Herregud for en start på dagen! Litt langt.

[Anonym bruker]

Dagen begynte som vanlig og jeg skulle gå med barna til bhg og skole. Selv har jeg heldigvis fri idag, men dette har skjedd dager jeg jobber også. Ikke moro.

 

Vel, vi har minst en halvtime å gå til skolen, så kommer vi dit. Det er ca 50 meter igjen til döra da skolebarnet med autisme slår seg helt vrang og vil ikke på skolen. Jeg pröver å både vente, lokke og tvinge. Ingenting hjelper. H*n har löpt opp på en stor snöhaug og vil ikke komme ned igjen. Jeg sier at h*n må på skolen, og at jeg ikke skal väre hjemme. Barnet blir bare mer og mer oppstusset og jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjöre.

 

Barnet begynner å true med å gå ut i veien og bli påkjört av en bil, eller kle av seg og fryse ihjel. H*n roper "du har jo sagt at jeg er det viktigste som finns, du vil vel ikke at jeg skal dö?" Selvsagt vil jeg ikke det, men jeg vet også at hvis jeg pröver å fange barnet så blir h*n enda verre og vil med aller störste sannsynlighet begynne å slå og sparke også. En sånn scene vil jeg ikke stelle istand for noen av oss om det kan unnvikes.

 

Barnet fortsetter å rope at det skal dö. Yngre barnet blir kjemperedd og gråter at h*n ikke vil at store**** skal dö. Alt er mildt sagt kaos! Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjöre og sier at barnet får bli med hjem, men da får h*n ikke spille dataspill i det hele tatt idag. Som barnet elsker, men vi har bestemt at de ganger det blir sånn tull på morgenen blir det ikke noe dataspill hele dagen. Da blir barnet enda mer gal og klarer ikke velge mellom alternativene.

 

H*n fortsetter å true med å dö, og begynne rogså å kaste store isklumper på meg! Jeg blir faktisk direkte redd for mitt eget barn og sier til barnet at om det fortsetter å skade meg så må jeg ringe politiet så det kan hente barnet. Det er nok förste gangen jeg drar politiet inn i det, jeg vil ikke at politiet skal höres ut som noe dumt, men jeg er virkelig redd for hva barnet kan finne på. Barnet löper bort fra oss. Fortsetter å gråte höyt og rope. Kommer tilbake og sparker meg. Legger til slutt ned i snöen og storgråter/hyler i ca ti minutter. Deretter roer h*n seg og det hele er over.

 

Men for et helvete når det står på! Barnet gråt, den lille gråt, jeg gråt. Jeg fölte meg helt makteslös. Barnet blir som et udyr som man bare må pröve å holde unna seg ellers går det til angrep. Det er en helt syk opplevelse. Også er man også hele tiden redd for hva andre tror om oss. Det er jo ingen tvil om at jeg bare ser ut som verdens dårligste mamma og barnet må jo ha det helt forferdelig hjemme når det sier sånt. Eller hva? Hvordan hadde du tenkt? Det kan legges til at barnets autisme ikke merkes om man ikke kjenner barnet godt. H*n er veldig bra på å tilpasse seg og skjule sine svakheter ute blant andre, for så å knekke sammen hjemme istedet.

 

Huff, jeg ble helt slått ut og sliten av den hendelsen imorges. Og jeg syns virkelig synd på lille som får oppleve sånne utbrudd fra tid til annen.

[Anonym bruker]

hei...vil bare sende deg en kjempe varm og god klem.

høres ikke ut som en lett situasjon å være i og all respekt til deg som er så sterk at du kan takle det når du møter utfordringer med barnet ditt!!

 

 

[Anonym bruker]

Neida du er ikke en dårlig mor for at barnet sier slikt, Barn både med og uten diagnose kan lire ut av seg det ene og det andre fordi det ikke får det som det vil.

Et barn , spesielt et som er tryggt på at det er elsket vil ta til de tingene de vet gjør mest vondt å høre.

