Venninner som svikter..

[Anonym bruker]

Da jeg fikk jenta mi ble jeg veldig syk, og fikk posttraumatisk stresslidelse etter 3 dramatiske hendelser i og etter fødselen. Jeg ble klar over at det var noe veldig galt med meg da jenta mi var 6 mnd, og tok tak i det og fikk hjelp. Det var en lang krevende prosess, og min livs kamp for meg selv og mitt eget liv, min familie og for å ikke la noe av dette gå ut over babyen min.

 

Dette er nå snart tre år siden, og på veien har jeg mistet de jeg trodde var mine beste venninner. Hun ene, som jeg trodde var nærmest fortalte meg at jeg hadde vært så problemfokusert etter fødselen, og at dersom vi skulle møtes kunne vi bare snakke om lette ting. Det skal sies at hun har brukt meg som klagemur når hennes liv ikke har vært lett. Type moren er alkoholiker, annet rusmisbruk i familien, kjærestegreier, morens kreft osv. Vi møttes veldig lite, og nesten ingenting siste år.

 

Hun andre sendte meg en melding på fb om at hun ble så sur på meg for at jeg stadig spurte om vi skulle møtes, for jeg måte da skjønne at hun ikke ønsket kontakt med meg når hun avslo å møte meg... Og at vi hadde vokst fra hverandre..

 

Igår skulle jeg møte en kamerat, da jeg, mannen og jenta vår kom på cafeen var han ikke der. Jeg ringte og han sa at han var på en annen cafe m venninne nr 2, men at hun hadde bedt han om å ikke si hvor de var, for hun ønsket ikke å møte meg. Vi måtte bare ta en kaffe, så kom han snart... Lettere forfjamset og overrasket satte vi oss ned, og han kom innen 10 minutter. Da sa han at han ikke ville involveres i dette.

 

For meg blir det litt merkelig at han sitter sammen med hun dama, og nekter å si hvor de er, og etterpå sier at han ikke vil involveres..

 

Det skal sies av vi er voksne damer, midten av 30 åra alle tre.. Synes dette er så sårende, nedverdigende og provoserende. Skal sies at det tok meg et år å bli frisk, og nå jobber jeg 100% og har en lykkelig jente som er helt upåvirket av mammans tidligere sykdom! Syns selv jeg har vært flink jeg..

 

Hvorfor skriver jeg dette? Jo, tror jeg trenger litt trøst jeg...

[Anonym bruker]

Trøst sendes herved til deg...i massevis. Klem

[Anonym bruker]

Takk:)

[Anonym bruker]

Kom ikke helt frem at begge damene har bed meg om å holde meg unna dem, blokert meg på fb, svarer ikke på noen henvendelser fra meg. TAr ingen kontakt med dem nå, men ingen av dem har møtt meg og fortalt hva problemet er.. Føler meg jo nesten halvpsyko, og som om jeg har gjort noe grusomt.. Men det har jeg virkelig ikke gjort.. Jeg fikk barn og mine opplevelser i forbindelse med fødsel og tiden etter unner jeg ingen...

[Anonym bruker]

For noen egoistiske "venninner", tror egentlig du kan være glad for at du ikke har dem i livet ditt lengre. Hvorfor skal man være venn, og bruke tid på sånne onde mennesker.. De var der jo tydeligvis ikke for deg i en periode der du hadde det tungt.

 

Ellers, når det gjelder kameraten din, så er det egentlig forståelig at han ikke vil innvolveres om han er begges venn, han er jo mellom barken og veden. Du vet heller ingenting om han har prøvd på en gjenforening. Er jo bedre at han sier klart ifra at han ikke har noe med det å gjøre, enn å velge side, eller snakke dritt om begge til hverandre.

[Anonym bruker]

Herregud. Er det mulig?

Du skal egentlig være glad for at de ikke er dine "venner" lenger. Ikke gå rundt å bruk energi på dem, bruk energien på noe mer produktivt. Det er ikke godt for din psyke å bekymre seg for dårlige "venner".

 

De er barnslige og umodne, de er usikre og redde- vet de hvor alvolig PTS egentlig er?

 

La de være, for noen drittvenninner du har!!!

[Anonym bruker]

Nå er det de som har problemer. Ignorer de og finn deg nye venner. Du fortjener iallefall noe bedre enn de to, virker veldig barnslige.

[Anonym bruker]

Han velger vel litt når han skjuler hvor de er.. Dersom han ikke ønsker å involvere seg, kunne han ha vært tydelig overfor henne at vi kom dit de satt. Så kunne hun ev ha gått før vi kom. Da hadde han ikke involvert seg. Men når de sitter en plass å nekter å si hvor de er, så har han involvert seg synes jeg da. Men jeg skjønner godt at han ikke ønsker å bli involvert i noe så barnslig som dette.

[Anonym bruker]

Prøver virkelig å gå videre, men de dukker opp og det går så inn på meg at de ikke en gang gidda prate med meg ansikt til ansikt. Men pr sms og fb... De som oppfører seg dårlig, og jeg fortjener bedre.. men det er så leit synes jeg.. Men må bare gå videre og drite i dem... Tusen takk for trøst!!

[Anonym bruker]

Hei HI,

Sånn som du beskriver dette høres det ut som "venninnene" dine , ikke er venninner du egentlig vil ha...

Håper du har andre venner (jenter/damer) som kan fylle disse plassene etterhvert!?

