Trist, trist, trist...

[Anonym bruker]

Enda en trist kveld.. Idag som i går. Jeg møtte en mann på jobben i fjor vår, det var kjemi fra første stund. Har aldri komunisert så bra med en mann før, aldri beundret en mann slik jeg beundrer han. Jeg har aldri vært så forelsket, så oppgitt, trist og lykkelig på samme tidspunkt. Han har samboer (som studerer i en annen by dette året). Ting utviklet seg gangske raskt mellom oss, samtaler, snik pauser, sms, kaffe dater osv. Vi har ikke vært fysisk mot hverandre. Han har sterke følelser for meg, og har fortalt samboeren sin om dette. Hun er helt knust- forståelig nok. Han har fortalt om meg til foreldrene. Han sier at han vil være hos meg, at han føler jeg er verdt å gi opp alt for og at han aldri har følt det slik for noen før. Jeg vet jeg vil forsøke, for jeg føler det likedan- nesten. Men jeg er så redd for å faile. Jeg har alltid vært redd for å binde meg- ikke fordi jeg er noe flyfille, men fordi jeg får litt panikk av å "måtte gi opp hele livet mitt", ikke ha alenetid, +++.

Jeg har så lyst å love han å gi alt for han, men jeg klarer det bare 90%. Jeg er så redd for å trå feil, å knuse han. Jeg er så redd for å såre han- og at han skal såre meg. Jeg er så redd for reaksjoner på jobben, reaksjoner fra familie og venner. Redd for at jeg ikke er nok for han i lengden. Redd å skuffe han. Han er 11år eldre enn meg, har mer erfaring enn meg, har opplevd mer, reist og det som er. Jeg ble mor i ung alder, var bare 20år, og har vært alene med datteren min siden. Hun er 3år. Han har ingen barn. Denne helgen er samboeren hjemme, jeg klarer ikke tenke på annet. Vet de deler seng (selvfølgelig), spiser sammen og tilbringer tid sammen. Blir fysisk kvalm, savner han sånn. Han ringer meg å gråter, jeg gråter, hun gråter. Alt er et helvete hjemme hos de. Og det er vår feil. Han vil jeg skal være 110%sikker. Jeg er sikker, tror jeg. Men jeg er bare så redd for å faile. Redd for at det skjærer seg om 6mnd. Redd for hva som er der etter forelskelsen har lagt seg. Samtidig som jeg vet at jeg elsker den personen han er, for humoren hans, for kjemien vi har oss i mellom, for at vi kan prate om absolutt, absolutt alt sammen. For at vi kan le sammen, være alvolig, finne på ting, og bare slappe av i hverandres nærvær. Er det godt nok?

 

Er bare så trist, jeg savner han så fælt, samtidig som jeg har lyst å fortelle han at jeg gir opp.. Bare for å gjøre slutt på alt, for å forhåpenligvis bare ha det jævlig noen mnd. Men jeg klarer ikke å gå videre å tenke på hva som kunne vært der- hvis jeg bare ikke var så redd..

[Anonym bruker]

De deler seng? Samtidig som han venter på at du skal bestemme deg? Og dama hans er knust?

 

Er det ikke noe som skurrer? Hadde han vært sikker, hvorfor er han der?

[Anonym bruker]

I know.. Deler seng gjør de vel fordi de "bor" sammen. Og hun er jo selvfølgelig (?) knust. Han er der fordi han bor der, og hun er der fordi hun bor der (men som sagt, studerer vekke dette året). Hun gir han ikke opp- forståelig nok, og mener de kan prate seg gjenom det.

[Anonym bruker]

GO FOR IT! Man har ALDRI noen garanti her i livet.

Du fokuserer på det negative. Hva om han er din store kjærlighet, mannen med stor M? En som kan være en fantastisk reserve pappa til datteren din, gi deg kjærlighet og opplevelser.

Og når forelskelsen dabber av, hva da? Jo, da jobber dere med forholdet...hver dag. For det er det alle i et forhold gjør.

Følg hjertet ditt, og ikke tenk så mye på hva andre tenker og mener er mitt råd. Du kan gå glipp av din store kjærlighet.....bare fordi du er redd.

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Go for it!! Hvis ikke kommer du til å angre resten av livet... Tro meg!

[Anonym bruker]

kjærligheten kjenner ingen grenser..

