Åherregudgimegstyrketilåklaremammarollen!!!!

[Gjest Sekretøsa]

Jeg må ha hjelp, eller, retter sagt min datter må ha hjelp!

 

Nå har hun vært hos pappaen sin i helga, og er, som alltid etter samvær, driiiiiiiit sliten og trøtt! Alt er galt, alt er feil, og det er på sett og vis "greit", hun er jo tross alt 5 år og i rette alderen....

 

Men, problemet er at hennes unnskyldning til alt er at JEG er sur. Jeg er alt annet enn sur, jeg er blid (kanskje FOR blid) og prøver å tilfredstille henne hele tida...

Istad kom venninda på besøk, da var hu sur. Så skulle vi reise til bestemora og hente en gave, da var hu sur. Så ville hu se hotel cæsar (faktisk) og jeg sa at det fikk hun ikke, hu skulle legge seg. Da klikker hu i vinkel og begynner å hyle og skrike. Jeg sa at dersom hu ikke ga seg så måtte hu legge seg med en gang.... hu fortsatte og det bar ut på badet. Klikka i vinkel! Hylte, skreik, kasta ting rundt seg... jeg beholdt fatningen (juhu) og forklarte pent at dersom hu hadde hørt på meg istad og gitt seg med å være sur og grinete, så hadde vi sluppet å stått på badet så tidlig...

"Jammen det er DIN skyld fordi DU er så suuuuuuuuur" skreik hu rett i fjeset på meg. Dette er unnskyldninga hver gang. Jeg er alltid sur. Jeg sier aldri unnskyld...

 

Men jeg er ikke sur! Og jeg har ingen verdens ting å be henne om unnskyldning for...

 

Må legge til at hennes far er på akkurat samme måte, en aldri så liten manipulerende idiot...

 

Tips? Råd? Noe??? Hun har vært hjemme i 5 timer, og har slitt meg ut allerede!

[Gjest Sekretøsa]

Egentlig så heter det vel at vi trenger hjelp alle sammen, jeg fikk bare formuelert det fryktelig dårlig.

[therehag]

Jeg har ingen råd. Ville bare si at du er en aldri så liten hverdagshelt som ikke hylte tilbake;)

 

masse trøsteklemmer!!

[Gjest Sekretøsa]

Takk! Tilogmed gubben satt lamslått i stua og bare venta på at det skulle smelle fra meg... høhø Men som sagt, hu har vært hjemme i kun få timer, jeg kan jo ikke tillate meg å eksplodere!

[therehag]

hva man kan tilatte seg å gjøre, og hva man i realiteten gjør er to heelt forskjellige ting;) jeg har enda ikke blitt sur på lillejenta(er bare 13 måneder da), men gubben for vel en overhaling nå og da som jeg sikkert kunne ha spart meg for;)

 

Men vet om flere som sliter med det du sliter med. Altå å sende bort en engel og få hjem et troll! Og det er ikke så mye man for gjort med det heller. Men jeg kan trøste deg med det at det ofte er mødre som er de strengeste, men det er de døttrene som oftest har best kontakt med når de bli eldre. Selv om jeg ikke så det når jeg var liten, skjønner jeg nå nå at hvis mamma ikke hadde satt ned foten nå og da hadde jeg ikke vært det sjarmtrollet som jeg er idag;) Og jeg er takknemelig for at hun turte å være den "slemme";)

[wirre;o)]

? Kanskje hun "straffer" deg litt? Det er som kjent de nærmeste det går utover.. Hun er trygg på at deg kan hun blåse ut alt på, og det kan hun kanskje ikke hos pappa'n sin?

Jeg liker ikke å bruke sengetid og rom som "straff". Det skal brukes som noe hyggelig. Og sees på som noe fint gjør sammen.

 

Regner med hun har rommet fullt av leker? Kan du forklare henne at for hver gang hun svarer frekt eller surt så kommer du til å ta en leke?

 

Og om hun er grei jente så får event noe for det? F.eks se ett tv-program hun liker godt, du leser to eventyr ved sengen etc?

