Huff, har møtt veggen jeg...

[Anonym bruker]

Er så jævla sliten at det er et ork å puste.

 

De siste fire åra har jeg levd fra krise til krise. Hele tiden klart å sett frem i tid og det postive i situasjonen, men nå sier kroppen stopp.

Jeg klarer ikke å håndtere en helt vanlig hverdag og det verste er at det kunn er igjen ca en måned før vi er igjennom denne perioden ( sykdom i familien) så om ca seks måneder har vi klart å gjort ferdig de andre prosjektene. Vi er så nære at jeg kan nesten ta på det, men jeg er bare helt ødelagt.

Jeg vet at jeg burde trene litt, spist sunt og balansert, men det går bare ikke, jeg har faktisk ikke energien til å komme igang. Jeg klarer nesten ikke å få barna i barnehagen, gjøre jobben min ( har redusert stilling ganske kraftig allerede) og handle inn mat.

 

Har tatt blodprøver og jeg mangler en hel haug med vitaminer og jern, men tro det eller ei så klarer jeg ikke å få i meg tablettene engang.

 

Tankene sier at dette er sånn jeg egentlig er, jeg er lat og venter på at noen andre skal ordne opp. Jeg klarer ikke å få til noe ordentlig uansett hvor mye jeg ofrer for det. Jeg kommer ikke til å klare å oppdra barna til selvstendige individer, hvordan skal jeg klare det som ikke klarer meg gjennom en dag. Det verste er at for hver jævla dag så blir det verre.

Selvfølgelig sliter alt dette nå på kroppen og nakken er låst, så for hver eneste dag så sover jeg litt mindre, blir litt mer sliten og en enda verre mor.

 

Samvittigheten har vært svart før er nå bare et hull, når jeg ser på barna som gjerne vil leke med meg, kose med meg og at vi skal gjøre ting så ser jeg 10-15-20 års frem i tid til samtalen " Men du hadde jo aldri tid til oss, mamma derfor er jeg sånn"

 

Jeg føler det som å løpe et maraton hvor jeg begynner når de andre er i mål og itillegg har bundet fast begge bena...

 

Vi må gjøre ferdig prosjektene vi driver med, det kommer til å koste oss for mye å ikke å fullføre. Det bare faen at prisen på alt har blitt så himmla høy...

 

Vet ikke hva jeg vil med alt dette, men det er godt å få tømt seg litt..

Takk for at du leste..

 

[Miss Misantrop]

Hvis du har jernmangel forstår jeg veldig godt at du føler deg utslitt. Spark i rompa fra meg til deg. Ut å kjøp jern! I tillegg bør du sørge for å få en time hos fastlegen din slik at dere kan legge en plan på hvordan du kan få din fysiske og psykiske helse opp på et akseptabelt nivå.

God bedring.

[Anonym bruker]

Vet akkurat hvordan det føles.

Nå har jeg det nok ikke så ille som deg...for jeg klarer å stable på beina litt energi iblandt.

Men jeg sliter med energi til å få gjort jobben min.

Det er forferdelig. og så sitter jeg med verdens dårligste samvittighet fordi jeg ikke får det til, på den måten så føler jeg meg enda verre.

 

Har liten energi til å leke og kose med barna.....skulle så gjerne vært en energibunt som lekte med dem hver dag

[Anonym bruker]

Takk for svar,

 

Jeg husker den tiden da jeg var så full av energi at jeg knapt nok klarte å stå stille, hvor ble det av..

 

Har jerntabletter og har også snakket med legen min om dette, hvorpå jeg fikk til svar at jeg klarte nok dette også jeg.. Du er jo så sterk! Hallo, jeg innrømte at jeg har et problem og trenger hjelp...

Har ikke ork til å skaffe meg en annen lege for så å begynne på nytt igjen med hele mørja..

 

Jeg skal klare dette! Bare prøve å få dyttet ned alt som er av tabletter daglig og prøve å få i sunn mat. Vurderer å ta barna ut av barnehagen de dagene jeg har fri slik at jeg slipper å mase med dem om morgenen. Bare litt fri og nok søvn så er mye gjort.

 

Samvittigheten får jeg ta et oppgjør med senere.