"Kjefting" på stebarn...

[Anonym bruker]

Jeg har nettopp "kjeftet" på mitt stebarn slik at det begynte å gråte. Jeg føler at det var berettiget, men kom til å tenke på alle dere andre der ute: Hvordan gjør dere det og hvilke følelser kommer i etterkant?

[Anonym bruker]

Kommer litt an på situasjonen det. Hva hadde skjedd og hva sa du?

[Anonym bruker]

Jeg sa bare at hun må huske å tisse før hun legger seg. Hun har det med å ikke gjøre det og så tisser hun seg ut. Ikke mye, men nok til å måtte skifte truse og nattøy. Jeg blir så lei av alle "uhellene" hennes og jeg sa ifra på en litt streng måte. Hun er 9 år og gammel nok til å få dette inn i rutinen om kvelden. Det skjer ofte om dagen også, noe som hadde skjedd igår. Det ble bare litt mye- jeg har nok klesvask som det er uten disse klærne også:-/ Det blir bare for enkelt å kunne kaste klærne til vask i stedet for å gidde gå på do i tide (det er ofte gøyere å leke eller spille play station enn å gå på do).

 

 

[Anonym bruker]

Har en på 9 selv som også glemmer slikt, men hun tisser seg ikke ut på dagtid. Jeg har ofte samtaler om at slik må man huske, men hun glemmer det veldig fort. Suser med andre ting i stedet og da detter det ut. Hun er kjapp når jeg sier at vi rekker å lese en bok om hun er kjapp på do. Barn må minnes på dette til de er større enn 9 år. Det er helt normalt.

[*-*]

Det er vanskelig å bli kjeftet på av andre enn foreldrene sine, det husker man jo godt fra man var barn selv. Selv om man bor sammen med steforeldrene, så er det ikke et like betingelsesløst kjærlighetsforhold som man har til sine foreldre - barn er stort sett trygge på at foreldrene elsker dem selv om de er sinte. Dette går jo andre veien også, foreldre er trygge på at det å irettesette ungene sine er til deres beste, nettopp fordi de vet de elsker dem og vil deres beste. Siden steforeldre og stebarn har ikke dette fundamentet, man vil oftere kunne lure på om den andre parten liker en/er glad i en om man blir uvenner eller snakker sint og surt til hverandre.

 

Likevel må man jo kunne snakke til hverandre, kjefte litt og være sure når man er i familie, ekte eller ste. Jeg tenker likevel at det man må være litt ekstra forsiktig, eller med andre ord, forsikre seg om at det ikke sitter igjen vonde følelser etterpå når man har snakket strengt til eller blitt uvenner med stebarn. Jeg er alltid relativt rask med å snakke om situasjonen igjen med stebarna mine etterpå, enten forsøke å forklare roligere hvorfor jeg var sint, forsøke å finne om ut de syntes jeg var urettferdige og så snakke om det, eller be om unnskyldning for at jeg var brå/irritert /urettferdig hvis jeg kanskje var det. For det hender det jo at jeg er, som alle andre. Viktig å kunne si unnskyld for sånt, og også å vise at man har respekt og bryr seg om barnets følelser. Og så klemme til slutt:)

 

 

[Anonym bruker]

det er helt umulig dette med kjefting, eller irettesetting som jeg foretrekker a kalle det. jeg gjor det hele tiden med mine egne barn, men med hans egne barn, blir det alltid feil. tror ikke han er seerlig begeistret for at jeg korrigerer dem, barna liker det ikke og jeg selv er ikke omfortable med det. men en kan ikke bare la alt skure, man ma jo kune si fra. stedatter far alltid tarer i oynene, og snakker enda mindre med meg, enn hva hun vanligvis gjor. stesonn krangler pa alt, absolut alt, en sveer forsvarstale.

jeg kaller det ikke kjefting, ettersom jeg ikke kjefter pa ungene, verken vare eller hans. skal ikke veere for skinnhellig, det hender jeg kjefter, mister tolmodigheten med vare barn, men man prover jo a la det veere.

 

nar det er sagt, a snakke sa kraftig til en 9 aring med inkontinens problemer, at hun begynner a grine er ikke bra. dette er sikkert et sart omrade for henne, det er heller tvilsomt at hun tisser pa seeg fordi hun ikke gidder a ga pa do. hun er 9 og ikke 4.

[Anonym bruker]

Du har helt rett i det du skriver, og er bare enda et bevis for at det er umulig å få stefamilien til å fungere. Det går ikke an om "mor" i huset ikke kan bestemme i sitt eget hjem. Det er også umulig å få til kjærlighet, om en ikke også har ansvar. Funker ikke. Det har tatt meg 8 år og forstå at vi aldri blir velfungerende sammen. Så ja, jeg har gitt opp!

[Anonym bruker]

Er helt enig med anonym over her når det gjelder å kjefte på en niåring pga tissing om natta. Man får jo ikke akkurat stjerne i boka hos hverken far eller mor når datteren rapporterer om dette.

 

Og ja, det er vanskelig dette med irettesettelse, men etterhvert når man kjenner barna veldig godt, så skal det være ok for bonusforeldrene å si fra. Min mann sier i fra til min datter han altså, og hun takler det helt fint. Jeg er mer nervøs når det gjelder å si fra til hans barn, men jeg blir flinkere til det for hver dag som går.