 

Men du har et barn med autisme og det krever mye av deg når det gjelder rammer, et autisme barn trenger faste rammer som alltid står på samme sted slik at verden ikke raser for di. (dette vet du helt sikkert.)

Og da kan du ikke gi etter å si at barnet får lov å gå hjem med deg igjen.

Du bør også prøve å ungå å dra politiet inn i dette, du vet og barnet vet at dette bare er tomme trusler.

 

Med at dette hender ofte ville jeg prøvd å finne andre løsninger på problemet.

Her jeg bor er det vanlig at barn med diagnoser kan få betalt taxi til og fra skolen, Eller barnehagen som en hjelpemiddel i hverdagen.

 

Jeg ville sjekket opp om det finnes slike muligheter der du bor.

[Anonym bruker]

Herlighet, jeg har ikke så mye jeg kan si til det her annet enn at jeg synes det var bra at du delte det med oss... jeg vet ikke hva jeg hadde gjort i en slik situasjon, høres jo ut som om du har vært borti dette et par ganger med barnet ditt da.

Synes det høres ut som at du taklet dette på en riktig måte... du er hvertfall ingen dårlig mor

Håper dagen til deg og barnet ditt blir bedre!!

Klem

[Anonym bruker]

HI her.

 

Det er heldigvis ikke ofte det blir så store låsninger som dette, men det skjer. Og i teorien er det veldig lett å vite at barnet må ha faste rammer, gode rutiner etc, etc. Men når man står der med et barn som har låst seg totalt så kommer man dessverre ikke langt med teorien lenger. Hvordan skal man få barnet til å gjöre det det ikke vil/har låst seg for? Det går bare ikke. Men jeg vet det er vanskelig å forstå. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått höre at vi må vise barnet hvem som bestemmer og "bare" gjöre si eller så.

 

Vi skal snart flytte og det er fortsatt litt usikkerhet rundt flyttingen, så det er det barnet reagerer sterkt på nå for tiden. Og da i form av låsninger som dette. Nå har vi ingen hjelp, verken vanlig avlastning eller noe annet. Men etter flytten våger jeg å tro at det blir bedre. Da skal vi ta tak i det å få fast avlastning, hjelpemidler etc så hverdagen blir bedre for oss alle.

 

Barnet gjör jo ikke sånn her med mening heller så det å straffe med at barnet ikke får spille dataspill föles galt, men samtidig er vi ganske rådville nå som dette har begynt å skje nå og da. Barnet må bytte skole når det skal flytte og det er derfor det ikke vil til skolen nå for tida.

[Anonym bruker]

Jeg vet at det er kjempe vanskelig , ikke misforstå. Men siden det er skole og barnet må dit så ville jeg prøvd veldig hardt å ungå å si at barnet kan være med hjem igjen. Da må du ihvertfall faktisk holde ord å ta det med hjem igjen.

 

Jeg misunner deg ikke, jeg har ikke autistiske barn selv men har jobbet tett innpå barn som har denne diagnosen og forkjellige grader av den. Og selv med flere års erfaring så vet jeg ikke hvordan det er og stå der som mamma til dette barnet som har slike episoder.

 

Når barnet er elfungerende så har du i tilegg problemet med at du ikke vet hvor mye som kommer av diagnosen og hva som er normal trass.

Så jeg ser for meg at det er en kjempevanskelig sitvasjon.

Og å holde hodet kaldt i slike sitvasjoner som du forklarer er veldig vanskelig for hvem som helst så all ære for at det ikke rakner helt.

 

Det er synd at du ikke får hjelp der du bor nå, og jeg håper at du får mer hjelp der dere flytter.

Det er slitsomt å ha det slik.

 

Du har ikke mulighet til å levere i bhg før skole? Eventuelt at pappan leverer i bhg.

SLik at minste ihvertfall ikke trenger å oppleve slike sitvasjoner og du er mer fri til å ta deg av det store barnet om det skulle oppstå.

Slik at du ikke trenger å ta hensyn til begge i sitvasjonen.