Hvordan skal jeg få det bra med meg selv når jeg aldri klarer å mestre noe??

[Anonym bruker]

Føler det eneste jeg duger til er å være kone og mamma, har ikke jobb og har nesten aldri jobbet..har sosial angst, er ofte syk (kronisk sykdom), blir lett nedfor. Livet mitt har bare vært problemer, problemer, problemer. Jeg er så lei av å aldri lykkes med noe!

 

Har på en måte inntatt offerrollen fra jeg var ganske ung, noe det selvsagt ikke kommer noe godt ut av. Har prøvd å studere, uten og klare å fullføre. Har nå mistet retten til studielån. Har prøvd å ta lappen, holdt på i evigheter uten å klare det. Ble sosialklient som 18-åring pga jeg bodde med min psykisk syke mor som ikke kunne forsørge meg lenger, dårlig start på voksenlivet kan du si.. når du kommer inn i det systemet, og også har foreldre som er inni det systemet er det lett å havne i en ond sirkel det er vanskelig å komme ut av. Du blir på en måte stemplet fra ung alder.

 

Har hatt problemer helt siden jeg var 12 år, gikk på antidepressiva allerede på ungdomsskolen..osv. Ble mobbet ganske mye.

 

Høres sikkert utrolig negativ ut nå, alt er selvsagt ikke bare mørkt hele tiden.

 

Har bare så lyst å få til noe med livet mitt, før jeg blir altfor gammel! Har jo klart å få en fin familie da, som betyr alt for meg..egen bolig har vi også, så alt er ikke håpløst. Men hva med meg selv? Føler meg så mindreverdig når jeg ser på hvor godt alle andre lykkes.. passer ikke inn.

 

Takk for at du giddet å lese.

[Anonym bruker]

Med en slik start på livet og et slikt utgangspunkt så skal du være stolt av at du har klart deg så bra som du har gjort. Du har en flott familie og et godt hjem for dine barn:)

Og det er aldri for sent om du ønsker å gjøre noe mer. Trenger ikke være det "helt store", men noe du kanskje kunne hatt lyst til å gjøre. Ta et malekurs? Lære å spille piano? Melde deg som frivillig i Røde Kors eller noe?

 

Du skal ikke rakke ned på deg selv. Ja, alt har ikke gått på skinner og livet har noen ganger gått litt skeis. Men det gjør det for de fleste og ingen er perfekt.

Nyt det du har og se fremover. Ikke sammenlign deg med andre og vær stolt av den du er!

 

Ha en finfin tirsdag:)

[Anonym bruker]

Takk:)

[Anonym bruker]

Kjenner det stikker i meg hver gang jeg leser om folks jobber, studier, ferier til utlandet osv. Ting sikkert mange tar for gitt.

 

HI

[Anonym bruker]

Noen som kjenner seg igjen da, eller er det bare jeg som har det sånn? Føler jeg diskuterer med meg selv her:)

 

HI

[Himmel og hav]

Kloke ord fra Trond Viggo Torgersen: Nøkkelen til suksess er å legge lista så lavt at du kan subbe over!

 

Eller på en annen måte: Sett deg små mål for hva du vil få til, og gjør alt for å lykkes. Alt du lykkes i skal skrives med store bokstaver, og alle små seiere hjelper deg et skritt på veien mot større triumfer. Men begynn smått: "jeg skal gå en tur tre ganger i uka", "jeg skal lese kurs- og studiekatalogene til alle studiesteder i nærheten", jeg skal ringe på en deltidsstilling og forhøre meg om jobben", "jeg skal høre om de trenger hjelp til vaffelsteking i fotballgruppa" osv

 

Museskritt er tingen :-)

 

 

[Anonym bruker]

Kjære deg.. syns du har oppnådd mye jeg da. Både mann og barn og egen bolig. Er jo ikke alle forunt det :-)

 

Lykke måles ikke i penger og status men kjærlighet..og det tror jeg du har masse av!! Ta godt vare på den <3

 

[Anonym bruker]

Takk for svar:) Fint skrevet 18.48, det stemmer jo det da:) Bare litt lett og se på alt en ikke har fått til av og til.

 

Det er nok mye i det at en må begynne i det små ja som du over skrev.

 

HI

[*Lykkelig_mamma*]

Kjære HI..

 

Jeg vet hvordan du føler det, da jeg har hatt mye problemer gjennom oppveksten jeg også med mobbing, sosial angst, spiseforstyrrelser, depresjoner, selvskading, u name it...

Så for meg som er 23 i år, har det vært en laaaaang vei å gå...

 

Jeg gikk ut fra ungdomskolen èn måned tidligere enn de andre elevene pga. jeg var så syk at jeg ikke kunne fullføre de siste ukene.. Klarte heller ikke å ta opp videregående da, så tok meg ett friår hvor jeg jobbet i en stall hvor jeg hadde min egen hest som jeg forsørget selv:) Var ett flott år, men fikk stadig mer angst for å treffe folk, trivdes ikke i sosiale sammenhenger, da jeg følte jeg ble målt opp og ned og vurdert utifra hvert eneste lille ord jeg sa...

