Det er jo ikke til å holde ut det livet her

[Anonym bruker]

Er så sliten og lei at jeg ikkevet hvordan jeg skal holde ut. Har ingen jeg kan spørre om hjelp. Og har for mye stolthet til å stille meg i kø i det offentlige. Så da må man jo bare gi opp.

[Anonym bruker]

Huff, kan du ikke forklare litt hva det går i? Dette hørtes jo ikke noe hyggelig ut. Det finnes alltid råd, skjønner du:)

Klem!

[Anonym bruker]

Det handler om slitenhet over tid. Barn som våkner 04.30. Vaskemaskinen som går døgnet rundt, unger som skriker. Jeg går på min overarbeidede og underbetalte kvinnejobb, før jeg går hjem til ny runde igjen. Jobber prøvd å jobbe litt mindre, men det hjelper bare litt for å unngå total kollaps. Har gått på autopilot lenge, men blir bare mer og mer deprimert. Ser ingen løsning.

[Anonym bruker]

Det er ikke jobben som sliter ut folk. Det er fritiden........

 

Hjelper ikke å reduserer stilling på jobben da..Tenk over hva du gjør når du IKKE er på jobb..Er alt nødvendig? Det er forventnigner til fritiden og alt som skal gjøres, ikke bare av huslige sysler og jobb som mamma, men også alt "Moro" man liksom MÅ ta del i som sliter ut de fleste av oss.....

 

Reduser krav til hva som skal gjøres på hverdagen når du ikke er på jobb..Det er ofte der problemet ligger...

[Anonym bruker]

Senk kravene til deg selv!!!! La det være litt rot rundt deg, og prøv å hive deg på sofaen innimellom. Kan det være en ide (viss økonomien tillater det) få rengjøringshjelp? Avlastning fra barna? Besteforeldre? Viss det ikke er mulig og du er aleneforeldre, så bør du søke kommunen om avlastningshjem 1helg pr. mnd. Det har hjulpet min venn, og ikke minst barna. Håper det ordner seg for deg

[Anonym bruker]

Er du alenemor? Hvor gamle er barna? Går de i barnehage? Har du familie i nærheten?

 

Skjønner hva du mener, av og til får jeg et flash av en følelsen selv. Er så sliten, så lei rutinene, tidsklemma,løpe mellom jobb, bhg og hjem.. Men jeg har en samboer som deler oppgavene hjemme m meg, så det går lettere da.

 

MEN- jeg får en følelse av at du har veldig små barn, så lenge de/den våkner 04,30? Det jeg kan fortelle deg er at dette blir bedre- om ikke så lenge. Og denne fryktelige tida de våkner grytidlig og er totalt pleietrengende og slitsomme egentlig er forsvinnende kort!!! Når du i ettertid ser deg tilbake vil du skjønne at det kun var en kjempekort periode av livet som var så slitsom, og ting vil bli bare bedre.

 

Da mitt første barn va baby, var jeg langt nede. Tenkte ofte på å dø. Ikke fordi jeg egentlig ville dø, men jeg ville bare bort fra slitet. hadde svangerskapsdepr. mye pga at hun hadde kolikk og gråt opp til 16 TIMER i døgnet. Jeg sov aldri mer enn noen få, oppstykkede timer hver natt i månedsvis. Trodde jeg skulle bli gal, bare baby og rutiner og ikke noe annet.

 

Men plutselig et sted på veien ble ting lettere, plutselig gråt hun ikke lenger, sov lenge og forsto så mye mer. Hun ble enda større og utviklet seg til å bli et B-menneske av rang, kunne sove til 10.30 om dagen!!! i dag er hun 7 og kjempeflink, hjelper til hjemme, passer på lillesøstra og er en stor glede i stedet for den faktoren som gjorde meg avsindig lei alt en stund (ja elsket henne selvsagt da også, men poenget er at hun tok alle krefter en periode).

 

Livet er en runddans med jobb og barn, men denne dansen går i ulikt tempo i ulike faser og i ulike årstider.

 

Jeg tror du bør gå til fastlegen din og si at du er nedkjørt, utslitt og utbrent, at du ikke ser noen mening i tilværelsen og gjerne vil ha en å snakke med. Legen kan henvise til psykolog. Jeg gikk til en selv en liten stund, Det hjalp meg over en kneik, å ha noen å øse ut de mest tunge tankene for. Se frem til neste møte med henne, om noe var ekstra tungt. Det vil nok hjelpe. Og så må du lage deg små rom til deg selv, få barnevakt i ny og ne og ha noe gøy å se frem til. Lage avtaler med noen når du har muligheten..

 

Det BLIR bedre!

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg. Jeg er alene med en gutt som hadde kolikk, var alene fra dag en. Så jeg vet hvordan det er å være sliten! Gikk ikke over veldig lang tid til meg da, men var på bånn en god periode..

Finnes det ikke en slags avlastningsordning gjennom helsesøstra, uten masse søknader og ventetid? Bare så du får henta deg litt inn? Mange som skal utdanne seg innen barne- og ungdomsarbeid som trenger praksis og gjerne passer barn gratis. Må være deilig å kunne sende dem bort noen timer og bare få ladet batteriene litt? Jeg fikk vite gjennom amathea at det finnes en slik ordning, og at jeg skulle snakke med helsesøstra.

Hvor bor du?

[Guri malla]

Enig med 09.16. Når jeg jobbet var det som å få litt avlastning fra hverdagen. Gledet meg til å komme på jobb for å slappe av litt fra stress og mas.

[Anonym bruker]

Til anonym 09:25.

Tusen takk for ditt lange og gode svar. Ja, jeg har to små barn, som går i barnehage. Er ikke alenemor, men mannen jobber en del. Jeg vet jo at barna blir større og det har jeg trøstet meg med lenge, men det hjelper meg ikke nå. Har dessverre ikke familie i nærheten.

 

Kan ikke huske sist jeg hadde "fritid"/overskudd til å gjøre noe utenom rutinene. Får meg ikke til å "rømme" huset når de kommer hjem fra barnehagen heller, de må jo få se meg en gang om dagen i hvert fall.

 

Takk for at du var så åpen. Må innrømme at jeg tenker mer og mer på å dø, ikke fordi jeg egentlig vil dø, men fordi jeg bare vil bort fra slitet, som du skriver. Synes det hjelper litt å se at andre har vært så slitne at de hadde lyst til å dø (ikke at jeg unner noen dette), men at ting ble bedre. (Og at de ikke endte innen psykiatrien...)

 

Må innrømme at dette ikke ser bra ut på trykk. Jeg har jo en OK fasade, og jeg tror det bare blir verre hvis den slår sprekker...

 

[Anonym bruker]

Skjønner hva du mener med følelsen av at det ikke er til å holde ut. Og at det liksom er lite innhold i livet, bare unger, husarbeid og jobb. Jeg har det også sånn i perioder. Min fasade er også ok. Så tror mange småbarnsforeldre (kanskje spesielt mødre) føler det sånn, mer eller mindre, i perioder.

 

Jeg synes det hjelper å gå en tur i frisk luft etter at ungene har lagt seg. Enig i at man må senke kravene til husarbeid og fritidsaktiviteter. Ellers er sosialt samvær med folk som gir energi (noen mennesker tapper meg helt) bra. Kanskje du kan begynne å trene?

[Anonym bruker]

dytt