 

Hold ut! Tviler ikke på at det er tøft å ha en femåring i hus, men tror det er viktig at uansett hvor mye hun tester grenser, så må de overholdes. Det handler vel om trygghet?

[Gjest Sekretøsa]

Ja, det handler om trygghet så absolutt! Men, det er nå en gang sånn at jenta mi ikke er helt som alle andre. I barnehagen hun gikk i tidligere ble det nevnt at man kanskje skulle koble inn bupa. Hun er ikke "bare" 5 år og trassen, det ligger mer bak som jeg ikke klarer å forstå.

 

Jeg har prøvd å ta vekk leker, men hun nærmest kaster de etter meg med beskjed om at jeg bare kan ta dem...

 

Når jeg har prøvd å gi henne noe for å være grei, vil hun ikke ha det....

 

Jeg er enig i at rommet ikke er en god plass for straff, men siden kl var 18.50 og det allerede var leggetid rundt hjørnet, så ble det liksom til det. Hadde hun oppført seg ville hun jo fått sitte lenger oppe, som en gode....

[Gulosten™]

Også er det ikke sikkert hun mener at du er sur NÅ, men at hun husker en gang du var sur, det være seg i forrige uke eller før jul eller i sommer. Også plukker hun det frem igjen når anledningen byr seg.

 

Men "separasjonsbarn" er aldri enkelt, jeg var et troll sjæl veit jeg. Jeg fikk lov til ALT hos pappa, de hadde Se & Hør, taco, cola, mikrobølgeovn, masse godteri, slapp å rydde etter meg osv.

[Gjest Sekretøsa]

Joda, hun mener at jeg er sur NÅ. Hun sa "du var sur istad når du sa at jeg måtte ta vekk glasset mitt".... fordi jeg ba henne pent om å sette glasset på kjøkkenet.

 

Hehe, vi har også taco, cola, mikro og godis, men jeg prøver å opprettholde en viss standard på konsekvenser. Og det funker heller dårlig!

[Snuppa!]

Jenta mi kan også være vanskelig når hun kommer hjem fra pappaen, men det er bare samme dag hun kommer, neste dag er hun seg selv igjen. Hun blir også veldig bortskjemt hos pappaen.

 

Hva sier samboeren din og raserianfallene? Vi damer har som regel med å kanskje være litt for ettergivende og barna klarer mer å manipulere oss. Her er samboer strengere enn meg, men det har ungen bare godt av. Hva med å la han styre med jenta neste gang hun får raserianfall over småting?

[Gjest Sekretøsa]

Joda, han tar absolutt "sin" del han også. Men det hjelper ikke, hun er sånn hver eneste dag, stort sett hele dagen. Hun er aldri blid, bare sur og mutt...

[Anna-10]

Wirre: Du ga meg en a-ha opplevelse når det gjelder barneoppdragelse:) Barnet mitt er bare 6 mnd så det er litt tidlig for meg enda, men det du sier om at man ikke skal bruke sove og leggerutiner som straff er jo helt riktig, men noe kanskje de fleste gjør. Det skal jo være noe koselig og ikke forbindes med straff. Det MÅ jeg huske på i kampens hete når barnet mitt er gammelt nok:) Takk:D

[Gjest]

Oi, så slitsomt. Du høres utrolig tålmodig, trygg og sterk ut, som klarer å forholde deg blid og rolig...

Går hun i barnehage? Hva sier de der i tilfelle?

Det stemmer jo også som en annen sa; at de har det med å ta det ut på de som de er tryggest på. Der de vet at uansett hvor "fæle" de er så blir de elsket. Det er et godt tegn, og en honnør til deg. Mager trøst, jeg skjønner jo det, men...

Jeg tenkte at kanskje det er mulig å lage en avtale? Altså, at hun f.eks får et klistremerke for hver dag hun klarer å oppføre seg ordentlig. Dagen kan med fordel deles opp også, så øktene ikke blir for lange. En slik avtale bør også tas opp, forklares og diskuteres på en god dag, når jenta er i godt lune og tilsnakkendes...

