En grei nok mann...

[Anonym bruker]

Flere enn meg som føler at de ikke har funnet "drømmemannen", men har en grei nok mann og lever i et greit nok forhold? Har ingen planer om å gå fra ham, ingen drømmer om at det finnes noe "bedre" der ute, jeg blir gjerne i forholdet resten av livet. Sexen er ikke noe spes interessant, men så har jeg heller aldri vært særlig opptatt av sex. Ikke så veldig opphengt i å gjøre "kjæresteting" heller, ikke så veldig romatisk av meg. Men vi har det bra, er stort sett enige og har en grei arbeidsdeling her hjemme.

 

Mener dere at forholdet mitt er dømt til å mislykkes?

[Gjest]

Slett ikke. Tror man lettere mislykkes dersom man forventer romantikk i 70 år til ende.

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke det er dømt til å mislykkes. Det kommer helt an på hva slags person man er, hva slags forventninger, krav og ønsker man har.

 

Jeg tror mange lever godt livet ut i slike forhold, men jeg vet at jeg ikke ville vært lykkelig med det. Fordi jeg er en type person som trenger noe mer, har behov og forventninger som "grei nok" ikke ville tilfredsstilt.

 

 

Er du lykkelig med det forholdet og livet du har, og dere er like i forhold til forventninger/ønsker, så er det nok, tror jeg :-)

[Anonym bruker]

Hehe, du beskrev nettopp mitt liv... Er vel kanskje ett mer stabilt forhold dette enn de aller mest lidenskaplige forhold.

 

Men jeg har tenkt mye på dette i det siste, ja, er ganske tankefull...

[Anonym bruker]

Jeg fant meg en grei nok mann. Men nå begynner forskjellene mellom oss å bli veldig store, så jeg vet ikke om det kommer til å vare. Hadde han holdt seg på "grei nok" hadde det gått fint, men han har gått over til irriterende.

[Anonym bruker]

Lurer på det samme.. :-p Har det nemlig sånn jeg og.. hehe Ser ut til at ganske mange har det sånn..

[Anonym bruker]

Hadde det vært bare meg, altså hadde vi ikke hatt barn, er det vel ikke sannsynlig at vi hadde vært sammen i dag. Vet ikke. Er jo veldig glad i han, men har aldri sagt at jeg elsker han.

 

Skylder faktisk litt på min dårlige selvtillit her jeg. Jeg var bare 19 år når vi ble sammen, hadde laaaaaaaber selvtillit, og var vel mye godt glad for at noen i det hele tatt ville ha meg:( Og da har jeg i ettertid fått høre at jeg faktisk var "pen" på den tiden. Uten at det egentig har noe med saken å gjøre. Jeg var jo veldig betatt av han, men om jeg kan si med 100% sikkerhet at jeg var forelsket, det vet jeg ikke:( Men som sagt, jeg er veldig glad i han, og nå kan jeg ikke se for meg ett liv uten han...

[Anonym bruker]

Tenk så trist det hadde vært å bare vært "ei grei nok dame" for mannen sin da...

[Anonym bruker]

Nei, jeg har en fantastisk mann. Og tror faktisk man må finne "den rette" for at det skal vare livet ut samtidig som begge parter har det bra. Kjenner ei dame i 50-årene som fant seg en "grei nok" mann, og de holder sammen enda, men det er nok mest fordi de er kristne og imot skillsmisser. Hun uttrykker det ganske tydelig at hun finner ham irriterende.

[Voyeur]

Jeg syns dere holder, ja ikke bare dere selv, men mannen deres for narr. Vet han at du bare syns han er "helt grei"? Hvis mannen min hadde sysn at jeg var "grei nok", og at han sikkert ville klare å leve med meg og de irriterende uvanene mine og den kjedelige sexen, så hadde jeg blitt veldig trist.

Er dere bare redde for å bli alene? Blitt konforme?

Høres ut som om det er mannen sin feil at du føler det slik, men:

hva med DIN egen rolle i dette??

 

HVOR BLE DET AV KJÆRLIGHETEN.

 

Heller enslig og veksle mellom lykke og ulykke,enn å leve i likegyldighet og ufølsomhet.

 

 

 

Fytti grisen altså.

[Anonym bruker]

Jeg har en flott mann, vi er verdens beste venner og fortrolige. Samarbeider bra på hjemmebane, og støtter hverandre. Men det er lite lidenskap, svært lite romantikk, vi er begge litt egoistiske og burde nok ha vært flinkere til å gi. Men jeg savner egentlig ingenting. Skulle kanskje ha ønsket at han var litt mer raus med kyss og kjærtegn utenom sex, men jeg vet at han elsker ungene og meg.