 

Så ett friår fra skolen ble til 2 også 3 år osv.. i disse årene jobbet jeg på diverse tiltak via Aetat, da jeg aldri følte meg klar for skolebenken og var livredd for å treffe folk fra min tidligere skole.. Var så gale i en periode at jeg turde ikke å gå på butikker, kjøpesentre og i hvertfall ikke ta bussen! Mine foreldre måtte kjøre meg fra A-Å, noe som var meget slitsomt for de..

 

Men etter hvert klarte jeg å konfrontere frykten, fikk meg fast jobb i en butikk, tok så etter 1 år der steget videre og fikk meg en fremmer jobb med en del reising rundt omkring, hvor jeg møtte maaasse folk hele tiden, og kom fram til at det faktisk ikke var så gale dette her! Jeg som hadde skydd store folkemengder, var livredd for å kjøre bil selv-etter jeg hadde fått sertifikat også! Var overbevist om at jeg ikke egnet meg til å kjøre bil...

 

I dag er jeg konsulent i ett stor og kjent firma, har eget rekkehus med samboeren, flott bil og verdens nydeligste tulle! Og i tillegg er jeg snart ferdig utdannet interiørkonsulent via NKI fjernundervisning...Føler jeg har klart meg bra tross alt:)

 

Du må ikke føle det mislykket kjære hi! Jeg vet hvordan det er å være der du er i dag, men se på det positive! På alt du faktisk har klart å oppnå her i livet:)

 

Håper min historie kan hjelpe deg litt med å finne troen på deg selv:) Er aldri for sent å begynnet "på nytt" med utdanning, jobb osv..

 

Send meg gjerne en PM hvis du trenger noen å prate med:)

 

Varme klemmer fra meg.)

[Anonym bruker]

Tusen takk for et langt og fint svar Lykkelig_mamma, fint å se at du greier deg så bra nå til tross for mye motgang tidligere:)

 

Vet ikke om jeg tør å sende PM, med det var fint at du tok deg tid til å skrive ned historien din. Godt det finnes hyggelige folk også her inne:)

 

Skal ta meg en tur på NAV en dag, en plass må en begynne.

 

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg kjenne rmeg veldig igjen, du er ikke alene! Jeg har ingen lykkelig slutt eller vei ut å komme med enda, står midt oppi det selv.

 

Har generell angst, sosial angst, helseangst, lette depresjoner, elendig selvitllit, null evne til å konsentrere meg (og dermed mestrer jeg heller ingenting) overvekt og problemer med å takle seksuelle overgrep jeg ble utsatt for i barndommen.

 

Gjorde det bra på vgs, men gikk rett i veggen da jeg startet på universitetet, da var det som var normal sjenanse på undomskole og videregående plutselig sosial angst og panikkangst. Meldt emeg opp om og om igjen, men turde aldri møe til muntlite presentasjoner, gruppearbeid eller eksamner, så jeg har også mistet retten til studielån.

 

Er nå sykemeldt fra jobben min på kafe. Den taklet jeg greit før jeg ble gravid fordi det var en liten arbeidsplass med fire kollegaer jeg kjente fra før av. Når jeg kom tilbake fra perm hadde alle sluttet, og plutselig kunne jeg ikke engang se kundene i øynene lenger.

 

Jeg klarte endelig å gå til fastlegen med sosialangsten i fjor på denne tiden og ble henvist til psykolog. Begynte der i mai, men nå forrige onsdag ble det avsluttet fordi jeg enda, etter en dag i uken i nesten et år, ikke har greid å fortelle noen ting, ikke greier å prate med henne

 

Aner ikke hva jeg skal gjøre nå, skal tilbake med fastlegen i morgen, for hun er den eneste jeg klarer å prate litt med, selv om det mest er at jeg stirrer i gulvet og svarer ja/nei mens hun forsøker å hale ut av meg hva jeg har kommet for..

 

Midt oppi elendigheten har jeg samboeren min og datteren vår på snart halvannet år. Jeg vil så gjerne komme meg for deres skyld! Morsrollen føler jeg faktisk at jeg mestrer veldig bra, jenta mi er trygg og sosial og fornøyd. Noen dager tenke rjeg at å være mamma er alt jeg duger til, men utdannelse henger så høyt i in familie, alle er akademikere, så det er luike mye nedstemmende som godt noen dager å kjenne det slik..

 

Jaja, ikke noe mål med dette innlegget visst. Bare masse klemmer og lykke til fra meg :-)

 

 

[Anonym bruker]

Du er ikke alene..

 

Jeg har oppnådd en del ting.. jeg har mann, to barn, egen leilighet, fagbrev og lappen.

