Trist, men hva skjer hvis jeg forteller jordmor dette:

[Anonym bruker]

Jeg sliter veldig psykisk, og har tidligere vært alvorlig deprimert med innleggelse og div.

Graviditeten og tanken på å bli mor har vært kjempe kos fram til nå, 2 mnd til termin.

 

Jeg har så mange syke tanker i hode som jeg ikke vil fortelle til noen, men hva hvis jeg fortalte jordmor dette:

 

* At jeg ikke ønsker barnet i magen. Angrer som en hund at jeg valgte å få barn.

* Og noe skulle skje ved fødsel og de måtte velge mellom meg og barnet så ville jeg at de skulle velge å redde barnet og la meg dø.

* Hvis barnet plutselig døde i magen min så hadde jeg ikke brydd meg.

*At jeg har tanker om å bare rømme vekk etter fødselen for jeg ikke ønsker et liv med barn og hele pakka.

* At jeg bare gråter og gråter og gråter.

 

Jeg fortjener ikke dette barnet! Hvor er morsfølelsen? Den forsvant plutselig, jeg skulle ønske de som virkelig sliter med å få barn ble gravid istedenfor meg.

 

Det skal sies at jeg har en niese, jeg elsker henne over alt på jord, jeg kunne gjort alt for henne. Har nesten hadde morsfølelse overfor henne da jeg har passet henne mye fra hun var baby. Hun er 2 år nå.

 

Tårene bare renner og renner og renner.

Heldigvis så er jordmor og lege klar over min psykiske fortid så har tett oppfølging med samtaler hver uke. Men jeg vil ikke fortelle de om disse tankene. For kanskje de forsvinner? Men de er vonde å bære.

 

Ikke døm meg.

 

[Anonym bruker]

Du må fortelle noen om dette og få hjelp med tankene dine.

det høres ut som en svangerskapsdepresjon, og det er ikke bare bare.

Du trenger nok litt hjelp på veien.

Lykke til!

[Anonym bruker]

Det som vil skje, er at de vil gi deg den hjelpen du trenger. Ikke sitt inne med dette! Svangerskapsdepresjoner er ikke et ukjent fenomen, jordmor og lege vet hva de skal gjøre for å hjelpe. Vær så snill og oppsøk hjelp før det vokser deg over hodet!

[Anonym bruker]

Uff, du har det ikke lett, men du er nok ikke alene. Følelsene dine er ikke unormale i det hele tatt, men mange tør nok ikke si noe om det. Morsfølelsen fikk jeg etter at barnet var født, men noen får den senere. Du bekymrer deg for mye, jeg er sikker på at du blir verdens beste mor! Si til jordmor at du har disse tankene, du trenger å få dem bearbeidet for du høres deprimert ut. Varme klemmer!

[sjøsamen]

Så trist å høre.

Men ja dette her må du ta opp med jordmor. Siden du har vært innlagt tidligere regner jeg med at du hvertfall i en periode har hatt noe slags poliklinisk behandling på DPS eller liknende.

Du må virkelig få hjelp. Å ha en svangerskapsdepresjon er ikke uvanlig, det er så mye hormoner som spiller inn at det påvirker alt mulig.

Har lege eller jordmor spurt om hvordan du har det psykisk nå i svangerskapet eller "bare snakker" de med deg?

Er ikke alle som har denne morsfølelsen i svangerskapet, jeg hadde ikke det - men jeg gledet meg hvertfall.

For å få hjelp i svangerskapet må du ta opp dette med jordmor eller lege, selv om du ikke vil fortelle. Etter at du har født tar det sin tid før hormonene er ute av kroppen, og hvis du da er i en alvorlig depresjon så vil det bli enda tøffere for deg vil jeg tro.

 

Det at du har en slags morsfølelse for niesen din er jo veldig positivt!

 

Jeg håper så inderlig at du tar i mot hjelp, ingen skal gå rundt å ha det slik. Du har god selvinnsikt i egen sykdom, og du vet at det som kan hjelpe deg er å få snakket med noen profesjonelle om dette.

 

Ønsker deg masse lykke til.

 

Klem

[Anonym bruker]

Ingen med et snev av empati ville dømme deg på grunnlag av dette:)

 

Du har nok en svangerskapsdepresjon, som de sier over her, og hjelpesøster har vært borti slike tilfeller før:)

Si det til henne at du tror det er det du har, så får du pratet ut om dette:)

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Kjære deg!

