfor de ikke har noen barn enda. De av dem som er i stabile forhold altså. Kjenner at jeg inni meg synes de begynner å bli "gammel" for og ikke ha fått noen barn, enda jeg vet at de slett ikke er det. Det er jo dem som er normale og jeg som er "unormal" her. Likevel tenker jeg slik. Er det flere som var tidlig ute med barn her som kjenner seg igjen i tankene?

[Anonym bruker]

Ja, som om jeg hadde skevet dette selv!! Fikk første som 22 år, og nå 9 år etter er jeg firebarnsmor. Mange av mine venner fra før har ikke begynt å få barn enda. Tenker litt som deg, i tillegg tenker jeg, hva har de bedrevet tiden sin med?? thi hi.. man sammenligner nok ut fra sitt eget liv, og da blir det rart når noen velger så anderledes enn en selv.

[Anonym bruker]

Godt det ikke bare er meg! Akkurat det tenker jeg også, lurer på hva de egentlig bruker tiden sin på, hehe... Turde bare ikke skrive det, var egentlig redd jeg ville blitt halshug nok som det var. Allitd noen som går inn for å misforstå.

[Anonym bruker]

kjenner meg helt igjen, ja. Fikk første i en alder av 19, og nå nermer jeg meg sluttem av 20 årene, og vi har 3 barn tilsammen.

Mine venninner på samme alder begynner nå å få barn og eller har fått i løpet av de 2 siste årene.

[Anonym bruker]

Jeg og tenker slik..

Fikk min første da jeg var 20 år.. og nå i en alder av 25 har jeg 3 herlige små barn og føler meg veldig ferdig..

 

Synes også det er rart med de på samme alder, eller eldre som ikke har barn når de har vært sammen med typen i årevis.. Kun opptatt av festing og "leve livet".. Føler nesten at de er yngre enn meg, og at jeg har mer til felles med de i 30 åra..

 

En annen ting jeg ofte tenker på er at siden jeg har fått mine barn med ca18 mnds mellomrom så synes jeg det er litt rart når folk velger å ha mer enn 2 år mellom barna sine.. Begynner liksom å tenke "skal de ikke prøve på nr 2 snart da?", Spesielt når det er over 3 år mellom hvert barn.. Tenker liksom at de ikke kommer til å ha glede av hverandre osv.. Selv om det sikkert ikke alltid er tilfelle..

[Gjest Sauen og ungene]

Nja...

Jeg fikk første når jeg var 20, andre når jeg var 22.

Har ingen planer om flere.

Men jeg syns det er litt rart med venner på 25-30 som fremdeles lever på fylla, bor hjemme hos mor og spiser grandis hver dag, hehe...

Er nok bare forskjellige livssituasjoner, ikke nødvendigvis noe galt med verken det ene eller det andre.

[Anonym bruker]

Jeg er bare 24 (snart 25), men tenker også sånn ..

Har 2 unger nå, fikk den første rett etter jeg ble 22.

 

Har noen venner og bekjente som også har fått barn, men jeg er vel den eneste som har rukket å fått to. (og de har heller ingen planer om å få flere ennå).

 

Resten av de jeg har gått i klasse med og forskjellig har liksom ikke kommet noen vei.

Mange av de er fortsatt singel og bare lever livet.

Fester, legger ut ørten fyllebilder og mange av de har fortsatt en litt "fjortis-holdning" som jeg kaller det, hehe.

 

Nå skulle man kanskje tro at man blir misunnelig på sånt.. ikke det at de ikke har barn, men at de lever livet som de vil osv.

Men nei, jeg sitter nesten å synes synd i dem (selv om det ikke er noen grunn til det, for de virker jo fornøyd med sine valg), fordi at de ikke har barn, sin egen lille familie og ett kaotisk men herlig liv, haha.

 

[Anonym bruker]

Dere tenker ikke på at det kansje er noen som ikke blir gravide da?

Jeg ville ha barn da jeg var 21 år, ble gravid da jeg var 34.

Ikke alle som kan velge når de vil ha barn.

[Anonym bruker]

Dere tenker ikke på at det kansje er noen som ikke blir gravide da?

Jeg ville ha barn da jeg var 21 år, ble gravid da jeg var 34.

Ikke alle som kan velge når de vil ha barn.

[Anonym bruker]

Å hjelpes hva folk kan bry seg med. Fatter ikke at dere gidder å tenke så mye om andres valg. Tenker ditt og datt fordi folk er så og så gamle, og fordi folk har så og så mange år mellom barna sine. Jeg er også ferdig med å få barn i god tid før jeg fyller 30 og har tett mellom barna. Det var riktig for meg, men har ingen problemer med å forstå at andre velger anderledes. Tenker absolutt ikke stygt om dem av den grunn.

