Alder

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg er litt fram og tilbake når det gjelder assistert befruktning - ene stunden tenker jeg veeeldig på det, mens neste stund tenker jeg at jeg har lyst å vente litt til i håp om at jeg finner meg en mann og kan gjøre det på "rette måte". Så er spørsmålet mitt, hvor gamle er dere som holder på med denne prossessen? Kan jeg tillate meg selv å vente en stund til før jeg gjør mer alvor av tankene mine? Det er vel egentlig det jeg har mest lyst til, samtidig som jeg ikke vil bli for gammel... Er 36, og blir 37 til høsten. Hvis dette er diskutert før, så send meg gjerne videre til tilsvarende tråd.

[Gjest johmon]

Jeg var akkurat som deg og gikk å ventet og ventet. Fant til slutt ut at mannfolk fikk komme i andre rekke. Barn er noe som jeg har ønsket meg lenge og hvis jeg møter en mann, så kan jeg jo alltids får et barn til. Jeg blir 36 år i år og dette er mitt tredje førsøk. Jeg er jo frisk og rask, men vet jo aldri hvor lang tid det tar før det klaffer.

Du må jo bare gjøre det du føler for!

[LilleMø73]

Hei

 

Jeg var også veldig frem og tilbake på dette i en del år. Hadde jo liksom lyst til å først finne mannen, så få barna.

Da dette har vist seg å være et heller håpløst prosjekt, bestemte jeg meg for å gjøre det i omvendt rekkefølge.

Jeg blir også 37 til høsten, og føler at jeg nok ikke har så god tid lenger, så jeg har min første tur i morgen:)

[Sunshinebaby70_er mamma :)]

Jeg ville definitivt valgt barn først!!!

Prøvde selv motsatt rekkefølge - fant en flott og kjekk mann...men etter 1 og1/2 år fant han ut at han ikke ville ha flere barn han, og mente jeg kunne "klare meg" med hans to...burde innse at ikke alle skulle ha barn...

Siden jeg har hatt 3 SA i tidligere forhold vet jeg at det ikke er så lett å bli gravid når en vil - eller å klare å bære fram - som er mitt problem. Gikk derfor rett på IVF i Danmark - ble gravid i september men aborterte på ny i november (MA). Er nå gravid på ny med fryseforsøk og håper det går godt denne gang....

Å begynne å lete etter en ny mann nå - vel det kan bli med feil fokus - i alle fall tenkte jeg slik. I tillegg bar jeg jo på en stor kjærlighetssorg...orket rett og slett ikke involvere meg med noen.

 

Fruktbarheten synker drastisk i årene framover. Hadde jeg vært deg hadde jeg latt tankene modne fram mot den 37årsdagen du har i vente....har du ikke møtt en potensiell Den Rette innen den tid ville jeg valgt motsatt rekkefølge... Du finner deg nok alltids en mann siden

Uansett lykke til - det er og blir ditt valg

[Anonym bruker]

Jeg hadde egentlig satt 38 som en "magisk" grense, men det er kanskje litt seint...? Må kanskje vurdere dette igjen...

 

Har et tilleggsspørsmål... Jeg har de siste 8 årene klusset noe voldsomt med mensen!!! Har gått på p-sprøyte i ca 6 år, og de siste årene har jeg spist p-pillen som "sukkertøy". Dette for å unngå å få mensen. Det som jeg nå er VELDIG usikker på er om dette kan ha ødelagt voldsomt for mine sjanser for å bli gravid? Jeg har jo kun hatt mensen noen få ganger de siste 8 - 9 årene. Vet dette er helt horribelt, men gjort er gjort og spist er spist. Skjønner jeg må begynne å komme i en rytme hvis jeg seriøst vurderer å bli gravid - uansett om det blir assistert eller naturlig. Men kan dette ha ødelagt mine sjanser? Noen som har gjort det samme som meg?

[MissTaurus]

Hei

 

Jeg gjorde som deg, tenkte at den rette skulle dukke opp.

Jeg kom ikke i gang med inseminering før jeg nærmet meg 40 og angrer nå på at jeg ikke startet tidligere med planlegging. Jeg har nå gjort en del forsøk, og har dessverre ikke lykkes ennå. Sjansene blir jo ikke bedre som månedene går.. Dersom man ikke blir gravid og må gjøre diverse utredninger/behandlinger, vil det gå med tid til dette.

Det er mange som sliter i flere år med å bli gravid. Men, får håpe at det klaffer for deg!

Når det gjelder ditt problem med menstruasjon, kan jeg ikke svare deg.

