Hvordan er profesjonsstudiet i medisin?

[Tommage♀♂]

Er 35 og har veldig lyst til å starte opp med blanke ark. Så, da lurer jeg ganske enkelt på hvordan profesjonsstudiet i medisin er? Er kjempeglad i og flink med mennesker med en særegen interesse for kroppens mange funksjoner og prosesser. Har en datter på 5 år, bor alene med henne.

Lagt ut for: Anonym

 

 

[Gjest]

Lurer på dette selv, egentlig, så dytter!

 

[Tommage♀♂]

Dytter igjen jeg=)

[Gjest MMJ]

Første jeg tenker her... håper denne Anonym har mye penger da.

For det koster å gå på skole Og hvis hun er alene med ei jente på 5 år, da tenker jeg det kan bli litt vanskelig.

 

Studiet er vel i 7 år tror jeg.

 

Selv holder jeg på med bachelor utdanning, men det hadde aldri gått om ikke min mann hadde full inntekt og + at jeg jobber så mye jeg kan på "si". Likevel er det trangt.

 

Om denne Anonym har foreldre eller andre til å hjelpe til med barnepass er også en fordel. 2 av dagene jeg er på skolen varer til klokken 17.00....

 

Men har man mulighet, så er det bare KASTE seg på det!!!!!

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

hmm..hva mener du med hvordan det er? Jeg har bare gått 1 semester på medisin da, så kan vel ikke si så mye egentlig.. For selv om jeg egentlig elsker fagfeltet og syntes pensum var spennende, ble vel min konklusjon at det er MYE pugg, pugg og atter pugg... du skal være rimelig motivert for å komme deg helskinnet gjennom all anatomien, da er fysiologien mye mer spennende synes jeg.

 

Det er lagt opp til mye selvstudium, og pensumet i 1.semester er bredt, så man må bare være strukturert og lage leseplaner fra dag 1, så går det helt greit, og er ikke verre enn mange andre studieretninger (jeg sluttet ikke pga noe med studiet i seg selv, bare så det er sagt. Alt ansvaret som hviler på en leges skuldre blir en anelse for heavy for min del;)

[Gjest]

Lykkeli&gla - sikkert veldig lærerikt å testet ut den retningen uansett! Synes det høres kjempespennende ut, men det krever stort sett nærmest uoverkommelig høye snitt, spesielt i Norge.

 

 

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Ja, det var nok veldig bra for meg å teste det ut- hvis ikke hadde jeg nok kanskje gått og lurt i det vide og brede i etterkant! Og ja, kravene er høye, altfor høye etter min mening- det viktigste for å bli en god lege er jo slettes ikke puggeevnen og klisterhjernen, men det mellommenneskelige, i kombinasjon med faglig kompetanse såklart.

 

Selv kom jeg rett inn på Blindern her i Oslo, men vet om mange som må jobbe og sanke poeng i mange år før de endelig kanskje kommer inn- og slik bør det jo egentlig ikke være synes jeg. Intervju / personlig egnethet burde også spille en rolle, men er kanskje vanskelig å få til i praksis..

[Gjest]

Helt enig med deg angående opptakskrav. Står for øvrig stor respekt av at du kom rett inn!

 

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

takk takk, sånn kan det lett gå når man lider av kronisk flink-pike-syndrom vettu;)

[Nangiliama]

Vel, jeg har fullført første året på medisinstudiet. Oppbygningen av studiet varierer en del fra sted til sted.. I Tromsø der jeg studerer er det kun EN eksamen i året, som gjør at våren og eksamensinnspurten er ganske sinnsyk.. Ellers så trives jeg godt, men føler med ikke som noe medisiner akkurat etter bare et år.. De interessante fagene kommer lengre uti for min del! Klarte å knø meg gjennom kjemi og biokjemi med bøllefrø i magen.. Men det jeg har intrykk av at Anonym lurer på er om det er gjennomførbart? Absolutt! Hvis man leser jevnt og trutt så skal det gå helt fint å gjennomføre, selv som alenemor! Kan være greit å ha noen i bakhanda som kan ha jenta di et par uker rett før eksamen, men vet om andre alenemødre som har klart å gjennomføre studiet. Dessuten er det gode økonomiske støtteordninger for alenemødre som er studenter. Dette klarer du helt fint hvis du vil!

 

Personlig syntes jeg ikke studiet er noe værre enn andre realfagsstudier, men det er sikkert andre erkemedisinstudenter som er veldig uenige;)

 

Selve studiet er 6 år med 1,5 års turnus etterpå. Turnusen er betalt.

 

Lykek til:)

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Ja, det er nok litt forskjellig oppbygning fra sted til sted. I Oslo er det eksamen en gang i halvåret (og godt er det!!)- men jeg vet at også Trondheim har bare en eksamen i året. Første semester i Oslo var en salig blanding av fysiologi, anatomi, noe etikk-greier og sosialmedisin, pluss evt ex-phil. 2.semester mener jeg var kjemi/ biokjemi, men ikke hundre prosent sikker.

 

Helt enig i at det absolutt er gjennomførbart, og på kullet mitt var det både travle småbarnsmødre og 35-40 åringer med flere barn, som også ønsket å prøve noe nytt. Det gjelder vel her som med de fleste andre studier; er man strukturert og effektiv med lesinga går det helt fint, også som alenemor vil jeg tro=)

[husmus &2]

Hadde jeg vært smart nok hadde jeg søren meg kastet meg på det nå.

