"Jeg har satt barn til verden for egentlig å være så mye sammen med dem som mulig, ikke for å stue dem vekk i en barnehage 10 timer om dagen, 5 dager i uken!!"

[Anonym bruker]

Hvor lenge mener dere barna skal gå hjemme da?Til skolestart?

Gutten min startet i bhg da han var 2.5 år han går hver dag 7 timer om dagen.

Han trives og har godt av det.

Jeg er hjemme i perm, men skulle han vært hjemme med nyfødte tvillinger?

Får mer ut av bhg da.

 

[Lemonia]

Jeg synes ikke barn bør være bare hjemme helt til skolestart. Men jeg synes det er for tidlig å sende ettåringer i barnehage, 2-3 år er en fin alder.

[Anonym bruker]

Neivel? Trenger da ikke være ment som et angrep på folk som bruker barnehage, enten av lyst eller fordi de må, men mer ment som et generelt fortvilt utrop, om hvordan samfunnet er? Kanskje hun også må benytte seg av barnehage for å få det til å gå rundt, noe mange må. Men man må da kunne ønske ting var annerledes? Må da innrømme det litt absurde i at man jobber livet av seg for å ha råd til å leve og ta seg av barna sine, og derfor må betale noen andre for å ta vare på dine barn...

[Anonym bruker]

Vi har valgt at jeg skal være hjemme til barnet vårt er ca. to år, og grunnen er at vi tror det er det beste for barnet.

[AO3]

Denne diskusjonen har sikkert vært oppe på DiB hundre ganger, og de samme argumentene kommer fra begge sider av skyttergravene, hver gang.

 

For det første synes jeg enkelte selvforherligende drittslengere som tror at deres måte å organisere livet på passer for alle, burde tenke over at skatten JEG betaler går til å dekke kontantstøtten til ganske mange av dere. Det står da enhver (som har råd til det) fritt til å være hjemme sammen med barna sine, men det får være et valg hver enkelt tar, uten at det skal være nødvendig å slenge dritt om andre som velger annerledes. MITT liv er ikke DITT liv.

 

Jeg jobber, og sønnen min på snart ett og et halvt går i barnehage, hvor han stortrives. Jeg har ikke dårlig samvittighet overhode. Og gjett hva, og nå kommer sikkert mange av dere anonyme DiB-troll til å falle av stolen: Mannen min tjener så mye at vi fint kunne klart oss uten min inntekt. Likevel jobber jeg. Utrolig for dere, kanskje? Riktig for oss. Å jobbe fordi man LIKER det, og fordi det gir noe mer enn bare penger, er muligens et ukjent begrep for mange av dere. Det kan i alle fall virke slik. Om noen år, med flere barn, et usikkert arbeidsmarked for meg og en enda mer krevende jobb for min kjære, kan det godt hende at jeg jobber deltid, men da vil det være fordi det da blir det riktige for OSS. Ikke for at DiB-politiet har hatt et ord med i laget.

 

Tror dere forresten at de hadde mer tid til barna i ”gode, gamle dager”? Tro igjen. Da var det ikke snakk om å dille rundt på kafé og småvaske kjøkkenskapene mens man leste pedagogisk riktige bøker til barna og kledde dem i økologisk bomull. Min mormor, for eksempel, måtte holde styr på flere store hus (og det var tungvint å vaske før i tiden! Mye mer arbeidskrevende enn nå!), sju barn, tjenestefolk og onnefolk. Hun fortalte at hun ammet barna mens hun serverte arbeidskarene mat. Ammingen gikk da også ganske fort i stå, alle sju gangene, noe som kanskje ikke er så vanskelig å forstå? Hun sukker ofte over hvor mye enklere det er å ha barn nå enn da hun hadde barn, og det tror jeg virkelig er sant. Jeg tør påstå at jeg har mer tid til å faktisk SE barnet mitt enn det hun hadde, og at mitt liv også er betydelig roligere og enklere enn hennes.

 

Jeg synes også fedrene ser ut til å være helt fraværende i denne debatten. Hvor er de? Hvorfor kan ikke de være hjemme til barna er 2-3 år? Hvorfor er det vi kvinner som skal være det? Jo, fordi mennene tjener mer enn oss. Og hvorfor gjør de det?

 

Jeg har faktisk så lite dårlig samvittighet for å jobbe og ha barnet mitt i barnehage, at jeg skriver under med nicket mitt.

 

[*Miziz* har smilende barn ;-)]

De fleste av oss tenker kvalitet ikke kvantitet. Der de uvitende skriver "stue bort" vet vi andre at det betyr "få utvikle seg og blomstre"

[Anonym bruker]

Min mann er desverre ufør, så her i huset er vi helt avhengig av min inntekt.

Når han er frisk nok holder vi ofte barnet hjemme,men vi er avhengig av barnehageplassen.

Vi kunne bodd billigere,men da ville vi havnet i en skolekrets hvor de selger dop på skolen og mye kriminelle i nabolaget. Så vi valgte barnehage fra de er (for ) små og heller ett trygt og stabilt oppvekstområde.

Jeg tror det er bedre for barna på sikt.

Jeg så jo det når barnet var lite at hun hadde ingen problemer med barnehagen, det lå hos meg. Jeg har aldri hatt gråting ved levering med henne.

Og nå er hun en trygg og selvsikker 5 åring som uansett vet at foreldrene elsker henne.

Vi tar alle valg basert på det som er best for barna,i mitt tilfelle var det barnehage fra de er små.