Men du har kanskje allerdede prøvd. Finnes det andre steder du kan be om hjelp? Barnehage, bup, barnepsykolog, helsestasjon... Tenker høyt her bare.

Uansett: lykke til med jenta. Du gjør en fantastisk innsats!

[Gjest Sekretøsa]

takk for gode ord! Herlighet, jeg er så sliten etter idag at jeg begynte å gråte når jeg leste svaret ditt *Patetisk*, så tuuusen takk!!! )

 

hun går i ny bhg, og grunnet sykdom hos enten henne eller broren har det ikke vært så mye tid til å snakke. De har bare gått der i 2 uker ( og nei, det er ikke pga bhg-bytte, hun var sånn i den gamle også) I den gamle bhg sa de at de skulle ta kontakt med bupa dersom hun var sånn etter sommeren (2009), men hun som skulle ordne det sluttet, og det ble aldri noe av.

 

Jeg er ingen helgen, jeg tilter rett som det er, fordi dette sliter meg totalt ut. Jeg har ikke overskudd til noe annet enn å irettesette henne når hun får raptusser, eller rose rose rose når hun er flink. Stakkars broren hennes (som igrunn bare er snill og grei, men dog litt engasjert til tider) blir så bortgjemt, fordi hun tar hele dagen...

 

Klistremerker har jeg prøvd, uten effekt siden hun har glemt det når hun er tilbake fra faren.

 

Samboeren til mamma har en sønn som er helt lik mtp oppførsel, og han har fått diagnosen aspergers (??) nå, med videre utredning for adhd. Faren hennes har antageligvis adhd, så jeg er så delt ihht dette. På den ene siden behandler jeg henne som at dette bare er pur trass, men på den andre siden tenker jeg; "hva om det faktisk ikke er hennes feil?? Hva om hun også har "noe".... Vaaaaaaaanskelig!!

 

Hos far er alt høyt og lavt hele dagen, fart og spenning, ut og kjøre bil, ut å leke, turboooooooo, mens her er det "kjedelig"...hjem fra jobb og bhg, middag, kanskje ut å leke litt, kveldsmat og leggetid....Ikke kan jeg spørre faren hennes hvordan hun er der, og ikke kan jeg samarbeide med han om dette heller. ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ

 

Oij, det ble langt..... unnskyld

[Gjest]

Ikke patetisk, bare menneskelig:-)

 

Så flott at du roser henne når hun gjør noe bra! Du tenker kanskje at det er en selvfølge, men det er ikke alltid en selvfølge å huske på det i en tøff hverdag.

Aspergers-tanken slo meg ikke i det hele tatt. (Har noe erfaring med barn med diagnoser...) Adhd høres kanskje mer sannsynlig ut, særlig hvis far har det, for det kan vel være arvelig. Men på den annen side, det behøver ikke være noe sånt heller. Og jeg har jo bare lest et innlegg her, og kan umulig mene noe om diagnose. Men OM det er, så vil jeg anbefale å google og finne info om diett-behandling. Og også naturmedisin, som homeopati. Noen har god effekt. Men jeg tenker videre: hvis far har adhd, og oppfører seg sånn med datteren din også (jfr høyt og lavt hele dagen:-) så kan det jo hende at hun blir så gira av samværet at det blir vanskelig å "lande" igjen... Og du; selv om det er "kjedelig" hos deg, så er det antagelig det hun trenger og det hun finner trygghet i.

 

Sikkert lurt med en prat med bhg etterhvert, og kanskje også lurt å kontakte bup. Det kan du kanskje gjøre selv også?

