sykemeldt og føler meg ubrukelig.

[Anonym bruker]

jeg ble sykemeldt i uke 8 på grunn av svangerskapskvalme. da hadde jeg gått ned 6 kg. neste mnd gikk jeg ned to kg til. jeg fikk beskjed om at jeg ikke skulle gjøre noe. ikke jobbe, ikke gå unødvendig, og spise det jeg klarte.

jeg er nå i uke 25og ble akkurat sykemeldt en mnd til med beskjed om å holde meg i ro. har gått opp 4 kg, så nå er jeg på minus 4 kg.

jeg har en aktiv jobb og derfoe får jeg ikke jobbe+ at jeg var ganske tynn fra før og erfaring fra 2 tidligere svangerskap tilsier at jeg ikke kommer til å bli særlig bedre av dette..

jeg sliter med dårlig samvitighet og vet at andre stiler spm.ved dette. som f.eks at man blir da ikke sykemeldt pga mogenkvalme, men samtidig sier de at jeg må få i meg mat. svigerforeldre gir meg dårlig samvittighet pga at sønnen deres er så sliten for tiden.( jeg må da kunne gjøre noe mener de)

på jobben er de frustrert og hinter i negativ retning. blir så sliten og lei av å ha dårlig samvittighet og føler at jeg er en ussel person.

[Anonym bruker]

Synes det er på tida at vi som blir sykemeldt skal slutte å bli mistenkeliggjort. Jeg har samme problemet, var trøtt sliten, utbrent, bekken/ryggplager. Så LEGEN sykemeldte meg, etter en samtale med henne. Det er ikke bare oss å tenke på lenger, vi har et menneske som skal vokse, og jeg har merka stor forskjell på hele svangerskapet ved å kunne gå hjemme, selv om det ikke har vært noe jeg egentlig har villet. Føler at jeg nå har tid til å komme meg ovenpå før trulte kommer, skal jo igang med verdens viktigste jobb, føde et barn! Ikke tenk og bruk energi på de rundt deg som er så negative, tenk på deg selv, og nyt tiden før nurket kommer! Det har gått en liten *f..n* i meg, mye klammeri med arbeidsgiver etter svangerskapet blei kjent, ingen forståelse for plager, så jeg søker ny jobb:)

[tove72]

har og følelsen av og være ubrukelig. Er gravid med nr 4. Termin 21.mai. Jobber som frisør, det er no ganske tungt i seg selv, men det gikk bra helt til for 2 mnd siden. Ble plutselig dårlig på vei til jobb.Hjertebank, tung pust og svetting. Dro til legen. Hadde hvilepuls på over 100. Konklusjon: stress.En uke sykmld med beskjed om og komme tilbake om det ikke ble bedre, noe det ikke gjorde. Ny sykemld. Mange blodprøver, uten at dem fant ut av det. Etter 3 uker sykmld ble jeg sendt videre til sykehuset. Forsatt tungpusta, og hvilepuls på over 100. Klarte knapt og gå et par 100 meter. Her fikk jeg beskjed om at dem etter mange undersøkelsa, ville starte behandling for sterk mistanke om blodpropp på lunga. Etter en natt på sykehus ble jeg lørdag sendt hjem med 4 sprøyter i veska som jeg måtte ta på meg selv. No var jeg langt nede. Mandag tilbake for et radioaktivt røntgen, ingen blodpropp. heldigvis, men noe var det med venstre lunge. Men slapp flere sprøyter. Enda mere prøver,og sykmld, formen blir ikke bedre, kanskje litt. I går får jeg beskjed om at det er en form for lungebetennelse. Kjemisk som kanskje jobben har forårsaka. Sykmldt til 7.april. Så har det no attpå til begynt og gjøre ondt i bekkenet, så jeg kommer ikke i jobb før etter permisjon. Den starter 1.mai. Men at man blir lei og føler seg ubrukelig det er en kjip følelse. Men man må bare tenke på seg selv og den lille som vokser inni magen. Lykke til alle blivende mammaer :-)

[Erle79]

Jeg føler meg også litt ussel over å ha vært så mye sykemeldt i dette svangerskapet. Har vært sykemeldt helt eller delvis fra positiv test, og er i uke 30 nå.

 

Jeg har i grunnen ikke fått pes fra jobben, og ikke fra mannen min heller. Min ussel-følelse kommer faktisk over at jeg selv har dårlig samvittighet. Når jeg er frisk (ikke gravid) er jeg jo vanligvis wonder-woman; jeg vasker og handler, jobber, er en super mamma og kone. Og nå er jeg ingen av delene lenger, bare hun slitne som må hvile seg hele tiden. Jeg synes liksom at det blir for gærnt at mannen min må stå tidlig opp, jobbe full dag, handle på vei hjem, og så støvsuge etter at jenten vår har lagt seg. Når jeg har "hvilt" meg hjemme hele dagen.

 

Ja ja, snart er babyen ute av magen, og da blir jeg forhåpentligvis meg selv igjen...