Hvorfor skal ett brudd være så vanskelig?!

[Anonym bruker]

Jeg har bestemt meg for å gå fra samboeren min, etter mye tenking frem og tilbake orker jeg ikke mer. Jeg hadde egentlig tenkt til dette i sommer, men så fant jeg ut at vi var gravide. Han lovte da at ting skulle bli bedre, og jeg valgte å gi han en sjanse til. Følte jeg skyldte det ufødte barnet det. Ting ble ikke bedre, heller verre. Samboeren min har et alkoholproblem, men innser det ikke selv, rett å slett for han har kontroll, sier han. Jeg syns ikke han har kontroll. Han drikker en sixpack med øl hver eneste fredag og lørdag. Og mer. Det ender på 8-1+øl. Ofte så drikker han 4-5øl på hverdagene, selv om det er jobb dagen etterpå. Er det noe som skjer, så er det alltid alkohol som må til, og jeg er drittlei! Han blir i tillegg sur og dritt i beruset tilstand, så er ikke bare bare. Er selvsagt mer en dette, men dette er hovedgrunnen! Og mye av de andre problemene bunner i dette.

 

Jeg vil ikke la barnet mitt vokse opp i et hjem der det er masse alkohol, men jeg blir så bekymret.. Hva om jeg ikke klarer meg?! Så får jeg og dårlig samvittighet når det gjelder samboeren min. Jeg har ingen tro på at han faktisk vil forandre seg, men allikavel så skulle jeg jo ønske det, er redd han blir verre..

 

Og noe som jeg virkelig er bekymret for, er selvsagt samvær med barnet, hvordan ordnes dette? Vi er jo bare samboere, må vi da på mekling? Tenker kanskje at det faktisk er lurt, for da kanskje kan han få den hjelpen han trenger.. Eller gjør dem ikke sånt?

 

Er så masse jeg bekymrer meg for, men allikavel vet jeg at det er til det beste, for barnet og meg. Selv om det er skummelt. Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, kanskje få litt godord eller råd.. Kanskje noen har vært i samme situasjon..

[Anonym bruker]

jeeeg vet ingenting om samvær og slik. Det jeg vet noe om er alkoholikere. De lyver....hele tiden og om ALT. Et av de sikreste tegnene på alkholisme er at han sier han har kontroll. Det har de aldri. Ring AA de kommer til å fortelle deg det samme. Orker ikke gå inn på min barndom, men la ikke ungen din vokse opp med en alkoholiker. Men jeg råder deg til å ringe AA

[Anonym bruker]

AA hjelper vel bare folk som faktisk innser at de har ett problem?

 

Hadde jeg bedt han om å ikke drikke en helg eller uke, så hadde han gjort det kun på trass, eller fordi at han er voksen nok til å bestemme sånt selv. Han klarer heller ikke å stoppe, så jeg ser jo at han har problemer, men han ser det ikke selv.

 

 

Hi

[Anonym bruker]

Ja det gjør de. Men du bør ringe, tror det blir lettere for deg å ta en avgjørelse etter å ha snakket med noen som kan mye om dette. Dette er folk som kan alle løgnene som har bedratt sine kjære, de vil kunne fortelle deg hvordan værdagen for deg og den lille ser ut om 5-10 år.

 

Mamma gikk fra min far som var alkoholiker når jeg var baby og ble sammen med en annen som drakk, min stefar. Jeg var livredd faren min fordi han ringte til meg og var ufin med jevne mellomrom oppgjennom barndommen. Så sluttet han å drikke...det gikk noen år og vi fikk kontakt. Vi har hatt kontakt litt til og fra i noen år, så dabber det av da jeg er den eneste som ringer og besøker. så ringer han en dag og nå skal det bli vei i vellinga. Jeg var skeptisk men ble kjempe glad. I en periode har vi mye kontakt. Så forteller han meg at han begynt å drikke igjen...men slapp av han har kontroll. Han gir meg bursdaggave og blir råforbanna og ufin fordi jeg ikke har takket....noe jeg ikke hadde rukket. Så drikker han litt for mye , noe som er min skyld fordi jeg skuffet han. Slike ting skjer hele tiden. Og det er alltid min skyld at han mister kontrollen, for han har kontroll...helt til jeg skuffer han. Dette er veldig slitsomt, så jeg ringte AA og lurte på om det var noe sjans for at dette kunne gå bra. Har jo altid hørt at en gang alkoholiker altid alkoholiker. Snakket med en veldig hygglig mann som selv var alkoholiker. Han rådet meg til å kutte kontakten for dette kommer til å ende med døden. (pga medisinske årsaker) Jeg kan følge på å fortsette å få skylda for alt som skjer, eller hoppe av å la han kjøre løpet selv. For dette er ikke min skyld. Og det kommer det heller aldri til å bli, men det er det vansklig å huske når det står på.

 

Nå venter jeg bare på sluttstadiet som jeg har valgt å kalle det. Dvs at han begynner å ringe til alle døgnets tider for å skjelle meg ut. Og den kommer, og dette vil ikke ende før han har drukket seg til døde. Og selv om jeg er glad i han på en måte. Så kommer jeg aldri til å føle meg fri og trygg før jeg vet at han ligger i grava.For jeg er egentlig en veldig sterk person men han har en utrolig evne til å gjøre meg liten og redd. Dette er min erfaringer med alkoholisme som voksen, orker ikke engang fortelle om barndommen min...og min stefar.

[Anonym bruker]

Som å lese om meg selv dette.

Gikk selv ifra samboer etter 17 år. Datteren vår var 11 da.

Det tøffeste jeg har gjort. Men det beste.

Tenk at jeg klarte det! Trodde ikke jeg hadde styrken.

Det ble ikke lett. Men alt er bedre enn å leve med en annens alkoholproblem, når den det gjelder ikke innser problemet selv.

Det dummeste du gjør er å gjøre dette til ditt ansvar og din skam. Dette er hans problem. Du kan ikke løse det for ham.

Ønsker deg lykke til!

[Anonym bruker]

Høres ut som du har tatt en riktig avgjørelse. Ønsker deg masse lykke til!