Medmors tanker og følelser

[Anonym bruker]

Noen av dere som vil dele litt tanker angående det å være medmor? Vil medmor føle seg litt "utenfor" siden hun ikke er en del av barnet (biologisk sett)? Vil man bli like glad i barnet? Vil dette endre seg når barnet er der?

 

Vi skal snart igang med prosjekt baby Og vil gjerne høre litt om deres erfaringer rundt dette

[Anonym bruker]

Jeg er medmor til en liten gutt som blir født nå i mai. Jeg kan derfor bare si noe om hva jeg har følt på så langt i prosessen.

 

Jeg føler meg på ingen måte "utenfor" så langt, og har like sterke følelser for magen til min kone, som det jeg hadde da jeg hadde mine to døtre i egen mage. Jeg er derfor 100% sikker på at jeg kommer til å bli minst like glad i dette barnet når det kommer ut, som det jeg er i de to jeg har født selv:)

Jeg tenker ikke så mye på at dette barnet ikke er en del av meg biologisk sett, men fokuserer på at dette er vårt felles barn, og gleder meg like mye som min gravide kone til å få en liten en i huset!

Når man deltar på hele prosessen og graviditeten, så tror jeg at følelsene vokser gradvis, og forsterkes ytterligere ved fødsel. Dette er en magisk opplevelse som knytter båndene og følelsene ytterligere mellom mor, medmor og barnet.

Det hjelper også at sykehuset/helsepersonellet vi har vært i kontakt med også behandler meg som en viktig del av dette, og ser på meg som likeverdig med mor. I denne sammenheng har vi stort sett hatt positive opplevelser.

 

Lykke til med prosjekt baby:)!

 

 

[Anonym bruker]

Takk for svar Tror det er mye følelser som skal settes på plass i denne prosessen.. Noen som vet om gode bøker/artikler som beskriver dette med å føle seg litt "utenfor"? Er kanskje skrevet endel om dette i forhold til papparollen..

[Anonym bruker]

Vi fikk en liten gutt i fjor, det var jeg som fødte, i forkant av graviditeten snakket vi mye om begges følelser og roller i forhold til barnet. Vi snakket om hvor viktig det er at medmor får "komme til" hun også, slik at de får knyttet bånd. Vi er en liten gruppe på Facebook som heter 2mødre, søk opp den om du/dere ønsker kontakt med andre i samme situasjon

[Kone&kone]

Fant ikke den gruppa

[Kone&kone]

Fant mange innspill for alle parter i bøkene:

"Homofamiljer, guide i praktiska, juridiska och ibland absurda frågor för homosexuella som vill ha barn" av Stenholm (2004), kjøpt på salg på Tronsmo for noen år siden mens barnetanken modnet.

http://www.tronsmo.no/index.php?action=vis&vis_id=9146210091&x=12&y=14

 

"Handbok för homosexuella föräldrar" av Helmadotter (1998), lånt på biblioteket

https://www.deich.folkebibl.no/cgi-bin/websok?ccl=tnr%3d524312

 

Jeg har mange tanker og følelser, men har ikke tenkt å skrive dem på et åpent forum, dog deler gjerne på PM med andre i samme situasjon

 

(Og lurer fortsatt på den der Facebook-gruppa, om noen kan hjelpe oss i den retning?)

[StineogHilde]

Hei,

 

Jeg er selv medmor (eller blir ihvertfall om noen dager til to små nurk) og kan med hånden på hjerte si at jeg føler meg like mye som mor som min kjære kone. Vi prøvde å få barn i nesten 3 år (altså i min mage - med ins.'er og prøverør) uten at dette lykkes. Min kone sa da at hun kunne prøve hvis det var ok for meg. Jeg har hatt lyst på barn siden jeg var liten, mens hun egentlig aldri har hatt noe forhold til det, og egentlig aldri hadde sett for seg at hun skulle ha barn. Egentlig så er det jo den største kjærlighetsærklaringen som man noen gang kan få. Hun får barn (mest) for min skyld... I tillegg har jeg fått være med i hele prosessen, og har aldri følt meg tilsidesatt eller "utenfor". Til og med jordmor har gjort noen "feil" Hun ville vite hvor mye jeg og min kone veide ved fødselen for å kunne avgjøre hvor stor babiene kunne komme til å være... Jeg måtte jo da påpeke at min vekt ikke var så avgjørende i denne sammenheng. Vi fikk oss alle en god latter. Ellers så har alle vært veldig inkluderende og snakker like mye "som mor" til meg som til min kone.

 

En annen ting som er helt fantastisk er at kona mi, som er student, skal fortsette å studere til høsten. Dette betyr at jeg er den som har tjent opp permisjon hos NAV og får hele "mamma-permen". Jeg skal derfor være hjemme med de to små i nesten et helt år (håper heller kanskje på 50 % i to år...). Gleder meg helt vilt og er overlykkelig for at vi fikk det til i Norge (på Rikshospitalet) og ikke i DK. Så utrolig mye lettere å forholde seg til regler og rettigheter.

 

Lykke til med prosjekt baby! Du blir mamma uansett

[Kone&kone]

Tusen takk for fint innspill og gratulerer og lykke til og så fantastisk at du kan være hjemme! Ting ordner seg til det beste for snille jenter

[Ugla er mamma!]

Godt å ha en slik tråd her også!

 

Utrolig viktig å få satt ord på dette, selv om jeg tror følelsen av å være en ekte familie kommer som en naturlig del av prosessen.

 

Men jeg tror også det er viktig å være det bevisst, noe det virker som alle de lesbiske parene jeg har snakket med er!

[Kone&kone]

Jeg bestilte en bok på nett "Confessions of The Other Mother: nonbiological lesbian Moms tell All" - der mange medmødre har skrevet små essays om sine tanker, følelser og opplevelser. Lettlest engelsk. Har lest den nesten ferdig og fått mange fine innspill, selv om jeg ikke gjenkjenner meg i alt er det fint å lese.

 

Har bestilt en bok til, men den er ikke kommet enda.