 

En klem til deg:-)

[(S)TinkerBelle <3]

Søte deg, jeg veit akkurat hvordan du har det. Det har vært sånn her også. Saken er at det løser seg sakte men sikkert. Lille blir jo 6 år nå i april, og vel..helt siden hun kunne formidle sinte følelser så har de kommet ut og vært rettet mot meg etter samvær med far. Sånt fryktelig sinne som bare bobler ut av ørere, munn og nese. Svart i øya. Vil ikke, skal ikke, alle er slemme.. hulk-stakars-meg!!!!! Jeg leste engang et innlegg i amagasinet om akkurat det samme og jesper juul svarte; det han sa var at moren skulle forklare jenta si at det var ok å være sint, at hun forsto at det var vanskelig å komme hjem, at hun kanskje savnet mamma eller pappa nå, man skulle tilby henne et fant og "holde litt fast" til ungen roet seg ned.. og det har funket her. Hun får sitte på fanget å være sint, rase litt men blir "mildt" holdt fast.. Raserianfallene blir kortere og kortere hver helg. På søndag tror jeg hun kom hjem helt uten å være sint på noen. Hun får fortsatt sitte på fanget litt, jeg snakker om hva jeg har gjort i helgen uten henne, hun forteller om pappa, så sier jeg det samme som alltid.. at jeg forstår at det er vanskelig å være "litt" begge steder. Sånn går nå dagan. Jeg vil påpeke at det har tatt tid, men unger har jo også rett til å være sinte på voksne for situasjonene vi setter de i. Dette er vel en av de kjipeste situasjoner vi kan påføre de i så måte.

 

Lykke til, jeg håper det løser seg for dere etterhvert også. Om ikke med "vår" måte så på deres egen.

 

 

[Gjest]

Har ikke noe godt svar til deg.

Vil bare si at jeg har lest noen innlegg du har skrevet tidligere og du virker som en veldig flink og engasjert mamma.

Du trenger å snakke med noen om dette synes jeg, helsestasjon eller bup. Tror ikke datteren din har noen diagnose, men det kan jo være greit å få en vurdering fra fagfolk...

 

 

[Gjest Sekretøsa]

Takker for svar alle sammen!

 

Og tinker, takk for tips, det skal jeg prøve ut neste gang! Syns bare det er så trist at hun er så sint hele tiden. Altså, hun er ikke sinna i den forstand, men hun er aldri blid og fornøyd, alltid er det noe feil. Og når jeg sier at hun aldri er blid, så er det faktisk aldri... Det er kjempetrist, fordi jeg føler jeg gjør alt for å få henne blid igjen, men det hjelper ikke. Tydelig at jeg må skfite taktikk, og heller snakke om at det er hardt å være litt her og der. Har villet skåne henne for det til nå...

 

Jenta er skærp, hun kan mye og villig til å lære mer. Plukker opp masse fra omverden, og bruker det i hverdagen. Så dette kan nok forklares til henne ja.

Hun har 2 små søsken hos sin far, og ikke lenger noe eget rom der. Det er jo såklart ting som kanksje er litt sårt der også.

 

Sist uke snakket hun faktisk om det selv, at hun grua seg litt til å reise til pappaen, fordi det alltid er så mye mas der (hun hadde liggi på sofaen i 3 dager, og var skikkelig syk), og hun trengte ro når hun var dårlig....

 

Tusen takk skal du ha Mariposa, godt å høre noen andre sier det når man føler seg som tidenes dårligste mor )

[Gjest]

Det med humøret skjønner jeg du synes er trist. Jeg tror du sa noe veldig klokt nå, nemlig at du skal snakke med henne om det hun synes er tungt og leit. Hvis hun selv har gitt uttrykk for at det er slitsomt hos far, at det er mye mas der, så er jo dette noe du med fordel kan snakke med henne om. Høres ut som du har en superjente, med masse ressurser, intelligens og gode evner. Sint ja, men det er vel bare naturlig dersom hun har noe hun må få utløp for. Egentlig er det bra at hun viser sinne fremfor å rette følelsene innover i seg selv. Det at hun raser kan faktisk i så måte ses på som en ressurs. Igjen: lykke til!

[thricane]

tror nok det ligger mye i det ei sier her, at man tar det ut på den personen som føles trygg og man stoler på.