[Anonym bruker]

tja hva kan jeg si. vær forsiktig. det er store muligheter for at han forelsker seg i ei anna ei når dere begynner å bli litt kjent med hverandre...

kanskje jeg er litt streng nå, men liker ikke damer som ødelegger andres familie. og denne mannen høres bare feig ut.. hva hvis du sa nei til han. ville han da fremdeles være sammen med samboeren???

[Anonym bruker]

Han bør vise at han mener alvor med å gjøre det slutt med samboer FØRST, og SÅ kan dere to eventuelt starte et forhold sammen i det tempoet du er klar for.

Eller kommer han ikke til å gå fra henne hvis ikke du vil ha ham? Da bør du ikke satse på ham....

[Anonym bruker]

takk for svar. Han sier at han vil være sammen med meg, men at han er redd det skjærer seg etter en kort stund (fra min side). Mao føler jeg at dersom jeg sier at jeg vil forsøke å ha et forhold til han, så har jeg også "lovet" han å gifte meg med han, og være sammen livet ut. Satt på spissen.

Han sier til meg at han ikke klarer å fortsette som før med henne, men at han er villig til å jobbe med forholdet deres, dersom jeg ikke vil.

Mye som ligger bak det, bla at hun ikke kjenner så mange her i landet (de møttes på ferie, og hun flyttet med han hit), +++

[Anonym bruker]

Hva slags type er han sier nå jeg. Han vil ikke ha henne men deg men om du ikke vil ha han ja da tar han henne alikevel?

 

Aldri i verden om jeg hadde startet et forhold med en slik mann.

Han er tydeligvis redd for å være alene.

 

Min første ex gikk fra meg et par ganger hvor han kom krypende tilbake til meg etter noen timer, 3 gangen fant jeg ut at det var en annen dame i bildet. Han hadde gått to ganger men hun hadde ikke klart å bestemme seg for at hun ville satse på han så han krøyp tilbake til meg.

3 gangen han forsvandt fikk jeg vite dette fordi hun da hadde lovet han å satse på han.

Han tørte ikke å gå fra meg før hun lovet for han var redd for å være alene. (patetisk.)

4 mnd senere sto han på døra mi og lovet meg gull og grønne skoger om jeg bare tok han tilbake.

Det var aldri aktuelt for meg å ta han tilbake men alikevel sa jeg til han gå fra henne så kan vi jobbe med det og se hva som skjer.

 

Han ble hos henne fordi han ikke tørte ta sjangsen på å være alene.

en mnd etter det høte jeg han hadde gått fra henne og rett over til en annen jente igjen.

 

Hvorfor skal du satse på en mann som ikke tør å satse ordentlig på deg.

Som må ha en annen i bakhånd.

 

Og hvorfor vil du være med en mann som kan gjøre noe slikt mot sin samboer som han har idag, hvordan vet du at du kommer til å være hans store kjærlighet for alltid, hva om han gjør det samme mot deg, den dagen deres forhold har blitt normalen og allt det hverdagslige har satt inn?

 

Alder trenger overhode ikke ha noe å si men som du selv sier så er dere i litt forkjellige steder i livet pga dette. Han har allt opplevd ting du ønsker å oppleve.Da bør du ihvertfall sette deg ned å finne ut om han ønsker å gjøre slike ting om igjen. om han fortsatt vil reise også videre. Slik at du ikke gir opp dine drømmer og ønsker for framtiden.

Det er ganske stor forskjell på å være 23 og 34.

 

Hvis du ikke vet om du tør å satse på han så er det nok ikke meninga at du skal.

Spesielt ikke hvis du føler at du på en måte er tvunget til å gi et løfte du ikke er klar for.

Du er 23 år gammel livet forann deg er langt.

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Enig med siste taler, her!

Denne mannen kan du ikke stole på...

[ConsuelaBananaHammock]

Det blir helt feil i mine øyne at han skal fortsette med damen han har, om han ikke får deg.

Da sikrer han seg jo uansett....

[Anonym bruker]

Hadde de litt på samme måte, min var singel da. Jeg var så usikker, helt te ei venninne sa te mæ at hva venta jeg på. Han var alt jeg ville ha og da er det galskap å ikke ta sjansen. Jeg tok sjansen, nu har vi barn sammen og vært gift i 5 år. Han er fortsatt like fantastisk og vi er like forelska etter alle disse årene..Han mange ganger tenkt, ka om æ ikke hadde tort satse...