Hadde dere tolerert dette?

[Anonym bruker]

Min samboer skriker til meg når jeg har ulike meninger enn han og vi krangler. Det synes jeg er direkte respektløst av han! Krangla senest igår og da skrek han til meg mens ettåringen lå rett ved siden av meg på rommet og sov. Han presterte å si; " Du har sikkert sex med noen av kollegaene dine" Jeg har ikke lyst på sex lengre, ikke å tilfredstille han seksuelt heller.. Vi har det ikke bra sammen og jeg vet jeg egentlig burde gå fra han, jeg vet bare ikke hvor jeg skal begynne! Han vil hele tiden prøve på nytt, mens det går rett vest hver gang.. Det som plager meg mest er temprementet hans, når han blir sint sier han at det er min feil at han er blitt sånn og kaller meg for forbanna fitte og mange andre skjellsord. Med andre mennesker rundt seg virker han som den snilleste personen i verden, men når han blir sint på meg derimot forandrer han seg til DET monsteret og sier blant annet at det ikke er han som ville ha den jævla ungen, men at han ikke kan forlate oss nå som han alt har satt henne til verden. Jeg er så fortvilet. Gullet mitt har ingen andre som kan ta seg av henne på dagtid. Huff.

[Gjest ->>-]

Nei.

 

Det du beskriver er forøvrig fysisk terror og du kan få hjelp på det lokale krisesenteret om du behøver det berømmelige sparket bak.

[moota m storebror&lillebror]

Det hadde jeg ikke tolerert. Jeg gikk selv fra en som ikke hadde respekt for meg for 9 mnd siden. Og det som holder meg fra å prøve igjen, det er jo det at da gir jeg han en grunn til å ikke respektere meg. Jeg viser at jeg har ingen meninger om at han behandler meg slik.

 

Og jeg synes det er trist at gullet ditt er med han hele dagene. Han er sikkert like trygg på barnet og kan skrike til barnet også.

 

Du må tenke på hva som er best for barnet og deg selv oppi her. Ta kontakt med en advokat, spør hs, ring meklingskontoret eller spør på nav om du har god erfaring der da. Det er mange som kan hjelpe deg til å ta det andre skrittet. Det første kan kun være deg, og det er om du vil gå fra han.

 

Det er fælt å ha det slik. Det tok meg flere år å gå, jeg ble pga han sa jeg til meg selv, men jeg var bare feig. Nå er jeg sterk, for barna og for meg. Og angrer ikke.

 

Lykke til uansett hva du gjør!!

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Jeg eier bare ikke ryggrad lengre, og jeg føler meg direkte underkuet.. Vi som hadde det så bra en gang i tiden. Har hentet alenemorsøknader på NAV, men det aller viktigste akkurat er nok å finne en plass barnet mitt kan være på dagen.

[Ƹ̵̡Ӝ̵̨̄Ʒ i magen]

Når situasjonen er slik du beskriver kan du sykemelde deg i forbindelse med samlivsbrudd. Da får du litt tid på deg til å finne noen til å passe på dagen. Flyttet selv fra en slik en da min første sønn var ca 1 år. Har bare et råd å gi deg...Kom deg unna før du er så nedkjørt at du ikke engang har krefter til det. Da vil du heller ikke klare å stå opp for dattera di som du kommer til å trenge med en slik pappa. Lykke til og stor klem!

[Mamma`n til Will& Ailo]

Nei,det hadde jeg aldri tolerert .Min samboer tør ikke en gang drømme om å snakke sånn til meg .

 

 

[Anonym bruker]

Kan man sykemelde seg altså? Er samlivsbrudd en gyldig grunn for sykemld? Har full jobb, så er ikke bare lett å ringe rundt etter dagmamma etc.

[Anonym bruker]

Ƹ̵̡Ӝ̵̨̄Ʒ i magen:

 

Det er da aldeles ingen sykemeldings grunnlag!!!

[brooklyn]

Nei det hadde jeg ikke tolerert, under noen omstendigheter. Ingen får lov til å skrike til meg og kalle meg fitte. Ingen.

[Anonym bruker]

Skjønner jeg lever med en syk mann.. Han har aldri lagt skjul på at barnet var uønsket fra hans side verken under graviditeten eller nå og trekker det frem i enhver krangel. Synes andre er så heldig som har fedre som hjelper mye til med barnet Går rundt her og drømmer om en mann som faktisk bryr seg! Han spurte meg igår om jeg hadde følelser for han eller ei, men jeg hadde ikke nerver til å si sannheten.. Jeg er en direkte pingle uten bein i nesen som utsetter dette for meg og for datteren min.. HI.

[Anonym bruker]

AKKURAT sånn er barnefaren min, og han forlot jeg under graviditeten. Du kan jo tenke deg hvordan han holder på nå. Nei, du skal ikke tolerere dette.

[Anonym bruker]

Og det er ikke gyldig grunn for sykemld da regner jeg med? Snakket med moren min en dag, og hun mente det. Men nå er kravene for sykemld større enn før.. Jeg er utslitt, psykisk. Jobb, barn når jeg kommer hjem og han som kjefter på meg i tillegg, til og med når jeg har lagt meg. Kommer til å møte veggen en vakker dag ganske sikkert..

[Anonym bruker]

Mannen min er avdelingsleder i et stort selskap, og en av hans ansatte ble nettopp sykemeldt pga samlivsbrudd. Det var ikke den store lange sykemeldingen, men 10 dager, slik at han kunne stable seg på bena. Legen hans foreskrev sykemeldingen.

[Anonym bruker]

Man kan få sykemelding på sosialt grunnlag.

[Anonym bruker]

Sett foten ned NÅ, kom deg vekk. Sykemelding kan du få ja. Tenk på barnet ditt i det minste. Ikke noe barn i verden skal ha et slikt liv. Og slett ikke en slik "far". Løft opp hodet gå med rakrygg og smil til dusten mens du går ut døren.

[Anonym bruker]

Klart du kan sykemelde deg....

[Anonym bruker]

Jeg har akkurat gått ut av et forhold til en mann som er like syk som din mann er. Eller han er veldig flink med barna, men behandler meg så respektløst og dårlig at jeg blir kvalm av å skrive om det. Han er en tikkende bombe som har gått rundt og kjeftet for den minste ting hele tiden. Jeg har begynt å bli redd for å ødelegge noe eller lage striper på ting ved et uhell, da klikker han. Han kaller meg fitte, bitch osv foran barna. Jeg sier ingenting tilbake fordi jeg ikke vil at barna skal måtte høre på oss. De er veldig små. Han sier aldri unnskyld, men sier at det er min skyld at han ble forbanna kalte meg ting. Denne gangen er jeg så glad for at jeg har klart å kvitte meg med han for godt. Jeg gjorde det for barna mine og meg selv.

Jeg føler også at jeg har mye å ta igjen når det gjelder å finne tilbake til meg selv og ha egne meninger om ting. Han har nemlig vært så dominerende at diskusjoner om ting alltid har endt med at han har fått viljen sin. Jeg føler meg kuet og det sliter veldig å måtte leve med en mann som behandler deg som dritt. For meg tror jeg det blir noen turer til psykologen faktisk. Ikke finn deg i denne psykiske mishandlingen! Og ikke vis datteren din at det er greit å bli behandlet på denne måten.

Jeg ville bare gi deg en god klem, ønsker deg lykke til!