 

siden vi er gift, så vet jeg lite om hvordan det er med deling av omsorg. men jeg har en 5 åring som er langt mer var for forandringer enn de fleste på hans alder. litt i retning autist. for litt over et år siden så "knakk vi koden". koden var forutsigbarhet. ikke bittelitt som i typen lese bok på senga hver kveld, men at absolut alt må være forutsigbart. vi setter opp piktogram over hva han skal gjøre hver dag. du kan tegne eller ta bilder, gjør det til en morsom greie sammen med ungen. nå er han så stor at vi tegner uken, dvs at vi tegner en tegning hver dag for hva som skal skje. f eks pappa har bursdag eller mormor skal hente. vi la frem klærne på fohånd, han hadde sine kopper/tallerken osv på sin egen plass. egen plass til klær, tannbørste. vi spikret samme rutine og rekkefølge, teller på fingrene hva vi skulle gjøre i rette rekkefølgen, pusse tenner, kle på seg, spise.... osv. ga alltid en forvasel om hva som skulle skje. pratet om hvem som skulle hente i barnehagen. på få mnd så forandret han seg veldig. han slet med språk og det å gjøre seg forstått, og skjedde det ting som han ikke hadde forventet eller fått beskjed om, så kunne det resultere i at han satt i gangen og skrek i 45 min fordi han mente han ikke klarte å ta av skoene selv, noe en 5 åring selvfølgelig klarer. for meg var det en aha opplevelse, at et utbrudd som skjedde på ettermiddagen hjemme, kunne faktisk komme av at vi ikke fulgte rutinene om morgenen. og hvor mye mer han klarte å få med seg og lære de dagene han hadde hele dagen "på plass". hvor utrolig mye det ødela dagen for han hvis vi en lørdag gikk inn og så på tegnefilm, i stedet for å følge rekkefølgen på piktogrammet om morgenen.

 

vet ikke om det er så mye til hjelp for din del det jeg skrev her. håper uansett det blir lettere på en eller annen måte. kanskje det gir en liten forklaring på hvorfor hun er et troll når hun ikke har vært hjemme hos dere i vante omgivelser.

[Gjest Sekretøsa]

Kjempegodt råd Thricane, og jeg vet så inderlig godt at det absolutt burde prøves... men jeg er redd jeg ikke får det til i en hektisk hverdag. Hva skjer om rutinen MÅ brytes? Går alt enda mer dundas da, fordi vi har spikra en plan? Om vi f.eks har en plan om å gjøre sånn og sånn en dag, også skjer det noe som gjør at vi ikke kan gjøre det likevel?

Eller hva når man er syk? Eller lillebror er syk? Eller JEG er syk?

Hva når det er "strenge linjer" her hjemme, mens hos far er det fri flyt?

 

Det jeg glemte å skrive var at ovenfor oss vante, så har hun ikk empati.... Jeg lå over doen og kasta opp, og var kjempesvimmel pga tap av næring, og hun sto ved siden av meg og skreik at jeg var dum som ikke leste for henne... mens med de som er yngre, så er hun veldig omsorgsfull. Hun er også sur og sint mot broren sin til tider, for så å slå om til å bli den gode snille storesøsteren jeg vet hun kan være.

 

Men igjen, takk for gode råd!

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Huff, høres ikke lett ut!

Jeg kan lite om diagnoser på barn, men med ADHD - skal ikke de ha rutiner å følge, forutsigbarhet og lign?

Noe å gå etter - så de klarer å holde med?

 

http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=233&trg=MainLeft_5648&MainArea_5661=5648:0:15,2917:1:0:0:::0:0&MainLeft_5648=5544:60586::1:5647:2:::0:0

 

Jeg leste bare litt om diagnosen ADHD, og det første jeg ville gjort var å ta kontakt med BHG, PPT og BUP.

Få satt igang tiltak FØR hun skal på skolebenken. Det er første prioritet, så hun har bedre forutsetninger når første skoledag kommer for døren.

