Flere med slitsomme mødre/foreldre???

[72-modell]

Hei,

Blir så sliten av moren min, da hun ofte skal ha så sterke meninger om ting og tang, spesielt om andre mennesker, ofte ikke positive meninger. Når vi snakker på telefon, vil hun ofte prate masse, mens jeg ikke har det samme behovet. Hun er enke, og jeg har ingen søsken, så vi er kun oss to i familien. Dette blir slitsomt for meg, da det hun tidligere snakket med min far om, ønsker hun nå å snakke med meg om. Men jeg har fullt opp med mann, to barn og er nå høygravid med nummer 3. Hun er jo glad for et nytt barnebarn og har kjøpt klær til den lille som skal komme osv, men jeg føler at hun ønsker mye mer av meg enn det jeg orker å gi henne. Både tid og oppmerksomhet.

Hun har jo venninner, men ikke så mange, da hun stadig kommer i konflikt med disse. Jeg mener hun sliter med depresjon, men det mener ikke hun. Hun sier selv at livet ikke har noen mening for henne, hun bare fyller opp tiden sin med ting hun ikke egentlig ønsker, bare for å slippe å være alene. Jeg synes jeg ser henne mer enn nok, ca 1 gang i uka, føler ikke for noe mer, mens hun mener at vi burde se hverandre mer. Hun er en god bestemor for de to barna våre, men jeg eller mannen min får ikke noe ut av å snakke med henne, hun har på en måte alltid rett, skal alltid komme med tips om ting og tang...Åhh, dette tapper meg for energi...

Jeg trives mye bedre sammen med mine svigerforeldre, de er så søte og greie, jeg har alltid blitt tatt imot med åpne armer, og de legger seg ikke opp i hvordan vi lever livet vårt.

Noen med samme erfaring?

[lillerosin87]

Jeg har en svigermor som er slik, og det er ganske vanskelig. Ikke vil man tråkke de på tærne heller, men det føles som at jeg gjør det uansett, så lenge hun ikke får det slik hun ønsker 24/7. Hun er også slik som har lett for å prate negativt om alle. Det tar ikke henne to sekunder å slenge ut noe kvasst til meg heller for den saks skyld. Hun ønsker at vi skal stikke innom flere ganger i uken til middag, og gjerne være der hele kvelden i samme slengen også. De gangene man har fri forventer hun at man skal bruke med dem, når jeg helst ønsker å finne på noe med min kjære eller med venninner. Samtidig er hun kjempeflink å spille på samvittighetsknappen og få meg til å føle at jeg ikke bryr meg nok, eller stiller nok opp. Jeg har prøvd å ta dette opp med henne, men da fikk jeg bare til svar at slik var det da ikke, og jeg burde være sjeleglad for å ha kommet til en så fantastisk familie som deres. (For det er jo det hun mener)

 

Mine egne foreldre har alltid latt meg styre mitt eget liv, og gi meg rom nå som jeg har blitt voksen, mens hun tviholder på sønnen for alt det er verdt.

 

Så jeg vet ikke helt hva man skal gjøre? Tappet for energi blir jeg såvisst. Og enda har vi ikke fått vårt første barn. Orker ikke tenke på hvor mye hun kommer til å blande seg inn etter at det er født. Må faktisk innrømme at tanken har slått meg å ta abort bare for å slippe å ha henne enda tettere inn på meg, men man kan jo ikke helt gjøre det heller.. Det ville jo bare vært for dumt..