 

Dette er ikke noe å dømme deg for, for du velger ikke dette selv. Jeg skulle ønske jeg kunne få deg til å forstå hvor mange ganger jordmødre og fødselsleger møter gravide/fødende med slike tanker, for det er ikke så uvanlig og unormalt som du kanskje tror.

 

Likegyldigheten er en del av depresjonen, og innerst inne er du ikke slik. At du tenker slik nå, kan også være forsterket av hormonene du utsettes for i svangerskap og ammeperiode. Det viktige blir å ikke la det ødelegge mer for deg. Du burde ta det opp med både jordmor og lege, og få intensivert oppfølgingen din. Tankene vil neppe forsvinne av seg selv, når man tar din bakgrunn i betraktning. Du trenger hjelp med dette og skal ikke være redd for at det skal slå mer negativt ut for deg. Det er mer farlig å ikke behandle tankene, da du kun risikerer å bli dårligere, noe som kan få en tragisk utgang. (Psykose, selvmord)

 

Jeg leser litt mellom linjene dine og må derfor spørre deg; har du konkrete tanker om å dø? Tenker du i retning av at du like gjerne kunne vært død, eller har du mer aktive tanker/planer om å dø? Dersom det er slik at du har et reellt dødsønske og i tillegg har sett for deg måter du kan avslutte livet på, bør du oppsøke hjelp i dag. Ikke vente til i morgen, men ta kontakt med legevakten og be om å få snakke med en psykiater.

 

Jeg dømmer deg ikke på noen måte, jeg skjønner at du er dårlig nå. Jeg håper virkelig at du gir noen mulighet til å hjelpe deg, så står du sterkere rustet til å møte fødselen og tiden etterpå. Jeg ønsker deg god bedring og vil gi deg en god klem!

 

[storm i et vannglass]

Kjære deg.

Snakk med jordmor, eller fastlegen din, du trenger støtte og trygghet. Må være ille å gå rundt med dette alene. Jordmødre er vant til slike problemstillinger og ingen skal dømme deg, det er ikke uvanlig å utvikle depresjon i svangerskapet eller etter fødsel. Snakk med den personen du finner det enkleste å snakke med, eller skriv et brev, å la de lese når du er der.

 

Det ser ut som du har god selvinnsikt i sykdommen din, det er et godt utganspunkt. Håper du får hjelpen du trenger.

 

Klem fra meg.

 

 

 

[Anonym bruker]

Dette er helt vanlig og typisk for depresjon. Jeg hadde også slike tanker. Det er rart, for på depresjonstidspunktet mente jeg virkelig at ungen ikke fortjente meg og hadde mørke tanker omkring ungen. Samtidig var det vanskelig å forstå dette for andre. Nå som jeg er frisk, klarer jeg ikke forstille meg at det går ann å ha slik tanker.

 

hjernen og negative tanker er merkelige greier.

 

Rådet mitt er å søke hjelp. Jeg gikk ganske lenge på anti dep og det tok tid, men det lysnet etterhjelp. En annen ting som hjalp var avlastning, nå er jeg heldig å ha en mann som tok seg av mye. Jeg fikk ungen og hyl og skrik på avstand. Jeg fikk tid til å tenke.

 

Men husk det er tankene som styrer følelsene dine. Klarer du å endre tankemønsteret ditt vil du kjenne at følelsene dine følger etter.

Har du hatt dep lenge og flere ganger, vil du få god hjelp av medisiner før du klarer å endre tankemønsteret.

 

lykke til

 

En annen ting, ikke ha noen forventninger til morsfølelse til barnet. Syk eller ikke syk, morsfølelse kan ta tid. Du er like mye mor til barnet ditt om du har denne følelsen eller ikke. Ikke press deg til å legge forventninger til deg selv.

[Anonym bruker]

Bla bla bla, stakkars meg....

 

 

Vil ikke ha barnet, angrer på at du ble gravid, osv, osv.

Allikevel sier du at du vil de skal redde barnet, og ikke deg. Tror du er en drama-queen som får for lite oppmerksomhet, jeg.

[Anonym bruker]

Fy faen, så ufattelig blottet for empati du må være, annie 12:38!