[therehag]

hehe, digger deg meg80:) så utrolig enig!! Alle disse hjemmemødrene sitter jo her inne på nettet;) (ja jeg sitter her også, men passer ikke på lillejenta for øyeblikket), og det er vel ikke pedagogisk riktig. Hvis jeg kunne være sikker på at alle foreldre møtes i parken og lot barna leke, sang sanger for de, lekte skuespill, hadde karneval i egen stue, lar 1-åringene sine male+++ så kanskje hadde det vært greit å ha de hjemme. MEN sånn er det ikke. De løper rundt å fikser i huset, går på kafee(som barna sikkert syntes er skikkelig kjedelig hver uke), sitter på nettet, ser på tv og masse mer. Og hvor blir da denne kvalitetstiden av? Ikke vet jeg!

 

Jeg velger å studere/jobbe, og tilbringe hver ettermiddag og helg med min vakre datter, og da koser vi oss glug ihjel:) Dette er fordi hun har en mamma og pappa som er opplagt og orker å sitte å lese, synge og danse fordi vi ikke trenger å gjøre det 12 timer i døgnet- som ingen andre orker heller. Derfor har hun det bedre i barnehagen mener jeg. Det finnes sikkert mennesker det ute som er flinke med barna sine hjemme, men jeg tror at en god barnehage med masse godt personale er bedre enn en sliten mamma/pappa som ikke orker å dekke alle behov bortsett ifra primærbehovene...

[Anonym bruker]

Vet du hva Miziz, jeg har faktisk full kapasitet til å la mitt eget barn utvikle seg og blomstre, selv om det skulle vært hjemme sammen med meg.

 

Jeg måtte sette ungen min i barnehage da hun var 8 måneder, fikk en krevende jobb, mye overtid og det ble forventet at jeg virkelig sto på, i flere år kom jobben før datteren min, og det var noe jeg egentlig ikke tenkte over. Besteforeldre måtte hente henne i barnehagen, og jeg hentet henne der før leggetid, og dro hjem for å legge henne.

 

Først da hun begynte på skolen gikk det opp for meg hva jeg hadde gått glipp av, og hvor utrolig trist det er at jeg aldri får sjansen til å gjøre det godt igjen! Jeg har begynt å trappe ned på jobb, tar meg fri og bruker tid til å oppfostre min egen datter.

 

Får jeg flere barn, noe jeg håper, kommer jeg enten til å slutte helt i jobben etter permisjonen, eller så får jeg meg en jobb med en liten stillingsprosent. Så får vi heller kutte ned på noen utgifter for at vi skal få det til, selv om pappaen har inntekt på nesten en million, så er jo også forbruket deretter..

[Anonym bruker]

Jeg vet at barnet mitt trives i barnehagen,men alikevel går jeg glipp av verdifull tid med barnet mitt, så derfor har jeg kuttet ned på min stilling for å kunne la ungen min være kortest tid i barnehagen og vi finner på masse rart ellers.

Noen skriver her at skal man liksom si opp jobben sin og få igjen den etter ungen har blitt større, jeg mener at dette skulle man tenkt på før man planla å ha barn, ang jobbsituasjon og livssituasjon, har man råd til et barn og hva med jobbing?

De fleste planlegger barn, og da burde de ikke komme etterpå og klage over at jo men jeg må da jobbe fullt og helst litt mer for vi skal klare oss! Er snakk om å kutte ned på en del utgifter også, man må ikke shoppe nye klær til småen hele tiden, eller handle på den dyreste matbutikken etc.

Som en skrev over her så klarte barna seg i gamle dager, da vi mødre voks opp så hadde ikke foreldra våre så mye penge rog rutte med, og som regel hadde bare en av de jobb, men jammen meg ble det ikke folk av oss også.

[Anonym bruker]

Jeg skrev over deg, og jeg hadde ikke noe valg da jeg måtte ta jobben og sette datteren min i barnehagen fra 8 måneder. Veldig lite ledig jobb her jeg bor, og jeg har ingen utdannelse, så at jeg fikk jobben var ganske utrolig. Og vi trengte virkelig de pengene jeg tjente, da samboer da ikke tjente mer enn 300K i året.

 

Bare så synd det gikk ut over datteren vår. Heldigvis har hun virkelig blitt en flott unge, greier seg veldig bra på skolen og har et bra humør. Men jeg skulle fortsatt ønsket at jeg var mer der for henne da hun var lita!

[Gjest]

Stue dem vekk i barnehagen ? DUmmeste jeg har hørt, et latterlig utsagn rett og slett.

 

Unger har godt av barnehagen! Hva skal folk gjøre når ungene begynner på skolen hvis de ikke har lært seg å samhandle med andre unger i forkant?

Skulle likt å sett de foreldre som var stolte av å være hjemme i 6 år etter de så at barna var blitt sosiale analfabeter.

 

Likevel synes jeg pesonlig at det er litt vel tidlig å la barna begynne i barnehagen når de er 1 år. Men selvfølgelig, det er ikke alle som har mulighet til å være hjemme lengre enn det. Heldigvis tjener mannen nok til at vi skal kunne klare oss med KS ett års tid. Men det er ikke alle som er like heldig som oss og kan la jenta være hjemme til den høsten hun blir 2 år..

[Anonym bruker]

Jeg jobber hver dag og har barn i SFO og barnehage,ser de ikke så mye og er lei for det.Men jeg venter ikke på helga for å parkere dem hos alle og en hver bare for å få fri.HVA SKAL MAN MED BARN DA???