Trøst etter konsekvens?

[frk-fryd]

Jeg og pappaen til lille tulle på 16 mnd er ganske så enige om hva hun får og ikke får lov til. Men det har dukket opp noe vi er uenige om nå. Jeg er i tvil om jeg gjør rett. Her er situasjonen:

 

1- Tulla rører noe hun ikke får lov til

2- jeg eller pappaen sier nei

3- Jeg eller pappaen flytter henne bort fra tingen

4- Tulla hyler og skriker fordi hun ikke fikk lov

5- tulla kommer etterhvert til meg for trøst

 

Det jeg gjør er å la henne skrike litt og prøve å roe seg selv. Men når hun har holdt på en stund uten å roe seg, så tar jeg henne opp når hun ber om det, og hun roer seg med en gang. Jeg tenker vel at jeg hjelper henne å roe seg ned, men pappaen synes det er feil, og at jeg skulle latt henne skrike seg ferdig. Han mener jeg ødelegger oppdragelseseffekten. Men gjør jeg det? Jeg tenker det er to forskjellige ting. Hun får jo likevel ikke røre den tingen, det er vi konsekvent på og stort sett hører hun etter. Men hun er jo liten og jeg tror at hun ikke alltid selv klarer å roe seg ned og trenger hjelp. Noen ganger distraherer jeg henne bare, og det synes både jeg og pappa er greit.

 

Spørsmålet er vel, bør jeg slutte med dette? Hvorfor/hvorfor ikke?

[Anonym bruker]

Typisk menn å være litt strengere. Jeg er mildere enn deg, mens mannen like streng som din mann.

Jeg mener distraksjon er mye bedre enn kjeft.

[Gjest]

Enig med deg.

Å ta barnet vennlig, men bestemt bort er en konsekvens. Noen ganger må man jo bare, selv om jeg generelt synes det er bedre å avlede. Og selvfølgelig fører det til ramaskrik.. Selv om vi forklarer hvorfor de ikke får lov så er det ikke så lett for de små å forstå det. For dem er det hele bare veldig urettferdig, vi hindrer dem i det de er i ferd med å utforske.

Mens det å ikke løfte opp barnet som gråter etter en slik episode mener jeg ligner mer på straff. Og de forstår jo fortsatt ikke hvorfor - det er ikke lett å forklare at vi ikke løfter dem opp fordi de skal lære "en lekse"... Jeg tror de bare vil føle seg avvist i en situasjon de ikke helt forstår. Og generelt mener jeg at straff ikke er fruktbart i barneoppdragelse. Jeg skiller da mellom konsekvens og straff.

[Anonym bruker]

Du burde virkelig sjekke www.klikk.no også småbarn for å lese hva som skjer med barn som blir ignorert sånn...

 

Barnet ditt er altfor lite for konsekvenser.

[Gjest]

Kommer an på hvordan man definerer konsekvens. Jeg har aldri tenkt på at det å løfte bort barnet fra noe det ikke får lov til er en konsekvens. Men ser at HI mener dette er en konsekvens. Vel, uansett, det å løfte barnet bort fra noe eller ta fra det noe det ikke får leke med når det ikke holder å si nei, det må jo være "lov". Ikke bare lov, men helt nødvendig, ting kan jo være farlige, eller gå i stykker. Men konsekvenser i form av time out, ta fra det leker, ignorere eller overse det osv er ikke greit, mener jeg da!

 

[Gjest]

Jeg har vel forresten kanskje sett på time out, ta fra leker, ignorering mer som straff. I hvert fall når det gjelder så små barn som ikke forstår hvorfor det gjøres. Ser at jeg ikke har helt klart for meg hva som defineres som hva:-) Men har en klar formening om hva jeg mener er greit og ikke greit å gjøre i forhold til de små...

[FruTB]

Når hun er så liten så synes jeg det er feil å si nei for så å la henne gråte.

 

Dersom dere istedet avleder med noe annet, samtidig som dere forklarer hvorfor hun ikke får lov til det hun gjør, så slipper dere mest sannsynlig gråt - samtidig som hun glemmer hva hun egentlig holdt på med.

 

Dersom dere likevel ønsker å fortsette på samme måte så ville jeg hvertfall _ikke_ latt henne gråte alene etter å ha fått et nei og blitt tatt bort fra det hun holdt på med.

 

 

Anbefaler også boken Gode knep for småbarnsforeldre. Der står det kjempegodt skrevet om akkurat slike situasjoner.

[Gjest]

Avledning er best synes jeg også og har fungert godt lenge. Men her i huset funker det ikke like bra lenger, nå som han har rundet halvannet år. Tror han nærmer seg trassalderen... Er i hvert fall veldig bestemt, virker som han ikke VIL la seg lure (les: avlede) når han har bestemt seg for noe han vil... Men tror det er viktig uansett å ikke overlate ham til seg selv med sinte eller sårede følelser. Det går heldigvis fort over, så er han i gang med noe annet "morsomt" vi finner på! Det aner meg likevel at dette kan bli vanskeligere etterhvert, når han kommer i trassalderen for alvor. Noen kaller det selvstendighetsfase, og det er jo viktig å huske på når det raser som verst... De SKAL jo teste egen vilje, for målet er jo selvstendighet:-)

 

Skal kjøpe den boken. Godt tips! Synes forøvrig Gro Nylander også har noen kloke tanker i sin bok "Lille venn, hva nå?"

[lille sprelle]

Snuppa får trøst og kos i slike situasjoner, men vi gir oss ikke ifht det som er saken. Ser ut til at det funker. Distraksjon er helt topp det også!

[En snupp - og en knert i magen]

Vi gjør det på samme måte som lille sprelle her. Jenta vår er 19 mnd. Og mens jeg roer henne ned benytter jeg sjansen til å snakke rolig om hvorfor hun ikke får lov. Funker som bare det To minutter etterpå står hun og ser på meg med et skøyeraktig smil og later som om hun skal gjøre det samme igjen, men gjør det som regel ikke.

[Mrs. Fix It- stor+liten]

gjør det samme her, når hun gjør noe hun ikke får lov til, så tar vi henne bort fra situvasjonen, hun får seg en sinnabye, så finner hun kosen og kommer for å få trøst, da får hun det.. forklarer hvorfor hun ikke får lov,

 

 

[frk-fryd]

Takk for fine svar! Jeg var vel mest usikker på hvorfor jeg mente han hadde feil. Etter innleggene og diskusjon med en venninne fikk jeg det klart for meg og tok opp diskusjonen med mannen min igjen. Da måtte han gi seg, og det er ikke tema lenger. Når hun kommer til meg for trøst, så får hun det:)