 

Jeg ser ikke for meg at vi kommer til å bli gamle sammen, men jeg tror nok at vi alltid kommer til å være venner. Ikke at jeg vurderer å gå fra ham, men siden jeg er "klarsynt" så "vet" jeg at han kommer til å falle for en annen. Men jeg vet ikke hvem eller når, det er noe som ligger foran oss. Så jeg nyter årene vi får sammen, og tar dagene som de kommer! På den positive siden, så kommer det i alle fall ikke overraskende på meg når det skjer!

 

Når det kommer til ditt forhold, så tror jeg det er helt vanlig at det blir sånn etter noen år. Men jeg oppfordrer deg til å gjøre minst en gest for mannen din hver uke. En god middag, en ekstra innsats i sengen, litt positiv oppmerksomhet der du forteller hva du setter pris på ved ham. Når du begynner, skal det mye til for at ikke han også henger seg på og gjengjelder!

[Anonym bruker]

Oi, 16:40.

Hadde jeg trodd at mannen skulle falle for en annen, så hadde jeg garantert brytt ut av forholdet først. Ser på det som bortkastet tid å sitte å vente på at mannen skal være utro.

 

[Anonym bruker]

Signerer voyour.

 

Jeg skjønner ikke hva som er så dritt med å være alene når man føler det slik?

 

Er singel på 12 året, fordi jeg ikke gidder å være sammen med "grei nok". Det er herlig:)

[Anonym bruker]

Synes det høres kjempetrist ut å være alene i 12 år.

Blir litt sånn "hva som er galt med henne" siden ingen har snappet de opp.

[Voyeur]

Trenger vel ikke å være noe galt med folk bare fordi de er single!

De er ofte single fordi de ikke tar til takke med "grei nok"!

Jeg ville heller vært alene i 1000000000 år enn å hatt mr. grei nok.

 

De det er noe galt med, er de som tviholder på forhold fordi de er redde for å være alene. Det er feigt det.

[Anonym bruker]

Lever hverken i likegyldighet eller ufølsomhet. Men nå har jeg ingen andre forhold å sammenlikne med heller jeg da.

[Anonym bruker]

Når vi har det bra sammen, så ser jeg ingen grunn til å forlate ham for noe jeg har hatt en syn om.. Hva om synet mitt er styrt av at så mange faktisk opplever å finne en annen, og aldri blir reelt? Jeg stoler mye på det jeg "ser" om framtiden, men jeg dealer med det når det skjer, og ikke et øyeblikk før!

Hva om jeg hadde sett at jeg kom til å dø i en bilulykke om tre år, skulle jeg bare tatt livet av meg med en gang da, for hva hadde vært vitsen?

 

[Anonym bruker]

Syns ikke det er feigt å stå ved valget man tok da man ble sammen/giftet seg, og fikk barn. Om man har det greit nok, og det ikke påvirker barna negativt at mor og far holder sammen i et vennskapsforhold, så kan jeg ikke se noe galt i det!

[Voyeur]

Nei, men det som er trist, at hun beklager seg over at alt er så alminnelig. Og det er jo trist at man ikke gjør noe med det forholdet for at det skal bli mere ømt og lidenskapelige, isteden for å tenke at det ikke er noen vits å fikse på noe som allerede går greit.

Alt kan bli bedre, men man må være villig til å jobbe for det!

[Anonym bruker]

Hvis mannen er grei nok, er det drømmemann nok.

 

 

Man kan jo stille seg spørsmålet til seg selv:

Er JEG drømmekvinnen HANS?

 

 

Ingen er perfekt. Perfekt finnes ikke.

[Anonym bruker]

Jeg lever i et forhold der mannen min virker elsker meg.. han har vært forelska i meg siden han var 17 år.

 

Jeg synes han er en grei nok mann. Jeg er glad i han og setter pris på hans selskap. Elsker barna vi har produsert og jeg vet jeg kan stole på han.

Sexen er dårlig og fraværende. Men vi kan ligge i armene til hverandre å kjenne varmen fra hverandre. Vi er begge enige om at dette er bedre en dårlig sex. Han har hintet frem til å sprite opp sexen med leketøy osv, men jeg har ikke noe lyst til det.

Barna våres ser at mamma og pappa er glad i hverandre, ikke noe i veien der.

Vi lever et greit nok liv.

[Anonym bruker]

Det er to barn involvert her, kan ikke bare gå fra hverandre selv om vi kanskje ikke er stormforelsker. Jeg er heller ikke det monste interessert i å hive meg ut på noe "kjøttmarked". Vi er i slutten av 30-årene og har det helt greit.

 

Jeg syne spersonlig du høres veldig ung og uerfaren ut.

[Anonym bruker]

23:05 er HI.

[Anonym bruker]

Jeg beklager meg overhodet ikke, jeg bare konstanterer fakta. Og jeg drømmer ikke om noen enorm "lykke", jeg har det helt fint, jeg.

 

MÅ man absolutt være heseblesende stormforelsket? Høres ut som du mener det.

 

HI