Blir så sliten

[Panterjenta85]

Alltid skal man vise verden at man takler alt. Man skal være sterk mamma, stødig venninne, sexy kone og grundig husmor. Forventningene både fra andre og seg selv er så skyhøye, kanskje egentlig mest forventningene til seg selv, men man kan jo ikke vise svakheter foran andre og tror dermed at andre også har skyhøye forventninger til en selv. Og når man endelig får spørsmålet om hvordan det går å være i permisjon, jo da svarer man at man stortrives. Ikke at "jo jeg sliter faktisk litt for jeg klarer ikke slappe av. Jeg tenker så altfor dystre tanker og er livredd for at snuppa ikke puster når hun har sovi to timer i vogna si. Jeg har hemoroider som ikke forsvinner og det er et helvete å gå på do. Jeg har en mann som har lyst på meg, men jeg ser ikke selv hva som er så spennende med å ha sex med meg og jeg har aldri lyst på samme måte som jeg hadde før. Jeg spiser usunt og propper i meg godteri, men likevel raser bare vekta nedover, jeg veier mindre enn jeg gjorde på ungdomsskolen. Så joda ting er kanskje ikke helt topp."

 

Hvorfor kan man ikke bare tømme alt det ut på noen som faktisk bryr seg? Hvorfor er janteloven så innprenta at man for all del skal vise sitt overfladiske, selvsikre, falske ansikt?

[meg & to små vampyrer]

Hmmm? Snakker ikke du om sånt som dette med de andre i barselgruppa da? Det gjør jeg:)

 

Jeg syns ikke alt er rosenrødt. Vi har fått andre barnet, nesten all min tid går til å få henne til å sove. Jeg er veldig sliten hele tida, sex orker vi ikke så mye av for tida, alt vi tenker på er å sove... He he:)

 

Og ikke alle trives i permisjon, jeg søker jobber nå (har ikke jobb, var student da permisjonen startet) og kunne ønske jeg hadde en jobb å gå tilbake til slik at faren fikk litt permisjon og jeg kunne gjøre noe annet. Men men...

 

Jeg syns ikke man trenger å vise perfekte takter i alle sammenhenger. Syns det er mange steder man kan snakke om slikt. og ingen jeg kjenner har det perfekt etter at de har fått baby hvertfall:)

[Rampongi]

Panter- du er nok den eneste som har det sånn. Vi andre stortrives med mammarollen, baker sunner boller og knekkebrød annenhver dag, har overskudd til å ha masse sex og har det gjerne på kjøkkenbenken mens de sunne bollene stekes, etterpå har vi energi til å takle all verdens problemer og ungene sovner når de skal og vi er i toppform og ber hjem alle vennene våre omtrent hver helg til avanserte middager og da går vi med den sorte kjolen uten undertøy, så rekker vi en kjapp en på badet før gjestene kommer. Nattavvenningen her heller ikke noe problem bare plukker av et og ett måltid og ungen er like blid.

Tennene som kommer er jo ingen sak, for vi bare trøster i 5 min så sovner ungen igjen.

(leses med humor )

------

Nei kjære deg- jeg er ganske enig med deg. Jeg har det ok jeg altså, men får rare blikk når jeg svarer utenfor normalen.

-Ja, dere koser dere vel i permisjonen du og piraten?

-jotakk ,det er trivelig, men jeg kunne gjerne gått tilbake til jobb også jeg..=skeivt blikk og mulige tanker om at denne mora er ikke god :/

 

Dette med de dystre tankene og tanker om at ungene slutter å puste kommer nok til oss alle en gang i blant, men om de er der hver dag og blir et problem må du snakke med hs synes jeg.

Det kan hjelpe bare det, eller kanskje du får snakke med en terapaut. Om det er feks en lett depresjon så er det mye bedre å gjøre noe med den nå enn å la den bli stor og skummel.

 

Kanskje kan det også hjelpe på å spise litt sunnere (om du synes du har et dårlig kosthold), når kroppen får det den skal, hjelper det litt på hele meg kjenner jeg. Men du verden, jeg spiser sjokolade daglig jeg assa.. Man lever jo tross alt bare en gang!

 

Håper du finner noen å øse tankene dine ut på, som du stoler på og som kanskje kan komme med noen råd.

 

Go get them panter!

 

 

[Panterjenta85]

Takk Rampongi

Å ta det opp med hs var kanskje ikke en dum idé. Har sliti litt med lettere depresjoner opp igjennom, men er uvant å skulle være så utrolig bekymret for eget barn og ikke bare være nedfor av "vanlige" årsaker.

Sjokolade og cola er utrolige gode venner om dagen. Eneste jeg har å øse tankene ut på er mannen og da kommer stort sett de samme svarene om igjen.. Ikke mye hjelp. :S

Men er vel forsåvidt ingen som har sagt til meg at det å være mamma er en lekende lett oppgave, så har jo vært forberedt på at det skulle bli veldig annerledes og til tider tøft.. Er bare litt slit når det står på...

[Rampongi]

Væresgo!

 

Er jo en helt annen bekymring når man bekymrer seg for eget barn kjenner jeg. Når man tenker på at om noe skulle skje dem, har man jo mest lyst til å legge seg ned å dø, for kjærligheten til ungene er jo så altoppslukende og massiv og ikke minst uvant.

 

Jeg hadde nok tatt en prat med hs, de pleier å være ganske forståelsesfulle. Det er i allefall min oppfatning.

 

Lykke til Panterjenta!

[Lillemor&Gutta]

Skjønner deg godt. Selv mødre selv har visst helt glemt hvor slitsomt det er. Alle elsker vi barna våre og gjør alt for dem til en hver tid men alle blir og sliten av og til. Har selv en liten som har funnet ut hvor kjedeli det er å sove på natten å det er ikke alltid like lett å skal være blid å positiv mamma og kjæreste da. Huset ser bomba ut og det samme gjør egentlig jeg og. Det er fryktelig dumt at det er tabu å snakke om denne tiden som vanskelig. Man er da ingen dårlig mor selv om man sliter seg ut. Heller ikke hvis man ikke holder huset perfekt til enhver tid. Kjenner og jeg får litt stygge blikk hvis jeg påpeker at alt faktisk ikke er en dans på roser. Tia med di små er helt utrolig fantastisk, men ja det er slitsomt også å skal balansere alt samtidig. Trøsten er at det blir bedre etterhvert.

 

Husket at "enhver mor kan erstatte opptil FLERE flytårnansatte"