Tidligere depresjon, hva nå?

[Anonym bruker]

Har to barn fra før og etter begge fødslene fikk jeg en veldig mild fødselsdepresjon. For fem år siden, derimot fikk jeg en skikkelig depresjon (ikke etter fødsel), som har gjort at jeg er redd for å få flere barn.... Er redd for å få en skikkelig fødselsdepresjon denne gangen. Er det noen her inne som har hatt en depresjon/fødselsdepresjon, men som har fått flere barn senere? Hvordan har det gått?

 

Syntes tiden jeg var deprimert var helt forferdelig og tenker at om jeg skulle hatt en liten en å ta meg av i en slik periode vet jeg ikke hva som hadde skjedd.... Skummelt! Er frisk nå, og har vel lyst på en til men er litt "redd"...

 

Forrige måned var jeg 100% klar til å bli gravid, men da mensen var en dag sent fikk jeg nesten panikk og tenkte "Å herregud, kanskje jeg ikke fikser dette likevell!!!" (var ikke gravid)

Det er jo ganske sprøtt siden jeg har to barn på 15 og 9 og da jeg fikk de var jeg så ung og tenkte ikke tanken på at det var "skummelt". Nå er jeg jo voksen, har utdannelse, god jobb og god økonomi, så forholdene ligger jo mye bedre til rette i dag....

 

Noen som har noen lignende tanker?

 

[Anonym bruker]

Hei!

 

Har selv en jente på 2 år og er gravid med termin i mai...... Etter at jeg fikk jenta mi opplevde jeg en stor livskrise - ikke fordi jeg ble mor, men fordi en veldig nær i familien omkom i en ulykke. Fikk da en alvorlig depresjon som jeg ble innlagt på psyk for en stund, for så å komme hjem og gå jevnlig til samtaler. Gikk også på medisiner i 1 år. Etter at jeg slutta med medisinene, slutta jeg også i samtaler.

 

Har strevd veldig med å bli gravid, så dette er et stort ønske fra vår side. Men da jeg oppdaga jeg var gravid, og begynte å erfare graviditeten på kroppen - tretthet, humørsvingninger, liten matlyst osv, tok jeg kontakt med fastlegen min. Jeg hadde to-tre timer tidlig i svangerskapet som kun var samtaler på hvordan jeg hadde det - for å unngå derpresjon i svangerskapet. Vi snakket om veien videre dersom ting skulle gå feil vei, hvordan jeg skulle forholde meg, hvilke alternativ jeg hadde med tanke på medisiner og samtaler, og vi ble enige om at terskelen skulle være veldig lav for å ringe å få akutttime.

 

Jeg har ikke hatt behov for akutttimetilbudet jeg fikk og ting har gått mye bedre enn forventet. Men jeg er klar over at en derpresjon også kan komme etter fødsel, og at jeg er i faresonen siden jeg fikk en så kalt alvorlig situasjonsbetingt depresjon etter forrige fødsel. Men for min del vet jeg at støtteapperatet er der. Jeg vet hvor jeg skal henvende meg for å få hjelp og familien vet at det kan komme. Og vi er innstilt på å takle det om det kommer.

 

Neste legetime jeg har skal vi diskutere oppfølging etter fødsel, ekstra samtaletimer før han "slipper" meg over til meg selv. Dette er jeg veldig glad for. For jeg føler ikke at jeg må kjempe for å få den oppfølgingen jeg føler jeg trenger, samtidig som jeg ikke føler at noen trår meg på tærner og presser meg inn i et system.

 

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med lege/jordmor så snart som du klarer å få en samtale hvor du får luftet tankene dine. Drøftet alternativene og satt opp en "plan" for oppfølging.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

TS her! Ja jeg er fortsatt i tenkeboksen ang. om jeg tør å få en til eller ikke. Jeg har SÅ lyst på et barn til og er så redd for at jeg kommer til å angre senere, men angsten for en eventuell depresjon sitter fortsatt i. Jeg har vært til samtale med en jordmor ang. dette og hun var så forståelsesfull! Jeg vil få god oppfølging både under svangerskapet og etter og det er jo veldig beroligende å vite...men....uff, det er alltid ett MEN!!! Angsten for tilbakefall er SÅ stor....

