Sjalusi

[Anonym bruker]

Dette er helt tabu, men jeg har lyst til å poste det likevel.

 

Jeg er veldig sjalu. Skjønner egentlig ikke helt hvorfor. Jeg har et bra utseende, er utadvendt og har ingen spesielle vonde hendelser fra fortiden å vise til.

 

Regner med å bli bombardert med meldinger om hvor egoistisk jeg er og hvor dårlig selvtillit jeg har, og det stemmer kanskje. Men jeg har det vondt. Det er vondt å være redd for å miste den man elsker. Hva kan sjalusien min komme av, og er det noen der ute som har noen gode råd? Aller helst håper jeg å høre at jeg ikke er helt alene i verden om å være sånn, jeg VIL nemlig være trygg på meg selv, men sjalusien treffer som en knyttneve både titt og ofte... hjelp?

[Anonym bruker]

I starten da jeg var sammen med han som nå er min mann var jeg også utrolig sjalu. VAr vi ute sammen med venner så trengte ikke folk å vedde på om vi gikk hjem før dem andre. Dem vedda klokkeslett på når jeg skulle fyke ut døre. Ler av det i dag, men det værste er at det er helt sant. Jeg var så sjalu at jeg visste ikke hvilket ben jeg skulle stå på. Bare han så i rettning av en annen dame så BANG der for jeg ut fra utestedet. Å han på slep. Helt utrolig han ikke ba meg om å dra ett visst sted. Så vi gikk aldri ut sammen med hverandre, men ettersom tiden gikk og vi begge ble tryggere på hverandre så ble sjalusien sakte men sikker borte. En god ting er å stole på den man elsker. Stoler man ikke på sin elskede så har man ett problem i mine øyne.

 

I dag er vi ute med hverandre og fester og har det moro. Å han kan gå på byen sammen med kamerater uten at jeg skal sitte hjemme å bite av meg alle neglene. Sjalusien er der ennå, men ikke sånn som den var.

[Anonym bruker]

Jeg er nok ikke så sjalu selv, men jeg vil bare ta av meg hatten for deg som faktisk innrømmer at du er sjalu...

 

Jeg tror jeg vet noe om hvor vondt du har det - i den grad man kan vite, uten å ha vært der selv. Jeg har selv vært sammen med en som var usannsynlig sjalu - jeg kunne ikke engang hilse på bussjåfører, butikkpersonale eller noe før jeg fikk spørsmål om hvem det var, om jeg kjente han fra før, om jeg syntes han var kjekk osv.

 

Min daværende kjæreste forklarte mye rundt de tanker han hadde om dette, og jeg har lært så mye av den perioden, at jeg iallefall ikke er fordømmende! Samtidig tillater jeg meg å si at det nok kan være veldig slitsomt for partneren, også.

 

Uansett; årsaker til sjalusi kan være så mangt, og jeg vil oppfordre deg til å søke litt tilbake i tid, for å se om du finner en god forklaring på hvorfor dette er vanskelig for deg. Har du blitt sviktet eller forlatt som barn? Er det et uttrykk for dødsangst? Separasjon? osv.

 

Jeg ønsker deg all mulig lykke til! Du har gode forutsetninger for å jobbe med dette, ettersom du faktisk innrømmer for deg selv at du har det vondt og at dette er et problem!

 

Stor klem

 

[Anonym bruker]

Hva er det du frykter mest? At han skal bli forelsket i ei annen eller at noe skal prøve seg på han? Eller er går det mer på konkret sex. At du er redd han skal være utro?

Føler du deg truet av andre jenter?

 

Ikke kjekt å ha det sånn. Og sjalusi er vel den angsten man står mest hjelpesløs ovenfor. Er man redd for å fly så er det jo strengt tatt bare å ikke gå ombord i et fly.

[Anonym bruker]

Jeg er også sjalu og jeg innrømmer det! I det minste til samboeren min og et par venninner.. Prøver å ikke tenke så mye på det, men gud som det grønne dyret herjer med meg når vi er på fest eller på jobb og han bare er såååå gode venner med damene. Spesielt dersom damene overser meg. Da kan jeg ende opp med å kalle dem hore o.l. til samboeren min i ettertid.

 

Uff... Håper det går over med tiden.

[Anonym bruker]

dytt