Jeg sender ikke barna mine i barnehagen før

[Anonym bruker]

Neivel? Min gutt storkoser seg i åpen barnehage. Den er bare åpen 2 dager i uken så vi går de to dagene.

Men resten av uken kjeder han livet av seg hjemme med meg. Jeg aktiviserer han og vi leker men han blir fort lei.

Jeg har bestemt meg for at han skal gå i barnehagen 5 timer om dagen og jeg har selv hjemmekontor. Hva tenker du om det da?

[Anonym bruker]

20.56

Glemte å si at han er 12 mnd.

[Anonym bruker]

Gutten min begynte i barnehagen da han var 1 år gammel, og jeg får vondt inni meg når jeg tenker på det!! Han trivdes ikke den første tiden, og var altfor liten til å kommunisere med fremmede folk, og vikarer var det hele tiden også. Jeg følte meg egoistisk av å jobbe fulltid, følte at jeg hadde sviktet han, og jeg trappet faktisk ned på stillingen en god del sånn at livet ble bedre for hele familien. Neste gang vi får barn, skal jeg være hjemme i minst 18 mnd.

 

Så ut i fra min erfaring, har du nok helt rett, HI!!!

[Anonym bruker]

Enig, HI.

 

Før fylte 2 år har barna det best hjemme med mor og far.

 

 

Hilsen førskolelærer på 11.året.

[Anonym bruker]

Jeg sender heller ikke ungene fra meg før de ordner dobesøk selv, og da snakker de både eget morsmål og et fremmedspråk i tillegg. Jeg har mange års utdanning, og når jeg begynner å jobbe igjen, så er ikke kassemedarbeider eneste alternativ;-)

 

Hovedinnlegger er ikke alene om å stille opp for barn og familie. Dessverre er tråden ganske "lavpannet". Jeg ser det er pekt på at man ikke bør ta i mot kontatstøtte hvis man er hjemmeværende. Ganske misforstått moralisme, spør du meg. Man har krav på de ytelsene man fyller vilkårene for, og hvorvidt man er hjemmeværende eller ikke er ikke relevant i kontantstøttesammenheng.

 

Et annet argument er mangel på offentlig kontroll av barnas hverdag. I teorien kan barn være i hjemmet til skolestart, helt uten kommunalt/statlig innsyn i den private sfære. Et skremmende perspektiv for en god sosialdemokrat, men norske foreldre har altså full handlefrihet på dette punkt. I vårt land er barnas ve og vel godt ivaretatt. Alvorlig omsorgssvikt avdekkes i stor grad, og tiltak settes inn.

 

Sosialisering er viktig. "It takes a village to raise a child". Men glem nå ikke at massiv barnehagebruk er et forholdsvis nytt fenomen. Mennesket har greid å sosialisere seg i uminnelige tider, uten bruk av institusjon.

 

Stå på kjære hovedinnlegger. Bruk litt mindre tid her inne, det fører intet godt med seg. Og les endelig boka til Simen Tvetereid, Hva skal vi med barn? Jeg er sikker på at du vil like den. Kos deg med din uendelige gode samvittighet for at du har lagt all energi inn der den trengs aller mest;-) Da er vi iallfall to.

[Anonym bruker]

Enig med HI, men det ikke alltid det går heller...

 

Vi løste dette med at jeg fikk meg kveldsjobb på en butikk. Det er det som oftest ikke problem å få. Så da fikk jeg være hjemme med barna på dagtid, og 2-3 kvelder i uka og annenhver helg var det pappakveld. Fungerte helt perfekt. Førstemann begynte i bhg når han var 3, og andremann 2,5.

 

Vi fikk barn veldig unge, første var ikke planlagt, men begge var enig i at vi ikke ville sende barna i bhg før de var 2, helst 3 år gamle.

 

Men har hørt om de som sender ungene i bhg når de er 10 mnd fordi de ikke gidder å gå hjemme lenger, Det er egoistisk...Hva med de små babyene som helst vil være med mamma eller pappa, men de gidder ikke være med de... stakkar...

[Aliena]

Hehe, artig lesing. Hva i all verden hadde de fire årene med utdanning med saken å gjøre? :-D

[dårligfantasi]

Orker ikke blande meg i hva folk gjør, helt opp til dem..

Men guttungen min begynte i bhg rett før han fylte 2 år, og det var for min del helt perfekt tidspunkt, og kommer til å vente like lenge før jeg sender vesla mi avgårde

 

Og slapp av enkelte av dere som maser om det.. jeg mottok IKKE kontantstøtte det ene året

[Anonym bruker]

Må si at du vet svært lite om barns kompetanse og behov HI.

[Anonym bruker]

Jeg har sendt begge barna i barnehage når de var ca ett år. Synes det var dritkjedelig å gå hjemme med dem og gledet meg som en gal begge gangene til å komme tilbake på jobb. Kall meg gjerne dårlig mor.

 

Hadde aldri orket å gå hjemme med ungene selv om vi fint har råd til det. Men jobber redusert da slik at de ikke får hele jobbdager i barnehagen. Men utover det er jeg bare glad til. På søndag ettermiddag er jeg alltid utslitt og ser frem til litt "fri" på jobb igjen.