[Anonym bruker]

Ikke la dette stoppe deg om du ønsker flere barn. Det finnes alltid løsninger. Her er hva jeg gjorde. Jeg har hatt gjentatte depresjoner med noen års mellomrom de siste 20 årende og da jeg ble gravid første gang bestemte legen min og jeg oss for at jeg skulle gå på medisiner for sikkerhets skyld. Brukte Tolvon og Fluanxol for det hadde jeg prøvd før og det virket sånn nogenlunde og det er ikke farlig for graviditeten. Vet det virket for da ungen var 6-7 måneder følte jeg meg fremdeles fin og sluttet med medisiner. Tok kun noen dager før jeg var så deprimert at jeg bare lå på sofaen og måtte ringe mamma (jeg var single) og etter å ha begynt på medisinene igjen var jeg i fin form etter en uke. Nå, 4 år senere, er jeg i gang med å prøve å få et barn til og depresjon er min minste bekymring. Men jeg diskuterte det med legen min og jeg skal ha ekstra oppfølging. Så bare hopp i det; du er slett ikke garantert et depresjonsfritt liv selv om du ikke får flere barn! Lykke til.

 

Hilsen ressurssterk direktør som fremdeles er single, over 40, og skal lage barn i Danmark

[Anonym bruker]

Jeg slet med det samme og oppdagert jeg hadde en hormonell forstyrrelse under svangerskap og etterpå. Man skal føle seg i toppform under svangerskap for da dannes det 40 ganger mer av hormonet progesteron. Men mange, som meg var sliten og stresset forut og det ble verre etter fødslene. En venninne av meg i USA hadde opplevd det samme og ba meg prøve naturlig progesteronkrem og se om det hjalp. Jeg var skeptisk og totalt utslitt etter fødsel 2.

 

Legen min avviste meg fullstendig , sa at alle hormoner var så i orden de var forventet å være, og mente jeg var normalt sliten og sårbar som småbarnsmor og kunne igrunnen bare ta meg sammen. Det var et slag i ansiktet.

 

Progesteronkremen snudde livet mitt fullstendig. Det tok 3 måneder med mye opp og ned og rart humør så var jeg plutselig meg igjen. Etter 1 år med progesteron hadde jeg helt regelmessig mens og eggløsninger og ble gravid igjen 1,5 år senere, uten minste tegn til depresjoner eller annet som hadde skremt meg fra dette før.

 

 

[mim76]

Å som jeg kjenner meg igjen i deg! Jeg har det på samme måte - fikk barn for 6 år siden, og det gikk kjempefint. Men i løpet av årene etterpå har jeg hatt et par episoder med depresjon/angst i forbindelse med stress i livssituasjon og jobb.

Vi har hatt veldig lyst på søsken til vår datter, men har på en måte hatt ting litt på vent på grunn av formen min. Men nå i okotober var graviditeten et faktum. Og jeg som deg fikk "panikk" til tross for at graviditeten ikke var uventet.

Jeg synes også det er skummelt - jeg er redd for at jeg er lettere disponert for svangerskapsdepresjon pga at jeg har slitt litt tidligere. Samtidig så er graviditetsplagene de 14 første ukene ganske lik symptomene jeg hadde da jeg var dårlig - trett, slapp, null sexlyst, uvel/kvalme, dårlig matlyst, liten tiltakslyst... dette gjør at jeg føler at jeg kjemper ekstra med meg selv for å overbevise meg selv om at dette er helt normalt i en graviditet, og har ingenting med depresjon/angst å gjøre. Synes også det er slitsomt å gå hjemme alene om dagene - da blir det alt for god tid til å gruble....

Men så til det postive - jeg har vært veldig åpen med legen min om dette, og det har resultert i at jeg får ekstra oppfølging. I stedet for første kontroll først i uke 24, så er jeg nå til samtaletimer jevnlig. Det gir meg en trygghet å vite at jeg skal til time, og at jeg der kan få utløp for mine bekymringer og frustrasjoener. Jeg anbefaler deg å ta en prat med legen din om ekstra oppfølging. Jeg har i tillegg bestilt meg time hos en psykolog som jeg gikk til da jeg hadde min dårlige periode. Gleder meg til denne timen, for jeg vet at jeg da får hjelp til å sortere litt av bekymringene mine. :-)

Det er iallefall godt å vite at man ikke er alene om slike tanker :-)

Jeg håper bare at kvalmen blir borte og at energien kommer tilbake når jeg kommer meg til uke 14. Er i uke 11 nå