 

[Anonym bruker]

At 9 år gamle barn lar vere å gå på do før det har gått gale. Skjer faktisk.

Søskenbarnet mitt (et år yngre enn meg) satt og rista med beina når hun måtte på do og det hendte fleire ganger at hun tisset i stolen der hun satt.

Hun brukte tablette og matte i senga for å varsle når hun tisset i senga om natta. Men på dagtid er det latskap som fint kan unngås.

 

La faren skifte på sengen og vaske sengetøyet så kanskje hen og brnets mor kan bli enige om å gjøre noe med saken.

[Anonym bruker]

Hei i dag fikk jeg blåst litt ut.

Stebarna her fyller kopper og glass til randen og drikker halva og lar resten stå på benken, så vet dem ikke hvem sitt glass det er og ingen vil drikke av andres glass.

Irritert meg leeeenge.

I dag så sa jeg at om jeg ser flere halvfulle glass på benken så kommer dem til å måtte drikke vann neste dag.Ingen saft eller melk.

Sløseri.

[asd]

Jeg synes det er faren som må styre med sengevætinga til datteren når hun er på samvær. Det er faren som må passe på dorutinene og vasking av tøyet hennes hvis hun har hatt et uhell.

[Anonym bruker]

Jeg kjefter på stebarnet på lik linje som mine egne. Det er godtatt av begge partner. Jeg vil aldrig bli mor for stebarnet men i våres hjem må vi kunne fungere som en familie. Barna er vel viten om at jeg aldrig blir mor og visa versa. Tidligere hadde vi STORT problem. Så ille at jeg vurderte å gå. Stebarnet var i mine øyne umulig. Gjorde som han ville, var enebarn, og tok ikke hensyn til andre. Hverken barn eller voksene. En klok venninine ba meg/oss sette felles regler. Sambo og jeg snakket om det og prøvde. En ny unge kom frem. Han hadde bare vært frustrert. Forskjellsbehandling hadde det vært. Omleggingen har ikke vært dans på roser. Men han har lært seg å fungere i stor familie og mine har tatt imot en "bror" til. Alle ELSKER hverandre. Vi har fortsatt problemer, men det har alle familier. Gjelder å gjøre ting som passer i sitt hus og la alle ha de samme forutsetningene når man er sammen. Trur nå jeg... Vi har overlevd 4 år etter dette rådet jeg fikk. Ingen får si; jeg vil; jeg skal; etc. Kan vi; kan jeg + positiv lek hver kveld. Alle barna og voksene sier en positiv ting om dagen hver kveld for å fokusere på positive ting isteden for negative ting. Det hjelper Iallefall her

[Anonym bruker]

HI her... Det var vel mer en irettesetting ja, ettersom hun hadde uhell selv om vi sa at hun skulle gå på do før hun går i sengen. Hun lar bare være å gjøre som vi sier og da blir jeg frustrert. Vi minner alltid barna på å gå på do før leggetid, det skal jo læres dette også. Det er ikke slik at de ikke får beskjed/advarsel før de får irettesetting. Syns nå jeg har lov å reagere jeg... Og det er ikke slik at jeg bare kan overlate dette til faren. Vi deler oppdragelsen av alle barna (mitt,ditt og vårt), slik at det ikke skal bli så stor forskjell. Stebarnet må rett og slett bare tåle det, og det pleier gå veldig greit da vi har et godt forhold. Hun vil ofte at jeg skal lese godnatthistorie, gjøre lekser med henne etc...

 

 

[Anonym bruker]

HALLLOOOOO - her fikk du mye merkelig medfart, HI! Nå begynner folk å dra fram tabletter og diverse sykelige tilstander for å få det til at du liksom ikke skal kunne be en niåring komme seg på ramma før det går galt. Det er IKKE nødvendig å vente i årevis på at en sånn banal ting skal funke.

Er det en sykdom=man spør legen.

Er det slurv=man ber niåringen skjerpe seg.

 

Hver gang jeg kjefta på mitt stebarn (det skjedde nesten aldri, kanskje to ganger i året, fordi jeg ikke gadd komme i trøbbel, men feks når han plaget sin lillesøster på ondskapsfullt vis kunne han få høre storstemmen) - da endte det med telefoner fra mora hans og anmodinger om at samværet skulle skje uten noen andre enn far til stede - ja, haha! Særlig!

[Anonym bruker]

Jeg sier nesten aldri fra, stort sett biter jeg det i meg. Men hvis jeg en sjelden gang er litt streng i stemmen, eller bare ber han rydde lekene sine, så enten bare overhører han det eller så går han og surver til pappan. Og jeg føler at alt jeg sier til gutten blir oppfattet i negativ fortand av sambo.

Jeg føler rett og slett at jeg ikke får lov å ha noe kontroll eller meninger om hva som foregår i mitt hus, og det er forferdelig frustrerende!!! Gruer meg til vår felles datter blir litt større og hun også må ha regler og rutiner. Redd det kan bli slutten på forholdet, men jeg kan aldri klare å ikke ha jenta mi fulltid.