Flere enn meg som er glad og takknemmelig for at du er akkurat den du er!

[Anonym bruker]

Jeg er 22år, ble mor som 20åring, og var alene fra midten av graviditetn da barnefar, og kjæresten min gjenom 3 år ikke "gadd mer".

Første året i persmisjon var ren lykke, og absolutt den beste delen av livet mitt. Jeg og lille storkoste oss, våknet til en ny dag med blanke ark- klar til å benyttes akkurat slik det passet oss den dagen. Kafebesøk, barseltreff, trilleturer eller hjemmekos.

 

Andre leveåret til datteren min, så fullførte jeg 3året av utdannelsen min. Hadde veldig gode resultater, og allerede dagen etter siste eksamen var jeg i fast jobb. I en stilling jeg tidligere bare kunne drømt om. Jeg stortrivs! En mnd senere kjøpte jeg et helt nytt rekkehus, og vi stortrives. Jeg har alt jeg ønsker meg- og mere til.

Jeg har ikke så mange venninner igjen etter jeg fikk barn men jeg har alltid noen å ringe. Jeg har en familie som støtter meg 110%, og jeg setter så uendelig pris på hver og en av dem. Å våkne opp til en nydlig liten jente, med brune øyne og lyse krøller gjør meg lykkelig. Å se tillitten hennes, utviklingen, nysgjerrigheten, og tilfredsheten hennes gjør meg lykkelig. Jeg er så klart lei og sliten enkelte dager, men jeg klarer likevel å sette pris på at jeg er akkurat den jeg er. Jeg ville ikke byttet dette livet mot noen andres. Jeg mangler gjerne en kjæreste for å være komplett i andres øyne, men akkurat nå er det ikke et savn, og det har det heller ikke vært de siste 3årene. Jeg har ikke tid, og jeg har ikke "lyst". Jeg elsker å tilbringe dagene med datteren min, gjøre som det passer oss. Besøke besteforeldre, dra på lekeplassen, eller møte venninner med barn.

 

Må bare få sagt det, jeg føler meg så uendelig heldig!