 

Jeg har også en "venninne" (var min beste lenge) - som ble sur (!!!!?)på meg da jeg ble gravid - og trakk seg helt unna..

Misunnelig sikkert .. fordi jeg hadde alt hun ville ha; mann, lykkelig og gravid..

Ting har aldri blitt det samme mellom oss..

Den dag idag er jeg bare glad til! Kaster ikke bort livet mitt på sånne folk!

Og har fått flere gode venninner gjennom graviditet og barseltid ))

 

Sender deg en STOOOR trøsteklem!!

Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Ekte venner er dem som stiller opp for deg uansett. Så kanskje greit at du ikke har kontakt med dem lenger. Like greit å slette dem fra facebook, og heller konsetrere deg om livet og familien din.

 

[Gjest Sauen og ungene]

Good riddance!

Det er dessverre mange sånne der ute, jeg har vært ute for sånne også. Man må egentlig bare trekke seg unna og komme over dem, det blir litt som ekskjærester. De har vist at du ikke kan stole på dem, og da trenger du dem ikke som venninner.

Håper du finner noen nye venninner som er til å stole på!

[Anonym bruker]

Jeg synes virkelig synd i deg, for jeg har gått gjennom det samme med venner og sykdom.

Jeg ble så syk at jeg ble senda til sykehuset tre ganger, og lå i senga mi hele 24/7 i to mnd. Da hørte jeg verken fra den ene eller den andre. Og bestevenninna mi sa "Jamen herregud! Hvordan skal jeg vite hvordan du har det når du ikke ringer og sier i fra?" Altså, da hadde vi møttes hver dag i alle år, og hun ville ikke komme på besøk.

Jeg ble også brukt som klagemur, men med en gang jeg trengte dem, forsvant de sporløst. Og jeg kom jo aldri til å bli noe i denne verden.

 

Jeg kuttet kontakt med alle de "vennene". Og i dag går jeg med hevet hode rett forbi dem. Jeg ser at de skjemmes. Og nå er det jeg som har familie, mann og hjem, mens de sitter som spørsmålstegn og ikke aner hva de skal gjøre i verden.. Karma!

[Anonym bruker]

At venninner svikter er sårt og surt, men når begge to bryter all kontakt med deg, kan det være at de har opplevd et eller annet i forbindelse med det du har gått gjennom som gjør at det ble sånn? Kan de føle at du sviktet først, ved å ikke kontakte dem noe videre på en lang stund, eller at du slet dem ut med egne problemer over en lang periode?

 

Uansett så er de vennskapene neppe verd å gjenopplive, men for at historien ikke skal gjenta seg for deg, så kan det være greit med noen refleksjoner rundt din egen rolle i dette. De har jo brutt med deg, så du er jo på et eller annet vis en faktor i dette.

 

At vennen din gjorde som han gjorde, synes jeg var en fin måte å unngå å velge side på. Hadde han sagt hvor de var, og bedt henne gå, så hadde han valgt din side. Kanskje du kan spørre han om hans tanker rundt bruddet? Ikke for at du skal få ammunisjon til å fortsette noen "kamp", men for at du skal kunne få en slags mening og avslutning på det.

 

Jeg må for egen del dessverre innrømme at jeg har vært en slik venninne som brøt all kontakt. Jeg hadde en ikke veldig nær venninne som fikk store psykiske problemer, og hun slet oss ut en etter en ( tre stykker). Alt handlet om henne, hennes tanker og følelser. Hun forventet og forlangte full støtte, at jeg/vi alltid skulle stille opp, uansett osv. Etter at hun skjelte ut en av de andre venninnene i gjengen fordi hun gråt over en abort, og at det ike var noe å bry seg om i forhold til alt det hun slet med, brøt vi all kontakt. Men vi sa fra hva som var årsaken.

 

Uansett - finn nye venner som setter pris på deg, og glem de gamle :-)

 

[♥Nemi♥]

12:04 kom med et godt svar her.

 

Det jeg reagerer litt på, er hvor barnslig de har vært i etterkant. Med å fortelle at de ikke vil at du skal vite hvor de er og slikt.

Hadde jeg vært dem så kunne jeg godt ha satt opp et kaffe-besøk med deg nå i etterkant, for å få høre hvorfor ting var som de var. I stedet for å leke gjemsel.

[Anonym bruker]

Her er ti tonn med trøst og en trøsteklem! Har selv hatt denne sykdommen,da jeg var 19-21, skjedde akkurat det samme som med deg,og pr i dag har jeg lite kontakt med de venninne som da var dårlige,jeg tenker at før eller siden blir man bra og de som da ikke var venninner når man hadde det tøft kan bare dra lang marsj senere,håper du har noen gode nye venninner nå! Ønsker deg lykke til og ikke la dette ødelegge for deg mer!

[Anonym bruker]

Når sånne ting skjer, altså at noen blir syke og kanskje prater for mye om sin elendighet, så tenker jeg at man som gode venninner sier noe om det. Og at man gir ¨personene en mulighet til å endre seg. Men det har jo ikke skjedd. Man er jo to, og ingen er perfekte, ikke jeg ihvertfall! men å bli behandlet med respekt og verdighet det krever jeg faktisk. Man kan ikke behandle noen som dritt etter å ha vært venner i 10 år, og selv brukt vennen som klagemur i 9 av dem.

 

Tusen takk for et fint innlegg, veldig nyansert og bra:-)

[Anonym bruker]

tusen takk for godt trøst! Det hjelper:-)