Det beste er uansett å finne en gynekolog som kan hjelpe deg.

 

Lykke til videre:)

 

 

[Sunshinebaby70_er mamma :)]

Tror ikke det nødvendigvis har noe å si jeg om du har knasket p-piller i hauger og lass...men lurt å stoppe helt nå iallefall og la kroppen stabilisere seg i en naturlig syklus - bare det kan ta opp til 1 år... Bruk heller kondom som prevensjon fremover - hvis du ikke treffer en mann du vil ha

 

Det er jo du som setter din grense for oppstart - og kanskje er du en av de heldige som får klaff med en gang. Dessverre så viser nok "statistikkene" her inne at de fleste må ha mer enn ett forsøk da...

[bumpi de bump]

Hei,

det du kan tenke på frem til 37 års dagen er hva du tror blir viktigst i resten av livet ditt. en mann eller et barn. Tenk også over at dersom du treffer en mann du vil dele livet med, er det ikke sikkert at han vil ha (flere) barn. Og kanskje blir det slutt mellom dere før du kjenner han så godt at du vet at han er pappaen til dine kommende barn.

 

Du bør også tenke på at du kan bli gravid og miste noen ganger, da går det fort en del måneder bort. Dessverre. Prosessen er også dyr, kanskje har du ikke råd til å reise nedover hver måned? Eller kanskje er det praktiske hindringer som gjør at du ikke får reist så ofte du ønsker.

Hva som er best for deg vet bare du, men ta disse tankene med deg frem mot en avgjørelse. Lykke til!

[Tamsin]

Jeg er 40 år (blir 41 i år). Vitenskapen er temmelig klar på at kvaliteten på eggene våre faller dramatisk fra 40 til 42 år. Jeg har rett og slett ikke tid lenger til å vente på å møte en mann jeg ønsker å dele hverdagen med.

 

Jeg har kommet frem til at om jeg skulle møte en tiltrekkende mann i disse dager er det allikevel ikke tid igjen til å "kvalitetssikre" hverken mann eller parforhold. Jeg må selv foreta valget om jeg ønsker meg barn eller ei.

 

Jeg tror heller ikke at det ene ekskluderer det andre. Om vi får barn på egenhånd er det like stor sjanse for å møte en herlig mann når det faller seg naturlig. Oddsen får at han selv har barn fra før er stor.

 

Jeg synes det er en spennende tid vi lever i. I en endeløs rekke med generasjoner har det vært en stor skam å være alenemor. Vi er blitt økonomisk selvstendige. Nå kan vi velge singelmor tilværelsen med stolthet. Den destruktive skammen er for fall. Fantastisk. I tillegg bidrar også våre lesbiske medsøstre med nye, naturlige familiekonstulasjoner.

 

Jeg er på vei til København.

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode svar! Kjenne jeg ble litt letta både med tanke på at jeg fortsatt ikke er FOR gammel, og at jeg forhåpentligvis ikke har ødelagt meg helt med den knaskinga på pillene...

 

Fins det noen tråder her med "nice to know" når man er i tenkefasen?

 

Jeg lurer også på hvordan dere praktisk gjorde det med arbeidsgiver i forhold til å være borte fra jobb? Jeg bor i Nord-Norge, så det er jo litt mer tungvindt i forhold til dere som bor i kjøreavstand til Gardemoen. Dere andre fra nord, hvordan har dere gjort det?

 

Hehe... ser dette plutselig er blitt en mer reell tanke - igjen... Har som sagt vært innom tanken før, men har slått den fra meg igjen. Innimellom tenker jeg at jeg har det jo greit alene, ingen å ta hensyn til, kun meg selv, ligge så lenge jeg vil, reise når det passer meg, bla, bla, bla.... Selvsentrert så det holder

 

Lykke til Tamsin!!!! Håper det går din vei!

[leonore.1]

Hei!

Er i samme situasjon som deg. Ønsker å treffe den rette, men blir snart 38 år. Et steg i prosessen for meg var journalsamtalen på Storken. Dro til Køben forrige uke og det var en veldig fin opplevelse. Fikk svar på mange spørsmål og fikk dessuten mentale bilder av stedet - noe som underlig nok er viktig for meg.

 

Jeg trenger likevel litt mer tid på meg, men kanskje forsøker jeg i april.

 

Lykke til!

 

 

[Håpefull38]

Da jeg startet opp for snart tre år siden, var jeg akkurat fylt 36. Moren min lurte på om jeg ikke skulle vente ei stund til for å se om det dukket opp en mann, men legen min sa jeg ikke måtte vente. Det samme sa gynekologen min for et år siden da vi snakket om ivf. Hun sa det var på eggstokkene man først så at man begynte å bli "gammel." Jeg har mistet mye tid på sykdom som plutselig dukket opp, og da løper tida av gårde.