 

I mellomtiden hjemme ville jeg lagt opp dagen for henne.

Hun må ha rutiner, for å se om det bedrer seg. Lag en timeplan. Lag plakater synlig. Følg thricanes råd over.

Selv har jeg jobbet med autister som har trengt rutiner fra ende til annen og som fikk et utbrudd uten like om det ikke ble fulgt.

 

Man skal aldri heve stemmen, man skal aldri bli sint, aldri vise frustrasjonen sin.

Snakk rolig og prøve å få barnet ut av den tilstanden det er kommet i. Og viktig: Sette seg ned og få øyekontakt. Akkurat det er viktig - man oppnår så mye bedre kontakt med barnet.

 

På jobben hadde jeg ett barn som alltid skulle lese en bestemt bok. Den første tiden tenkte jeg: Ok, hvorfor ikke?

Tilslutt ble det en besettelse for barnet. Hvis et rom var stengt slik at boken ikke var tilgjengelig, ble det et hylekor uten like, med slag og spark etterfulgt av at barnet kastet seg i gulvet og dunket hodet ned.

Altså, skikkelig ille!

Jeg måtte korrigere og fant etterhvert ut at boken skal ikke bli lest - kun på tirsdager. (Dette fordi jeg måtte legge opp dagene ifh til aktiviteter som var på SFO og lign.....).

Dermed måtte jeg være kreativ og finne andre ting barnet kunne holde på med, men det måtte være varierende for hver dag - slik at barnet ikke fikk muligheten til å få en ny besettelse.

 

I begynnelsen var det vanskelig å få barnet med på ting, for barnet SKULLE jo til det bestemte rommet. Men, hver gang utbruddet kom hadde jeg samme taktikk: Satte meg ned og ventet til utbruddet var over. Sa om og om igjen: ***** (Navnet) idag er det ikke lesetid - nå skal vi gå en tur. Nå må du komme, så skal vi gå.

 

Nå var dette jobben min og jeg hadde tid til dette - jeg visste hva som kom. Jeg hadde tenkt ut løsninger på forhånd, snakket med lærere om hvordan reagere og håndtere.

Jeg hadde en stab i ryggen som støttet meg og som kunne trå til ved behov.

 

Det var IKKE lett!

Dette var ikke mitt barn engang. Men, jeg har lært masse ifh til eget barn også. Han klarer ikke å vippe meg av pinnen. Man har lettere for å bli forbanna når det er sin egen unge, men jeg har klart å drite i det. Ikke la meg påvirke av at det er min. Hva hjelper det om jeg hyler til han? Ingenting.

 

Og det er akkurat det som kan være så FORBANNA frustrerende. Det hjelper ikke noe om man blir sint, om man gråter ++.

 

Det er derfor jeg råder deg først og fremst å ta kontakt med alle instanser du bare kan, for å være sikker på at DU kan ha noen i ryggen. At du kan få veiledning i hvordan håndtere situasjonen og at du vet at far gjør det samme når hun er der.

Og at du og samboer hjelper hverandre. Hvis du ikke takler mer, må han ta over ++

 

Det viktigste er at det er ikke bare din situasjon som vil bli lettet - ved at jenta får andre konsekvenser, andre muligheter, samme teknikker og forutsigbarhet ifh til reaksjoner og +++ HUN vil få det SÅ mye bedre!

 

Det du skal vite av hva jeg har skrevet, er at dette var ting som skjedde med et barn som HADDE en diagnose. Jeg visste hvorfor og årsakene.

Det gjør ikke du med jenta di.

Derfor kan det bli vanskelig å se gjennom fingrene, eller vite hvordan reagere, når man skal reagere.

 

Ikke minst: Sett opp en dagsplan!!

 

Du spør over hvordan det skal bli om rutinene MÅ brytes: Når slike ting skjedde på jobben, så var det det som var så deilig - jeg hadde forutsetningene til å lykkes i de situasjonene fordi jeg og barnet hadde funnet metoder SAMMEN for å hanskes enhver uoverenstemmelse:

 

Dette med min reaksjon - på barnets reaksjon.

