Man sier jo ofte at penger tiltrekker penger...

[Anonym bruker]

gjør man ikke. Dvs at det er mye lettere for de som har litt penger (godt med det?) og skaffe seg mer, ved f.eks. investeringer o.l.

 

Jeg begynner å skjønne at det samme gjelder venner. De som har en god vennekrets har mye lettere for å bli kjent med nye mennesker, treffer oftere nye mennesker og øker venneantallet på den måten.

 

For tre år siden flyttet jeg til et nytt sted, vekk fra min trygge tilværelse med jobb og venner, for min mann fikk ny jobb. Han jobbet og jeg gikk hjemme med tre små barn og selv om jeg har fått meg noen bekjentskaper og det er en del mennesker her hvor jeg bor som jeg treffer og slår av en prat med, har jeg ingen jeg kan kalle venner.

 

Jeg er sjenert og har etterhvert utviklet en skikkelig sosial fobi, da jeg føler at INGEN vil bli venn med meg. Og når man tenker slike tanker så er jo halve jobben gjort...ikke lett å få åpnet seg da, når man hele tiden håper på men samtidig vet man så godt at man ikke får seg en ny venn i den personen heller.

 

Jeg må si at en stor del av meg har gitt opp rett og slett, jeg er 33 år gammel og har ikke hatt en venninne på over tre år. Ingen å gå på kino med, ingen å skravle med, ingen å dele gleder og sorger med. Og jeg regner ikke med at det kommer noe i den nærmeste fremtid heller. For tiden har jeg nok å gjøre med barn og hus, og egne hobbyprosjekter, men jeg gruer meg til fremtiden.

 

Og for de som kommer til å foreslå det; det er ikke bare bare for meg å melde meg på kurs o.l. da jeg har blitt redd, rett og slett, for å treffe nye mennesker, være den sjenerte jenta jeg er og få føle at folk ser litt rart på deg, se at andre finner tonen på en-to-tre og føle seg ennå mer utafor. Tryggheten min er blitt mitt hus, her er det ingen som vet om meg, ingen som dømmer meg.

 

Det er likevel et helvete å leve på den måten. I vårt samfunn hvor alle er opptatt med sitt, og ikke har tid til andre....fordi de kanskje ikke passer inn i deres liv. Det er dager hvor jeg tenker at livet ikke er verdt å leve, annet enn for barna mine som holder humøret oppe, men alt det andre er bare trist og leit.

 

Jeg har gått til psykolog men følte ikke at jeg kom noen vei. Hun kunne sitte å si ting, få meg til å se annerledes på ting, men dessverre nådde hun ikke fram.

 

Kjenner dere noen med sosial fobi....ta godt vare på dem. Ikke skyv dem vekk, ta dere tid til dem; det er ikke mye tid som skal til i måneden for å løfte hverdagen til noen mennesker. Hadde bare noen kunne tenkt slik om meg, tatt seg tid til å bli kjent med meg, ikke bare snakket om seg selv og sitt liv, så hadde jeg også kanskje klart å komme meg tilbake til livet. Men alene...nei, der tar dessverre mine krefter slutt.

 

Takk for at du tok deg tid til å lese.

[Anonym bruker]

Hi

Vet at jeg ikke skrev noe spesifikt spørsmål, men skulle gjerne hatt en tilbakemelding. Men det er vel her inne som i det virkelig livet....det er fort gjort å ikke bli sett eller hørt.

 

usj, føler meg klagete nå, tydelig at disse følelsene har tatt overhånd på hele meg...

[Anonym bruker]

uff, hørtes ikke noe greit ut. Hvor bor du da? Jeg vil gjerne være venninnen din:)

[Anonym bruker]

Hvor i verden bor du? Kanskje vi kunne gått på kino sammen?

[2 små og en undulat]

Du er langt fra alene om å ha det slik! Det skal du vite:)

Når man er lite sosial blir det bare vanskeligere og vanskeligere med sosiale sammenkomster, og det hele blir en ond sirkel. Det man ikke mestrer, skyr man, sånn er det vel for deg og?

Hva med å søke på nett etter potensielle venner? Det er faktisk "finn-en-venn" tråd her inne på forumet stadig vekk, kanskje du faktisk finner noen på Dib. Hvor bor du hen?

[Anonym bruker]

Hi

Hei, jeg vet at det finnes åpne, snille, omtenksomme mennesker som dere her i verden, vet bare ikke hvor jeg skal finne dem.

Takk for deres koselige tilbud...dessverre har jeg flyttet til et helt annet land, og siden jeg savner Norge og det jeg en gang hadde der så mye, så er jeg mye her på dib.

 

Men takk for at dere gir meg troen på at mulighetene finnes!

[Anonym bruker]

Den som intet våger intet vinner - kanskje du skal tenke på det, og sjekke en gang til om du ikke bor i Norge allikevel.

 

Har du skikkelig sosial angst, så forstår jeg nemlig at du trekker deg litt nå...

