Hvordan kom dere over BF???

[Anonym bruker]

Nå har jeg endelig greid å bestemme meg, dumper han for godt pga rusproblemer...

 

Jeg har prøvd og prøvd og prøvd men ender alltid likt, han doper seg og oppfører seg som en komplett idiot, skjeller meg ut, humørsvigninger, forsvinner i flere dager, driver å psyke meg ut på alle måter for jeg har sagt ifra om at nå er d nok og at jeg skal greie å ta vare på dette barnet selv.

 

Jeg er SELVFØLGELIG uendelig glad i han, føler meg som verdens største idiot når jeg skriver dette nå, men d er dessverre sant.. Så idag har jeg vært på forsterket helsestasjon og snakket med jordmor og tenkt meg litt om underveis at, jeg må nødt til å gjøre d, jeg føler ingen glede overfor babyen i magen, er 19 uker på vei nå så litt for sent å snu:/.. Jeg føler rett og slett avsky for barnet??? når d er egentlig han jeg burde føle dette overfor... Jeg kvier meg til og med til å dra på UL for d jeg virkelig har mistet helt lyst på dette barnet.. Både sliten fysisk og psykisk... huff.. Håper dette går litt glattere enn jeg tror gitt...

 

Men tilbake til spm mitt, hvordan kom dere over BF??

Noen flere i slik situasjon??

Og fikk dere gleden over barnet tilbake igjen??

[Anonym bruker]

Nå er ikke min situasjon helt lik din...men kan se hva du mener.. jeg er ikke kommet helt over barnefar, er et slags mystisk bånd der som ble til da dattra mi kom til...jeg ble alene under graviditeten på en helt forferdelig måte, følte meg helt alene å usikker på hvordan ting kom til å gå..men barnet i magen kunne jo ikke noe for dette her..så det var bare å mote seg opp å gjøre så godt man kunne.. da jeg så dattra mi for første gang, å fikk se hva jeg hadde kjempa for i ni mnd, da skjønte jeg at alt var verdt det! du kommer til å føle ting helt anderledes med tiden..akkurat nå når den kjipeste tia pågår er det tøfft og man vil kanskje ikke mere..men tro meg, du har en mye bedre tid i vente.. da vil tankene dine dreie seg for det meste om lille gulle..

[Anonym bruker]

Ikke samme situasjon, men smertefullt nok uansett..

Jeg er gravid for 2 gang med en mann jeg forelsket meg i for et par år siden, dessverre er han rundbrenner og klarer ikke slå seg til ro men flagrer til og fra..så jeg har bare måtte droppe han nå - selv om følelsene er sterke (på tross av alt)..å ha kjærlighetssorg er alltid ubehagelig, spesiellt når det er pappan til barnet- MEN jeg begynner å komme over det nå..gjør fortsatt litt vondt..viten om at dette er det rette og det er det med slike problemer. Det finnes fler der ute og kjærlighetssorg føles værst i begynnelsen, og blir ofte forsterket litt av hormonene i svangerskapet..etterpå er det enklere å se mer nøkternt på det.

En tidligere kjæreste slet litt med rus av og til, og det er IKKE bra for barnet - så du gjør allerede det rette som mor

Jeg har også slitt litt med å glede meg over svangerskapet denne gangen, men jeg vet hvor fantastisk det er med de små, du kommer nok til å ende med å elske den lille enn noen andre i verden, og merke at det å ha noen å overøse med kjærlighet bare er godt, og den er evig gjengjeldt Da vil beskytter trangen virkelig gjøre at du ville gjøre alt for det lille mennesket ditt..ikke bekymre deg iallefall, bare begynn å tenke positivt så smått, se på hyggelige ting med babyer osv..d gjorde jeg..

Lykke til da..

[Tannpierk]

Jeg opplever det samme den dag i dag, eller kveld for å si det sånn som det er. Jeg har tatt valget om å flytte ut selv om det bare er åtte dager igjen til termin og jeg er sliten som f... men å komme over barnefar vil være vanskelig. Merker at hormoner river i meg og gjør saken mye verre. Det er du selv som må se hva du skal gjøre, men altså... om han ikke slutter med å ruse seg og heller velger det livet så er det ikke verdt det, tenker jeg. Vil aldri la mitt barn vokse opp i rus. Jeg vet godt hvordan det er og det kan jeg bare ikke tillate. I mitt tilfelle har barnefar flere ganger fortalt meg at han er ferdig med rusen. At jeg og barnet betyr mye mer for han... Men han har gjort det så mange ganger siden da og senest i dag, enda han lovde meg at det var siste gangen i går liksom... så jeg ser ingen annen utvei enn å stikke meg litt i hjerte, ta med barnet og finne meg et nytt liv. Hvor jeg vet at jeg skjermer barnet for sånt som dette.

 

Jeg har ikke mistet gleden over barnet i det hele tatt. Å kjenne sparkingen og ikke minst, se han på UL ga meg heller motivasjon til å jobbe videre. Dessverre var dette for en tapt sak da. Håper det ordner seg for deg og at du ikke lar idioten slite deg ut for hardt. Du burde slappe av og bruke tiden på deg selv. Les mer om graviditeten og hva som skjer etterpå. Se mer på barneklær. Du finner nok lysten igjen.

 

Gidder ikke sette meg opp som anonym, så om du føler for å ta mer kontakt ang. dette så har du meg her.