Fy skamme seg som sluttet!

[gerd]

Studiet tar 6 år og så kommer 1,5 år med turnustjeneste etterpå. Turnustjenesten og ikke minst jobben etterpå er vanskelig å kombinere med aleneomsorg for barn om du ikke har noen som kan passe barnet når du har vakt....men det bør kunne ordne seg. Med skolebarn får du uansett særplass. Altså velge turnussted først.

 

Studiet krever selvdisiplin.

 

Du må helst få med deg det meste av undervisning og i tillegg lese en del. Er du lur leser du FØR forelesningene og får derfor mye ut av de noe som sparer deg for lesing etterpå. Det lønner seg å være litt selektiv også. Ikke bruk tid på undervisning eller lesing som ikke gir utbytte.Det er veldig variabelt studieopplegg på de ulike universitetene så det kan være lurt å velge et sted som passer for deg.

 

Det er et studium som krever mye men er på ingen måte umulig å gjennomføre om du er flink å planlegge livet ditt og innstilt på å jobbe for å få det til.

 

Du får studielån som alle andre og kan sikkert klare å jobbe litt ved siden av studiene også om du har kapasitet.

 

[Helann og lillebror]

Hvis dette er den store drømmen, så kjør på! Hvis man er det minste i tvil, så ville jeg tatt en kortere utdanning.

Man skal være klar over at det er 6 års studium med 1,5 års obligatorisk turnus etterpå. Så hvis man fortsetter å være alenemor, kreves det en del støtte fra familie/venner for å komme seg gjennom med eksamner, undervisning, lesing og alt. Jeg hadde mer enn nok med studiet selv uten barn, men gikk sammen med flere småbarnsforeldre, og det var utrolig som de klarte å strukturere seg! Som ferdig lege er det jo flere retninger å velge, men det er jo de færreste som har 8-16-jobb og ingen helger, så da vil det også kreve planlegging for å få det til å gå opp med vakter og barn. Er et lite puslespill her, og vi er to voksne.

Må si til slutt at jeg trives godt i jobben, da:-) Men synes vel det til tider er litt vel mye stress...

[Gjest]

Er det "sant" at man har en liten eksamen i latin?

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

hmm...vet ikke om det er det fremdeles, tviler vel litt egentlig, men på min fars tid var det en egen liten latin-eksamen mener jeg å huske. Uansett lærer man jo indirekte mye latin pga alle faguttrykkene.

 

Her er en oversikt over de ulike emnene i medisinstudiet i Oslo:

 

http://www.uio.no/studier/emner/medisin/med/

 

 

[gerd]

Jeg hadde latineksamen iallefall og det er ikke så mange år siden. Tviler på den er fjernet.

[Helann og lillebror]

Vi hadde ingen latineksamen for noen år siden i Oslo:-) Takk og pris!Hadde bare noen få timer med litt generell latinundervisning, for å bedre forståelsen av faguttrykkene regner jeg med.

[sterktønsket]

Før du begynner på en legeutdanning ville jeg tenke over hvorfor du har lyst til å bli lege,har du tenkt nøye over valget? Jeg tror mange lager seg et luftslott i forhold til hvor flott det er å jobbe som lege. Jeg sluttet på medisinstudiet i Norge etter mange år fordi jeg ble bare mer og mer sikker på at legerollen ikke passet meg, en ting er at studiet er hardt (det vil si skole fra ca 8-16 hver dag, slik at du er nødt til å lese hver kveld og i helger og ferier, eksamen alltid etter jul slik at det blir heller ikke juleferie...bye bye familieliv og fritid). Det er jo greit nok. I tillegg er legeyrket utrolig tøft, lange vakter, og mye tidspress. Du er hele tiden utsatt for massiv kritikk for det du gjør og lite ros. Dersom man ser på antall timer man jobber som lege og ikke minst det ansvaret man til enhver tid har, er ikke lønnen bra. Jeg kjenner mange leger som angrer på sitt yrkesvalg, de færreste tør å bryte ut, verken fra studie eller jobben som lege. Men for all del, dersom du er 200% sikker på at det er dette du vil og er villig til å ofre en del av ditt liv, da må du selvfølgelig gå for det. Det er absolutt ingen vanlig jobb, det er mer en livsstil. De som brenner for det bør uansett gå for det. Håper du virkelig gjør det ellers blir det tungt å ofre så mye for en slik utdanning.

 

Når man har barn og studerer medisin må man ha en superstrukturert hverdag (jeg har prøvd selv og kjenner flere andre), og man må ofre en del tid fra barna. Den tiden du har med barna når de er små får du aldri igjen...jeg synes ikke det er verdt det, men selvfølgelig tenker man ulikt om det. Utdanning kan man ta når som helst, men barna er bare små en gang. Dersom barna dine opplevde at du som forelder var mye fraværende fordi man måtte jobbe så mye (som f.eks i legeyrket) kan man ikke gjøre det godt igjen senere. Selvfølgelig kan man ikke sette hele livet på vent pga barna, men det er mulig med en mellomting. I et legeyrke må du uten tvil ofre mer mht familie enn andre yrker.

[Tommage♀♂]

Dette innlegget har jeg aldri skrevet... Haha, synes jeg ser meg selv på medisinstudiet!

 

Hvem har stjålet nicket mitt?