[Anonym bruker]

Prøv å være hyggelig, smilende og blid hele tiden. Kommer du i snakk med noen med jevnaldrede barn f. eks. så foreslå at de kommer på besøk til dere en lørdag, så dere kan ta en kaffe og prate mens ungene leker....

 

Jeg har bare flyttet en times kjøretur fra familie og venner, men merker at det er vanskelig å komme inn i lokalmiljøet og få venner her. Det føles veldig påtvunget i begynnelsen, men har man drukket kaffe sammen en gang, blir det lettere å gjøre det igjen, eller kanskje gå en tur og grille pølser med ungene et par uker senere... det virker som den eneste måten å bli kjent med nye mennesker på et nytt sted er gjennom barna, og om det er vanskelig for meg en time hjemmefra er det helt sikkert ikke lettere for deg i et annet land. Men ikke gi opp, det ordner seg nok etter hvert:)

[2 små og en undulat]

Jeg er ikke HI, men hvordan vet du at hun ikke bor i Norge?

[Anonym bruker]

Jeg er Hi og dessverre bor jeg ikke lenger i Norge. Har ikke noe med angsten å gjøre, da hadde jeg nok bare sluttet å skrive, kjenner jeg meg rett. Kanskje derfor jeg henger inne på disse sidene her, i stedet for å søke opp tilsvarende sider i det landet jeg bor.

 

Jeg smiler og er imøtekommende og slik har jeg faktisk truffet de få bekjentskapene jeg har. Men det blir ikke mer, treffer ingen jeg virkelig føler jeg er på bølgelengde med. Kanskje er det kulturforskjeller, føler det noen ganger, og da lengter jeg ennå mer tilbake til Norge.

 

Det er blitt et trist liv for meg, noen ganger klarer jeg å glemme det, men virkeligheten tar meg alltid igjen og det gjør vondt. Hører ofte om hvordan eldre mennesker blir ensomme og hvordan det er, hadde ikke trodd at det kom til å skje meg i denne alderen.

[Anonym bruker]

Da synes jeg du skal se forbi kulturforskjellen og følelsen av bølgelengder. Sørg for å bli kjent med og omgås noen av disse, så blir du gjennom dem kjent med flere, og etterhvert kjenner du mange nok til å kunne sile ut dem du ikke går så godt overens med. Akkurat nå synes jeg ikke du skal fokusere så veldig på det:)

[Anonym bruker]

Jeg VET jo ikke det, men jobber med mennesker, og fikk en følelse på at det var hennes tilbaketrekking, altså å legge inn en "løgn" om at hun bor i utlandet. Derfor bare en oppfordring til å tenke en gang til.

 

Men hi vet seff best hvor hun bor selv , det var bare ment som et ekstra spark bak.

Nå gjentar hi at hun ikke bor i Norge, og da ser jeg ingen grunn til å tvile mer på det.

 

Hilsen anonym 22:22

[2 små og en undulat]

Dette må du ta opp med mannen din.

Du har det ikke bra!

Løsningen er kanskje så "enkel" at dere flytter tilbake til Norge, kanskje til og med hjemstedet ditt?

I og med at du ikke skriver hvor du bor er det litt vanskelig å komme med flere råd. Hvis du bor i Somalia skjønner at det kan være vanskelig å "være seg selv", men bor du i Sverige er det jo ikke rare kulturforskjellene..

Lykke til, håper det ordner seg for deg:)

[Anonym bruker]

Hi

Bor i sydeuropa, mannen er herfra og det er uaktuellt for han å flytte tilbake, dessverre.

Vi har også hatt store problemer i forholdet, pga hans egoistiske oppførsel sammen med min selvutslettende personlighet (...lang historie).

Vi har ikke noe annet forhold for tiden enn at vi bor sammen, er foreldre sammen og prøver (?) å redde det som er igjen av forholdet. Det hjelper så klart ikke å ha en slik situasjon i tillegg, den har nok hjulpet til på at jeg føler meg alene her nede.

Han mener at det er "mitt ansvar", han skulle gjerne hjulpet men det er ingenting han kan gjøre osv. Egentlig ingen hjelp å få der...

 

Ikke snakk om store kulturforskjeller, men de små forskjellene er likeså vanskelige. De er ikke lett å sette fingeren på, men man føler liksom at det er noe som "mangler". Ting gjøres på en annen måte, det tenkes på en annen måte osv.

 

 

[Anonym bruker]

hei,

 

jeg bor også i utlandet. flyttet rett før fødsel. var veldig ensom. mannen jobbet lange dager,det var derfor vi flytet,pga den jobben. fant 2 stk gode venner via "foreldre i utlandet"-forumet. ble gjennomdisse mer modig og vi meldte oss på ting sammen. sist jeg var i norge en uke og kom tilbake hit hadde sju forskjellige damer ringt/sendt melding om å finne på noe!! det tok et år, men så godt livet er nå. jegvet hvor vanskelig det er,det du går gjennom nå. og at du ikke klarer alene, det skjønner jeg, men ikke gi opp. ikke steng døren.

 

-maria

[Anonym bruker]

Hi

Ja det høres fint ut. Men du har nok ikke den sosiale fobien som jeg har...