 

Lykke til med valget:-)

[Sunshinebaby70_er mamma :)]

Jeg har spilt med åpne kort overfor arbeidsgiver helt fra dag 1.

Dvs - hun har fått med seg alt fra mannen som ikke ville ha barn - til meg som gikk ut av forholdet av den grunn - til min lange tenkeferie i Australia - til jeg bestemte at nå vil jeg ha barn alene da - til første runde med ivf og medisiner og raseriutbrudd - til sykemelding i 3 dager for 1. danmarkstur - til 50% sykemelding fra påvist svangerskap pga høyrisiko/habituell abort - til 100% sykemelding i en uke etter oppdaget MA og påfølgende abort - til stor arbeidsinnsats i 2,5 mnd når jeg var over kneika og tilbake i full jobb - til beskjed om at jeg ønsket å hente eskimoene mine i slutten av januar - til 100% sykemelding fra den dagen jeg dro for å hente dem - og fremdeles sykemelding med beskjed om ro og hvile når jeg nå er i 7. uke...

 

Nå er det ikke sagt at alle kan ha - eller ønsker å ha et så åpent forhold overfor sin sjef. Jeg er nok i utgangspunktet en ganske åpen person - og for meg føltes det mest naturlig å bare trekke inn rektor i planene. Jeg jobber på en bitteliten fådelt skole med 7 kolleger, så å holde dette skjult syntes vanskelig. Dessuten sier hun at selv om jeg nå i år har hatt et høyt sykefravær - så er jeg i det minste svært enkel å forholde seg til for henne som sjef - nettopp fordi jeg er så ærlig. Dermed har det vært hanket inn en vikar fra dag 1 - så dette ikke skulle gå ut over de andre på jobben... Ungene har dog fått en litt "annen historie" om en...eh...liten operasjon i magen...

 

Ønsker du ikke dette - så får du uansett en sykemelding for oppholdet i dk (iallefall v ivf) Hvis ikke får du nesten søke om feriedager eller bruke egenmeldinger...

 

Og ja - livet som enslig og barnløs er jo deeeeeilig - en egotrip av dimensjoner!!!! Men - er det slik vi vil ha det om 10 år også? Mitt svar er i alle fall nei - og da må jeg handle nå, mens det ennå er tid

 

Lykke til med tankene og avgjørelsene som skal tas

[LilleMø73]

Jeg er også ærlig med arbeidsgiver, men for å være det må man jo ha en sjef som er sympatisk, og som man kan snakke med.

Jeg har fått beskjed om at jeg godt kan bruke sykedager om jeg ønsker det. Vi har IA-avtale, og da kan man være borte kun én dag, eller inntil åtte. Tror jeg det er.

Imidlertid har jeg valgt å i første omgang å benytte meg av den 5 ferieuken. Siden jeg kun har inseminasjon foreløpig og bor på Østlandet, er det den mest fornuftige måten å gjøre det på for meg. I hverfall inntil videre. Om jeg etter hvert må over på ivf, vil jeg nok garantert ta sykedager.

Men det er jo som Sunshinebaby skriver en fordel at arb.giver vet hvorfor man er mye borte over en periode, og eventuelt kan finne en vikar om det er behov for det. Det kan jo også være greit for arb.giver å vite at fraværet ikke er arbeidsrelatert.

[veivalg]

Hiver meg litt på denne tråden. Jeg er 35 år.

 

Det er ikke lett å ta en beslutning på om man skal gå igang med babyprosjekt på egenhånd, og selv var jeg i tenkeboksen i ett års tid. Forut for dette hadde jeg seriøse forhold bak meg som viste seg å ikke fungere, men jeg hadde jo alltid troen på at jeg kom til å finne den rette før det eventuelt var for sent med barn. Men etter 3 år med mye dating hadde jeg behov for ett år "fri". Utrolig hvor mentalt sliten man blir av å date over tid, hehe. Dette året brukte jeg til å reflektere over ting og tang, og bestemte meg rett før jul at jeg vil gå igang med babyprosjekt på egen hånd. Jeg har jo resten av livet mitt til å finne en livspartner, og nå syns jeg det ble litt jag over det hele siden fokuset på slutten ble å finne en jeg raskt kunne stifte familie med. Og sånt vet man jo aldri.. det er jo som regel ikke mange menn som liker at barn blir første samtaleemne ;-) Jeg har virkelig prøvd å få dette til på den tradisjonelle måten med mann først og barn etterpå, men fokuset mitt ble litt feil på slutten.