 

Men.. min første unge er ikke min mann sin (barnefar,som jeg var sammen med, døde), leiligheten er for liten nå i forhold til hvor mange vi plutselig har blitt (noe som såklart kan gjøres noe med, og vi jobber med det, men enn så lenge så føler jeg meg helt innestengt og kvalt her), fagbrevet har jeg jo ikke mye bruk for av forskjellige grunner (nå jobber jeg ikke pga barna, men utenom det så sliter jeg med jobber pga angst og div) og bil.. vel, jeg tørr ikke kjøre så mye her jeg bor, hvertfall ikke på vinteren.. (er en helt annen trafikk og annerledes veier her enn det jeg er vant til fra før).

 

Og jeg har også hatt masse problemer i oppveksten, som jeg ikke orker å gå innpå nå.

 

Føler at jeg ikke passer inn heller, at jeg aldri får til noe (annet enn det med å være mamma og kone).

Har liksom ikke noe liv utenom.

Har noen få venner vi ser av og til, men de er jo også opptatt med sitt og jeg har siste året isolert meg veldig.

 

Men.. nå er jeg på vei til å ta meg selv i nakken.

Jeg vet jeg kan gjøre noe med det, bli flinkere til å komme meg ut, besøke folk mer, jobbe med angsten osv osv..

 

Kanskje det hjelper å ha noen i samme situasjon å prate med, som kan oppmuntre hverandre?

 

 

[Anonym bruker]

Du har nødt til å endre innstillingen til deg selv og livet!! Gå i terapi;) Tenker du positivt vil positive ting skje!!

[Anonym bruker]

Du er ikke alene.

Kjenner meg mye igjen i det som står her.

Ska lprøve gjøre min historie kort : oppvokst med fysisk og psykisk vold, skilsmisse, mobbing, dårlig forhold til søsken , foreldre, taklet ikke skole, overhodet ikke klar til å starte på videregående.... fyll og festing. Dårlig samboerforhold, hvor jeg lot meg kue...

Har heller ikke tatt lappen, ikke fullført utdannelse...

Har to nydelige barn, med to forskjellige menn.

Vil åpne meg for folk jeg har jobbet sammen med, men jeg tør ikke. Vil åpne meg til venner, men desverre har flere snudd ryggen til.

 

Er så mye mye mer.....

[Anonym bruker]

Godt å se at jeg ikke er alene:) Jeg har gått i terapi tidligere, følte vi bare satt og gjentok den samme samtalen til slutt.. orker ikke mer av det.

 

Jeg savner å bruke evnene jeg vet jeg har. Jeg har alltid klart meg bra på skolen, men det var så mye annet som kom i veien..

[Anonym bruker]

20.06 var altså meg HI.

 

 

[Anonym bruker]

Hvordan endrer en innstillingen til seg selv da? Vanskelig det der:) Selv om jeg vet jeg har mye bra egenskaper klarer jeg ikke helt å tro på det.. jeg er godt likt av andre får jeg høre, så jeg kan jo ikke være SÅ håpløs.

 

HI

[Anonym bruker]

Klart du ikke er håpløs!

Og venners bekreftelse er viktig.

Tror du må se nytt på ting, begynne med små mål for ting. Gå i en bokhandel og kjøp en vakker skrivebok, der skriver du noen små mål og ønsker.

Og veldig viktig, du har da kommet lenger enn folk flest!! OG med vanskelig bakgrunn i tillegg!! Men jeg skjønner følelsen, klart man også vil være noe "mer" enn bare mamma og kone.

Tenk deg om da, hva er det du interesserer deg for? Eller gjorde? Kan det være gode bøker, tegne, svømme? Ved å ha en "ting" som er din, kan du finne tilbake til deg selv, og dermed øke selvrespekten. Og husk at man blir det man "spiser", altså vær bevisst hva du "forer" deg med av kulturell og intellektuell stimulans. Velg kvalitet og noe du får noe ut av. Det vil gjøre deg godt!

[Anonym bruker]

Klart du ikke er håpløs!

Og venners bekreftelse er viktig.

Tror du må se nytt på ting, begynne med små mål for ting. Gå i en bokhandel og kjøp en vakker skrivebok, der skriver du noen små mål og ønsker.

Og veldig viktig, du har da kommet lenger enn folk flest!! OG med vanskelig bakgrunn i tillegg!! Men jeg skjønner følelsen, klart man også vil være noe "mer" enn bare mamma og kone.

Tenk deg om da, hva er det du interesserer deg for? Eller gjorde? Kan det være gode bøker, tegne, svømme? Ved å ha en "ting" som er din, kan du finne tilbake til deg selv, og dermed øke selvrespekten. Og husk at man blir det man "spiser", altså vær bevisst hva du "forer" deg med av kulturell og intellektuell stimulans. Velg kvalitet og noe du får noe ut av. Det vil gjøre deg godt!