[Anonym bruker]

jeg skjønner godt hva du mener jeg fikk min datter da jeg var 17, så jeg var nok enda yngre enn deg da. men når jeg hører om 30åringer som ikke "tenker" på å fa barn enda, så tenker jeg at dette er rart. hvorfor vente så lenge? og da mener jeg også de som har et godt forhold, bil og hus og alt dette.

men jeg tenker også at kanskje de ikke KAN få barn. at de har prøvd en god stund, men enda ikke blitt gravide

 

jeg er 19 og venter nr.2 til sommeren.... jeg tenker at det er normalt, og har mange venner som også har fått barn (etter jeg fikk selvsagt).

 

 

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg litt igjen. Jeg har flere venner uten barn, eller med første barn nå. De uten barn er gjerne svært opptatte av bagateller og krangler mye om det jeg anser som filleting. Jeg kritiserer aldri, men tenker alltid når jeg drar, at jeg er glad for at jeg ikke er "der" lengre. Men jeg er svært gald i livet mitt og elsker selvsagt familien min. Mine jevnaldrende venninner uten barn er gjerne svært negative og kritiske til alt mulig. Rett og slett litt sure.

[Anonym bruker]

Jeg tenker ikke slik. Fikk første da jeg var 19. Nå er jeg 29 og har 4 barn. Jeg ser på de som er på vei med første eller akkurat har fått første som litt heldige.. Den venninnegjengen jeg var i på den tiden har holdt sammen for det meste, men jeg er utenfor for jeg kunne aldri bli med på noe pga barnet. Kjenner at jeg skulle ønske jeg ikke fikk barn så tidlig (hvis jeg kunne få de samme barna i senere alder). Jeg fikk ikke festet fra meg, men jeg vet ikke helt hva den festegreia er heller. Samtidig skulle jeg gjerne ha opplevd den for å kunne vite.

 

Jeg skjønner veldig godt at disse jentene ikke gadd å vente på at jeg skulle ha tid med å finne på ting. Jeg kunne ikke være med til Paris eller Budapest eller Irland rett og slett fordi jeg ikke hadde barnevakt.

 

En av disse jentene er nå på vei med sin første og de andre følger spent med på svangerskapet. Det gjorde ingen med meg, men den gang visste vi ikke hva vi skulle spørre om tror jeg. Og egentlig var de ikke interessert i en voksende mage.

 

Jeg gikk fra ungdom til voksen over natta. Jeg måtte legge fra meg røyk og alkohol og vurdere om jeg ville ha babyen eller ikke og ta et hav av voksne avgjørelser jeg egentlig ikke var klar for fra den dagen helsesøster sa at testen var positiv. Jeg hadde ingen av mine nære venninner som var i samme situasjon og jeg hadde ingen andre enn jordmor å stille spørsmål til. Det vil si: alle tankene som surret rundt i hodet mitt fikk luftet seg en gang i mnd. Jeg kunne sikkert ha snakket med mamma, men hun hadde aldri vært i samme situasjon og hun var ærlig og sa: Snakk gjerne med meg, men ikke forvent at jeg forstår det hele. Det eneste du kan forvente er støtte fra meg og omsorgen jeg alltid har følt.

 

Helt ærlig..... Kunne jeg velge å vente i 5 år og fått de samme barna og samme mannen, så hadde jeg gjort det. Når mine barn er utflyttet og jeg skal leve livet etter barna, har jeg ingen å reise med, for da sitter de andre med små barn og masse felles turer og slike ting som innebærer at man skal ha med barn.

 

Ideelt? Nei. Mitt valg? Ja. Mitt ansvar? Ja. Mitt problem? Ja.

[Anonym bruker]

Det går jo an å få seg flere venner i ca samme situasjon som deg. Man må jo ikke kun henge med gjengen fra videregående resten av livet. Jeg syns virkelig synd på deg dersom du forventer at du om 10-15 år fortsatt har nøyaktig samme vennegjeng og fortsatt er litt i utakt.

 

Jeg er 32 og har venner fra 25 til 55, barndomsvenner, skolevenninner, og mødre i nogenlunde lik situasjon som min.

 

Du var svært ung da du ble mamma, men du er eldre og visere nå, så du kan fint begynne å ta litt utradisjonelle avgjørelser som kan endre din situasjon, dersom du føler deg utilpass.