Forklar, støtte barnet om det blir lei seg - men aldri la barnet få lov til å utagere.

Man må selv finne på ting for at barnet skal klare å roe seg ned.

 

Om lillebror er syk og du ikke kan bli med ut og leke - så må hun godta det. Men finn andre alternativer! Hun er jo ikke autist, og forstår sikkert mye også

(om det er andre som leser, ikke misforstå den setningen - autister er smarte barn! Poenget er bare at hun ikke har diagnose, men kanskje bare trenger litt flere retningslinjer enn andre barn...)

 

Har hun vanskeligheter med å gjøre seg forstått ifh til følelser?

Jeg vet av barn som har vanskeligheter med å si hva de føler, tenker og mener. Med å SI hva de mener altså.

Og verktøyet der var å lage smilefjes og surt fjes ++ Alle mulige former for en sinnstilstand.

Enten kan man bruke den for å oppsummere dagen - eller bruke det som en pekepinn på hvorfor det skjedde.

 

 

 

F.eks: datteren din er vanskelig idet hun kommer inn døren etter å ha lekt ute med venner. Hun slår lillebror. Hun får kjeft (såklart). Hun blir sendt på rommet og må være der.

 

Hva skjedde i forkant av episoden?

Når hun kom inn døren og du sa hei - men fikk ikke noe hei tilbake.. Hvorfor ikke???

Hvorfor VAR hun sur? Eller, hvorfor tok ikke du deg tid å sette deg ned og høre om hvordan HUN har det?

Da er det kanskje lurt å hente frem smilefjesene og se hvilken sinnstilstand hun er i der og da. For så å få en samtale ut av henne om hva som har skjedd. Kanskje en gutt hadde sagt noe. Kanskje hun har mistet noe.

 

Men også alltid understreke at jeg skjønner at du var sur når du kom inn - men det er ikke lov å slå.

Og du som forelder bør kanskje si: Jeg var så opptatt med å lage middag at jeg ikke så at du var lei deg.

 

Kanskje noen av problemene hennes er at hun føler at hun ikke blir hørt? Eller sett? Og derfor lager ett stort styr?

 

Jeg vet ikke hva din lille 5åring tenker og føler - jeg har bare trukket ut forskjellige ting jeg har brukt i jobbsammenheng på skole, sfo og barnehagene jeg har jobbet i. I tillegg egne erfaringer på hjemmebane innad i familien (nevø og samspill mellom mor og sønn) og såklart min egen lille skjønnas - som kan være en djevel innimellom! ;o)

 

Når jeg skriver om samspill mellom mor og sønn - menes det innad i familien. Og der har jeg sett så mange ganger at den gutten PRØVER å si hva han mener, men han blir overskygget av de to minste barna.

Han slår og herjer med den mellomste. Han HATER lillebroren sin, fordi han har tatt mammaen hans.

Og jeg blir trist av å se på det!

 

Det er nevøen min det er snakk om..

Han som bare prøver å få litt oppmerksomhet får det ikke - og da tyr han til vold. For å si det slik.

Som storebror får han skylden for alt. Føler han. Selv om mye er rett, så er det mye som er feil - og det meste bunner ut i at han ikke får sagt det han vil si. Fordi mor er opptatt med mellomste eller den minste. Mor ser ikke.

 

Barn har følelser de også, men de har ikke like lett for å uttrykke de.

Og derfor mener jeg at det kanskje er en ide å lage smilefjes-kort slik at de på en eller annen måte kan få gitt uttrykk for hva de mener.

 

For, du som forelder kan i de situasjonene hvor du får vite HVA som egentlig var meningen/grunnen til at det skjedde - forklare hvorfor det ikke BØR/skal skje. Og hva man kan gjøre neste gang for å unngå å slå lillebror eller hyle.. ++

 

Jeg har skrevet masse her nå - jeg håper at NOE er til hjelp

Lykke til og en klem fra