 

Og det verste er, jeg har ikke en smule dårlig samvittighet engang :-D

[Anonym bruker]

Til siste anonym vil jeg gjerne replisere at jeg tror du har lest for lite hva utviklingspsykologer sier om kjærlighetes betydning de første tre leveårene. Videre tilføyer jeg at mors sensibilitet overfor barnet i følge nyere forskning er helt avgjørende.

[Anonym bruker]

Nest siste anonym, ble det visst.

[AussieAnette]

Her må lillegutt i barnehagen når han blir 11 mnd. Jeg må fullføre skole, og no way om vi har råd til at jeg skal være hjemme ulønnet. Ikke alle har denne muligheten!

[Anonym bruker]

Jeg kunne godt tenkt meg å vært hjemme et år ekstra, og et års ekstra permisjon har man krav på. Men det ekstra året er ulønnet.

 

Jeg er alenemor. Er i fast jobb, men et år uten inntekt sier seg vel igrunnen selv at ikke er mulig. Hvordan mener du HI at jeg burde planlagt dette bedre?

Jeg var til og med gift da barnet mitt kom til verden, men ble forlatt av mannen min.

[Anonym bruker]

Jepp kommer til å få stakkarslige, dysfunksjonelle barn, ingen tvil om det. Siden jeg får være meg selv og ikke mamma på jobb, har jeg alltid masse energi til å overøse dem med kjærlighet når vi først er sammen. De kommer nok til å ta skade av det i det lange løp, jeg ser jo det nå. Nei la meg heller gå hjemme med dem og bli sur og bitter, da blir jo alle fornøyd.

 

Annie 21.39

[Anonym bruker]

Fra en mann:

 

Det er ikke dere damers feil. Det er mennene deres som er late.

Hvorfor kan de ikke jobbe litt ekstra hardt, evnt. ta seg en ekstrajobb for at de kan forsørge familien sin?

 

Her i huset har jeg dratt inn alt (ja, absolutt alt.Fruen tjente rett under grensen for å få støtte. Alt vi fikk var 30 000,-)

Men resten er det jeg som har stått for.

Ja, det har vært et slit, og jeg har vært drittlei av å jobbe så mye mange ganger, men når jeg kommer hjem og ser den søte og blide datteren min er alt glemt igjen

 

Jeg føler det er absolutt verdt å stå på det lille ekstra for jenta mi. Det er klart jeg står på såpass for henne når jeg kan. Og den arbeidsinnsatsen jeg har lagt i det er jo ingenting i forhold til de neste 16 årene jeg skal forsørge henne (hehe.. det blir vel fort noen år ekstra, hun er jo så søt )

 

Men nå er det ikke mange mnd igjen, og da skal far ha litt velfjortjent hvile. Mor også forsåvidt, for hun har jo ikke akkurat gått og dasset her hjemme

 

Mr. Perfect

 

[Anonym bruker]

Man blir ikke sur og bitter av å velge å være sammen med barn/familie.

Hvorfor skulle man bli grinete av det?

[Anonym bruker]

Strålende Mr Perfect!

 

Du er ikke alene. Jeg tenker fruen din smiler ganske bredt også jeg, etter at hun har fått tatt seg en joggetur etter dagens innsats på hjemmebane.

 

Du er en ordentlig hverdagshelt. Du gir gode rammer for familien din, og gjør at mamma kan være så mye mamma hun vil.

 

Det finnes en til som deg:-) Hehehehe.

[Anonym bruker]

Har lest temmelig mye utviklingspsykologi min kjære:) Også utviklingspsykologi av nyere dato, ikke bare Piaget, Frobel, Vygotski og gjengen som desverre starter å bli noe utdatert. Helt riktig at de første leveårene er viktige, og at de næreste omsorgspersonene evne til og komunisere med barnet er viktig, men det ikke det eneste som er viktig lille venn.

[Anonym bruker]

Kult!

 

Er du også mann, eller er det mannen din som jobber?

[Anonym bruker]

Kult!

 

Er du også mann, eller er det mannen din som jobber?

 

Mr. Perfect

[Anonym bruker]

Det er nok min mann som jobber, og det gjør han i skrivende stund også....hehe.

 

Vi har det så fint. Han var hjemme et år også, da var det jeg som forsørget oss. Jeg har stående tilbud om å kjøre karriere, han tar gjerne over på hjemmefronten, og jobbtilbud mangler det fortsatt ikke på. Men nei, jeg vil være mamma. Og det er han rimelig glad for. Både for glade unger, glad kone og god mat. Hva skal man med et hjem, hvis det ikke er liv og varme der?

[Anonym bruker]

brenn og dø, di hovmodige merr!

[Anonym bruker]

Anonym 21:54

Med så mye psykologi i sekken, så burde det være unødvendig å ty til klønete hersketeknikker. Du vet at kjærligheten er viktigst de første tre årene. Hvor finnes den? I institusjonen eller i hjemmet?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg synes det er TULL at damer i forhold der mannen har fast jobb, IKKE har mulighet til å være hjemme litt lenger, hvis man virkelig vil det.

 

Vi har måttet gjøre det sånn pga sykt barn, men økonomisk sett har vi slett ikke hatt mulighet til det! Klarer vi, så klarer de fleste det.