 

Mine grunner for å begynne allerede nå er flere. For det første vet man jo aldri hvor lang tid prosessen kan ta. For det andre ønsker jeg å ha muligheten for å eventuelt få flere barn om dette blir et ønske senere, og da vil jeg jo ikke være for gammel. For det tredje ønsker jeg å gå i gang nå som jeg har foreldre som både kan og ønsker å stille opp for eventuelle barnebarn.

 

Jeg har gjort meg mange tanker om hvordan det blir å finne kjærligheten som alenemor, men det har da mange andre gjort før meg tenker jeg. Det toget går heldigivis flere ganger. Jeg kan ikke vente lenger på noen som kanskje ikke dukker opp i tide, og jeg ønsker ikke å leve resten av livet uten å få oppleve det å få barn.

[Anonym bruker]

Tuuusen takk for all respons!!! Har nå bestemt meg for å (igjen) vurdere det mer seriøst. Skal bruke tida fram til sommeren/høsten til å se hva som skjer på det private, lære meg litt mere om hva dette innebærer osv. Dere bruke veldig mange ord, uttrykk og forkortelser som jeg ikke kjenner til, så de må jeg lære meg. I tillegg, nesten flaut å si det, så har jeg egentlig aldri vært så veldig opptatt av sykluser, menstruasjon og "down there", så det er nok på tide å øke sin kompetanse Noen som har gode sider som lærer deg dette med "inn-med-teskje-metode"?

 

Må og se på det praktiske rundt reise og opphold, og har derfor startet en ny tråd for å få litt input fra damer som har reist fra Nord-Norge. Blir nok litt mer tungvint for oss her nord, enn for dere som bor sentralt i sør - men forhåpentligvis ingen hindring. Tror og jeg skal opprette en sparekonto, slik at jeg kan legge av litt penger til "prosjektet" mitt. Kan være godt å ha når den tid kommer.

[LilleMø73]

For å lære mer om din egen kropp: gå in på www.pernille.info

Der står det masse nyttig informasjon.

 

[grubler]

Det er godt å lese om at andre har gått gjennom liknande problemstillingar som en sjølv!

 

Eg har ganske like tankar som deg anonym, så vi har ganske lik situasjon, bortsett frå at eg er et år eldre. Det betyr jo litt i denne sammenheng.. Eg va veldig sikker på at eg iløpet av 2009 var godt igong med prosjekt baby, men så va det mange andre kjekke ting eg prioriterte, og i tillegg blei det dating i ny og ne. Så eg bestemte meg for å utsette på ubestemt tid. Har funne ut at det for meg ikkje nyttar med definitive valg på så viktige ting. Eg må kjenne det djupt i magen, at det her; det vil eg! No begynne den følelsen å komme tilbake, det hjelpe absolutt på valget at eg nærmar meg den magiske grensa på 40.. Der kan eg tenke definitivt på den måten at eg vil ha mitt første barn før fylte 40. Og det blir med eller uten mann. Eg har vokst opp uten far, eller dvs han var der men var lite tilstede i livet mitt i oppveksten, absolutt tilstede idag. Men eg kan kjenne på korleis det e å vere barn uten far. Det var heilt greit og naturleg for mitt vedkomande, hadde andre kjærlige omsorgspersonar rundt meg. Det er det viktigste, og det vil òg gjelde mitt barn, om det blir med eller uten far. Eg e fortsatt ei stund åpen for å treffe en veldig bra mann som eg vil dele foreldreskapet og livet forøvrig med. Men eg har samtidig begynt å ta dei første stega mot å bli mor åleine. Bl.a med å bestille time hos lege, planlegge tur til venner i København og samtidig gjennomføre journalsamtale. Det blir først til sommaren, kjenne at eg fortsatt trenge litt langsom tid her for at eg skal henge med i svingane mentalt. Hvis du "anonym", eller andre vil skrive brev til meg, hadde det vore kjekt. Merkar at eg i denne nye omgongen med å ta steget, ikkje er veninnene mine eg henvender meg til. Har meir behov for å diskutere med "likesinna":-)

[Ugla er mamma!]

Hei!

 

Ville bare skyte inn at en journalsamtale like godt kan taes over telefon. (Med tanke på at dette for kan bli ett kostbart prosjekt)

Journalsamtalen på Storkklinikken tok ca 40 min, men samtalen med CFC var over på under tre min.

 

Ønsker dere alle all mulig lykke, både med valg og prosjekter!