Er jeg veldig ond? Eller bare rettferdig??

[trebarnsmor21år]

Jeg og min samboer har nå vært sammen i 7 år snart, så vi kjenner hverandre ut og inn. Men jeg har et lite problem, foreldrene hans..

Sist da vi fortalte at vi ventet barn ble de glade, svigermor begynte strikke allerede før vi fikk vite kjønnet, men etterhvert som tiden gikk, brydde de seg katta.

Jeg ble innlagt på sykehuset 5 uekr før han kom til verden pga konstante gallesteinsanfall og galleblærebetennelse, å de kom ikke å besøkte meg en eneste gang, å fikk ikke en eneste melding om hvordan det gikk eller noe. Å er ikke meg jeg tenker på, men barnebarnet dems er tross alt i magen min. Å det er dems første barnebarn, for dem har bare min samboer. Å dem jobbet 1 min unna sykehuset.

Å den helga jeg fikk sønn min dro dem på hyttetur(!) å lata som dem brydde seg sååå mye til dem dem var hos, men det er bare JUG!

 

Å i tiden etterpå har den sett sønn vår under 10 ganger, å dem bor 1 km unna oss. Dem har kun sett han da vi tar han med til dem. Å han var innlagt på sykehuset da han var 1 mnd gammel, for han spydde sinnsykt, greide ikke holde på maten å han var skikkelig dårlig, da ga dem faen da å, ikke ei melding, ikke et eneste besøk! Mamman og pappan min dro hjem helt ifra oslo og til trondheim da dem hørte det! I barndåpen dreit dem i alt, bare kom, spiste og dro. de spør aldri åssen han har det eller noe, å da mener jeg dem kan dra en viss plass! dem har trodd alt ikke SÅ mange barnebarn å bry seg om.

Å derfor tok han mitt etternavn, enkelt og greit. Fortjener ikke ta dems navn, å samboeren min er helt enig, han er skuffet.

 

Derfor lurer jeg ; skal jeg drite i å fortelle dem at jeg er gravid med tvillinger? Jeg synes ikke dem fortjener å vite det, enkelt å greit!

Til pass for dem at dem får vite det av noen andre. Når dem velger å gi så faen i både sønn sin og barnebarnet, så kan dem ha det så godt.

 

Er jeg ond eller er dette riktig av meg? Hva ville dere ha gjort?

[tvillingmamma<3]

Det er ikke lett å forholde seg til slik :/ Jeg vet ikke hva jeg ville gjort, hva sier samboeren din?

 

 

[Trulte-81]

Veldig rart at du nevner dette akkurat nå, for jeg har akkurat samme problem. I mitt tilfelle er det min far som er totalt fraværende. Jeg er 6 mnd på vei med mine tvillinger og har ikke klart å fortelle det. Valgte å fortelle til besteforeldre, så får det bli deres jobb å fortelle det videre. Vet ikke om det er riktig eller ei, men vet at han antagelig ikke ville vært noe mer tilstede selv om jeg sa det selv.

Dere har vel kanskje noe kontakt med foreldrene hans, så det blir vel litt annerledes, men jeg kjenner så innmari på følelsen av at de ikke fortjener å vite det. På den andre siden kan det bli vanskelig å bevare den lille kontakten dere har om du ikke sier noe.... Kjempe dillemma.... Du er absolutt ikke ond, du bare ønsker at dine barn skal få besteforeldre som bryr seg. Det fortjener ihvertfall de.... Lykke til

[Stolt mamma!]

Heisann!

Forstår veldig godt at du er skuffet!

Men - ikke vits i å synke like lavt som de..... Fortell at du venter tvillinger! Bedre å heller si direkte til dem hva du/dere føler og at dere er skuffet over de.

Lykke til!

[trebarnsmor21år]

Jeg er bare SÅ irritert, lyst til å kutte ut all kontakt, sønn min trenger ikke dem i livet sitt, han har dem han trenger. Foreldrene mine stiller opp 24 timer i døgnet, samme gjør min storesøster. det er dem som taper på det, ikke han. Men er såå i tvil liksom. Til pass for dem å vite at vi gir faen.

Samboeren min driter rett og slett i hva som skjer, han er lei sier han, orker ikke bry seg. Men innerst inne vet jeg han er såret over åssen dem er, noe jeg også hadde vært om jeg mine foreldre hadde hatt samme oppførsel som dem har. Lyst til å fortelle dem at ja, vi skal ha tvillinger, å enten får dere stille opp, eller så kan dere totalt drite i å kontakte oss!

Det gir dem hvertfall et valg til å forbedre seg.

Det er såå mye mer, men kan ikke skrive alt her, ville tatt en evighet. Dem har utnytta samboeren min gjennom hele oppveksten. Han har som sagt en stefar, for pappan hans døde da han var 14, å da fikk han en sånn erstatning osv, å dem pengene fikk han aldri. Stefaren har vært urettferdig mot han å lurt av han penger osv da han "hjalp" han å reparere bil, å da han endelig skulle selge bilen, skulle stefaren ha halve beløpet!! ennå det var samboeren min som hadde gjort alt.

Det største problemet er at samboeren min tør ikke si nei til dem, det har fått litt voldelige konsekvenser før, derfor tør han ikke reise seg ovenfor dem.

Jeg skjønner han så utrolig godt, men samtidig blir jeg så utrolig sinna for nå er jeg og sønn min hans familie, å vi venter tvillinger. Han kan tross alt ikke løpe med halen mellom beina hver gang dem ringer å gjøre akkurat det dem befaler. Er så utrolig vanskelig å det går hardt utover forholdet til tider!