[Anonym bruker]

Hvis det er tilfellet, tror jeg at du er hovedinnlegger, 12:38.

[Anonym bruker]

Til Hege78

Takk for svar

 

Ja, lege og jordmor spør meg hele tiden hvordan det går psykisk. Men jeg skjuler de "syke tankene" mine for jeg er redd.

 

I begynnelsen av svangerskapet hadde jeg noe som jeg tror var en form for morsfølelse.

Så fort jeg fant ut at jeg var gravid sluttet jeg med antidepressiva som jeg har gått på i mange mange år. Disse tablettene kunne jeg faktisk fortsette på om jeg ville, da de ikke er skadelig for barnet. Men jeg ville ikke, for jeg ville være fri for alt av medikamenter! Dessuten så ville jeg amme.

Jeg slutta å røyke. Jeg var glad! Jeg gledet meg til den dagen jeg skulle få lov til å holde og se babyen min! Jeg kunne sitte i flere timer å lete etter best i test produkter og til babyen! For h*n måtte jo få det beste av det beste.

Vet ikke om dette kalles morsfølelse?!

 

Men nå kunne jeg ikke brydd meg mindre:(

Og det er så vondt, for jeg kan ikke skjønne hvordan det kan snu seg fra å være så glad og lykkelig over å vene et barn til å neste ønske det verste om barnet i magen.

 

Har begynt å skjønne at svangerskapsdepresjoner ikke er uvanlig nei..

 

Jeg skal nok tvinge meg selv til å fortelle jordmor om disse vonde tankene mine.

 

Hilsen HI

 

[Anonym bruker]

Til 12:22

Jeg har ingen konkrete tanker om å dø. Jeg tenker at jeg ikke fortjener dette barnet og like godt kunne dødd etter fødselen. Det høres kanskje rart ut?!

I tillegg føler jeg meg forvirret.

 

Som jeg skrev til Hege78 så skjønner jeg ikke hvordan alt kan snu seg:(

 

 

[Anonym bruker]

ÆRLIG TALT, SKJERP DEG!!!

 

HI er fortvilet, og trenger støtte og trøst, ikke slike tankeløse innlegg som dette! Tenk deg hvis det var DU, anonym 12:38, som slet med dette. Du søkte støtte og mottok ett slikt svar!!!

 

Blir irritert, for her inne blir man angrepet uansett hva man sliter med!

 

HI, Til deg vil jeg si:

 

Ikke sitt inne med dette, snakk med fagpersoner før dette utvikler seg og blir verre....

 

Trøsteogstøtteklem

[Anonym bruker]

Tusen takk for de fine svarene. Og takk til dere som forsvarer meg pga innlegget til 12:38.

 

Hilsen Hi

[sjøsamen]

HI send gjerne pm til meg om, du vil. Alltids noen som skal komme med drit her.

Jeg har litt erfaring med den slags problematikk du sliter med.

[Anonym bruker]

Dette høres ikke unormalt ut i det hele tatt, det kan være svangerskapsdepresjon. Du er ikke den første som føler det sånn! Snakke med fagpersoner, dette har de garantert hørt om tidligere!

 

Lykke til Og ikke bry deg om slike ufølsomme innlegg som 12:38, hun har andre personlige problemer som har behov for å kommentere slik!

[Anonym bruker]

har ikke lest hele rekka med svar, bare ditt start-innlegg.

 

Jeg har følt de samme tingene som du beskriver i dette svangerskapet, og hatt depresjon for noen år siden- ikke kraftig depresjon men dog...

 

det er vanskelig å snakke om dette, men det må du gjøre! Jeg har hele svangerskapet blitt tett oppfulgt av både lege og jordmor og de har tatt dette veldig seriøst og på en fin måte.

 

det er viktig å få hull på byllen nå for å bli fanget lettere opp dersom det ikke gir seg når babyen kommer ut...

 

Snakk med jordmora di, hun har utdannelse og opplæring for å ta tak i slike situasjoner!!! det er ikke noe å være flau over, et svangerskap er tøft for psyken og dette er ikke så uvanlig som du sikkert tror!!

 

LYKKE TIL!!!

[Anonym bruker]

Håper du klarer å forteller om tankene dine.

Fant dette http://www.doktoronline.no/news/NONAME-1432.html

 

Jeg hadde også svangerskapsdepresjon.

Det hjalp å fortelle om tankene mine.