Kvalmen borte, gjør meg nervøs, huff...

[Håpet ble virkelighet!]

Var jo på første ultralyd på mandag, var da 6+5, og legen sa alt så bra ut med hjerteslag. Hadde skikkelig kvalme og trøtthet dagene etter de gode nyhetene. Men torsdag og fredag kjente jeg litt smerter nede på siden av magen og etterpå synes jeg at jeg mistet symptomene, er ikke kvalm og matlysten er bedre.

 

Dette gjør meg urolig selv om det er godt å ikke være kvalm... Huff ikke så lett detta. Skal på ny ultralyd tirsdag da, så finner jo ut av det snart uansett, dagene går bare så sakte. Måtte bare lette hjertet og hodet litt...

 

[Luddes mamma]

Hei håp i 2010!

Men våre erfaringer kan jeg forstå at du blir nervøs, men det behøver ikke bety noen ting! Jeg sender alle positive tanker og vibber til deg og satser på at dette går hele veien til en liten frisk baby! Jeg venter på positivt innlegg etter UL på tirsdag!

 

Jeg forstår ingenting av min kropp... Jeg blødde masse på tordag og fredag, men i går stoppet det opp. Ikke så mye som litt brun utflod engang. Jeg pleier jo blø i minst en uke med SA!? Håper jeg får tak i legen på mandag, og kanskje få et svar på hvorfor det har stoppet opp.

 

Lykke til videre! Jeg krysser fingre, tær, armer og bein for deg!

 

Klem fra

[Erle79]

Jeg hadde også en periode rundt uke 7 og 8 da alle symptomene ble borte over natten. Jeg var sikker på at alt var over. Husker at jeg skrev et innlegg her og var overbevist om at jeg gjennomgikk min fjerde abort. Men det gjorde jeg ikke! Symptomene hadde visst bare en pause, ultralyden like etterpå viste at alt var ok og kvalmen kom tilbake, med full styrke! Tror bare vi er helt overhysteriske med tanke på symptomer, ikke så rart med tanke på vår bakgrunn. Jeg har bestemt meg for at blødning er det eneste tegnet jeg skal være bekymret for (og til og med det har jeg hatt flere ganger i dette svangerskapet uten at noe er galt), alle de andre symptomene er litt sånn på og av. Det er fint du skal på ultralyd igjen snart, det hjelper nok på nervene når du får se det bankende hjertet igjen. Jeg tipper alt er ok med deg...

[Håpet ble virkelighet!]

Takk for oppmuntrende ord jenter, er forsiktig optimist til det motsatte er bevist jeg tror jeg. Hysterisk er nok et beskrivende ord ja, kjenner likssom ikke meg selv igjen for tida, er nok ikke den mest givende samboeren heller, ligger som et slakt på sofaen, ser OL og klarer ikke engasjere meg så veldig i verden rundt meg hele tiden, huff a meg.

 

Beundrer dere 2 som har små dere tar vare på oppi dette hele... Samtidig er det jo trøst i barn med sin tilstedeværelse og lubne barnehender, var innom barnehagen onsdag og hilste på, det var koselig! Godt også med oppfølging og UL når jeg ønsker, slipper å finne ut av hvor, når og hvor dyrt det skal bli for meg.

 

Mener jeg husker innlegget ditt Erle med manglende symptomer plutselig, men fant det ikke tidligere i dag da hodet jobbet som værst! Jeg har ikke hatt blødninger i noen av mine svangerskap og tenker ikke så mye på det i min situasjon.

 

Håper du får noen svar hos legen din Luddes mamma, synes de trøstende ordene fra sønnen din var rørende, de barna er jo bare så søte! )

[Erle79]

Flott at du føler deg som en forsiktig optimist, det går helt sikkert bra. Å føle seg som et slakt i første trimester er da helt vanlig, ikke noe galt i det!

 

Å ha barn fra før har vært både og i denne prosessen. Det har vært herlig å ha barn i prøveperiodene og ha fokus på noe annet i tillegg til eggløsning og positive graviditetstester. Å ha barn når man gjennomgår en abort synes jeg har vært helt knusende. Jeg ser datteren min i øynene, og det blir så virkelig hva jeg mister, ikke bare et fremmed foster, men muligheten til å oppleve å bli kjent med et nytt barn som jeg kunne blitt så uendelig glad i. Det har også vært vanskelig å gå gjennom noe så vanskelig, uten å kunne fortelle hva som er galt til barnet mitt. Dersom noen for eksempel dør kan man jo fortelle dem at man er lei seg fordi de er borte. Å gjennomgå abortene synes jeg ikke har vært riktig å dele med henne, og det har vært tungt når mannen min og hun kommer hjem fra jobb/barnehage, og vi voksne ikke kan prate åpent sammen, enda jeg holder på å dø inni meg og trenger å prate med mannen min. Jeg husker så godt at jeg knakk sammen ved middagsbordet en gang og gråt stille mens jeg spiste opp maten min. "Mamma, det kommer vann på deg" sa hun da tårene rant nedover kinnene mine. Hun skjønte nok ikke at det var tårer for hun visste jo ikke at jeg var lei meg...

 

Gleder meg til å høre hvordan det går med deg på UL!