Jeg har "mistet" livet mitt :(

[Anonym bruker]

Vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av denne vanskelige situasjonen lenger, er i ferd med å miste alt mot på at solskinnsdagene skal komme tilbake.

Jeg har alltid vært ei jente med futt i, før dette. Ble mor svært ung og var alene med barnet i fem år. Men jeg taklet det godt, fullførte videregående med topp karakterer, alltid hatt mange gode venner, støttende familie og nettverk. Fulgte opp barnet mitt på alt fra fritidsaktiviteter, dugnader i bhg, bursdager osv. Vi hadde det så fint vi to, det var tøft innimellom men jeg var lykkelig.

 

Jeg begynte å studere på høyskole der jeg møtte min nåværende mann, for 5 år siden. Vi var hodestups forelsket, giftet oss ganske raskt og fikk barn sammen. Da begynte de tunge dagene for å si det sånn og det er snart 4 år siden nå. Vi har hatt det svært vanskelig i ekteskapet, spesielt når det gjelder samarbeid og ansvarsfordeling uten å gå nærmere inn på det. Vi har snakket mye om det, gått til familieterapi osv. Har vært litt bedre i perioder men så tilbake til samme gamle. Vi er så ulykkelige sammen begge to, og har vært det lenge. Jeg har blitt syk psykisk og hatt det veldig vanskelig siste halvåret. Han har ikke vært der for meg når jeg har trengt han mest og jeg føler vi ikke er glad i hverandre, hvertfall ikke elsker hverandre. Jeg er så deprimert og har aldri vært det før jeg giftet meg, jeg er så fortvilet. Har gått ned 15 kilo siden minste ble født, kuttet ut kontakten med flere venninner og med familie, trener ikke, har sluttet på kor, klarer ikke foreldremøter, bursdager osv. Dette er ting som jeg alltid har satt pris på tidligere. Jeg holder så vidt koken på jobben, men det er tungt og jeg har vært mye hjemme. Jeg har både vært til psykolog og tatt antidep. uten jeg føler det hjelper.

 

Det er så tungt å ha det slik, jeg vil bare være glad og ha tilbake mitt gamle jeg. Jeg har alltid vært "flink pike" og utad virker nok det meste perfekt ut. Føler jeg må velge mellom to onder. Å skille meg, noe jeg absolutt ikke vil fordi jeg føler jeg ikke har noe liv utenom han lenger ( har kuttet ut så mye), men aller mest for ungene mine sin skyld. Orker ikke tanken på å utsette dem for det og å sende dem bort i helger, høytider osv. Eller jeg må velge å bli i et ekteskap som gjør meg så ulykkelig. Jeg tenker ofte at jeg bare må vente til ungene blir voksne, jeg må holde ut for deres skyld og fordi jeg faktisk har tatt det valget å giftet meg. Jeg prøver å fortrenge hvor dårlig vi har det sammen og fokusere på ungene mine og på andre ting. Men forholdet vårt er jo der og vi deler jo livet sammen, så klarer ikke la være å bli ulykkelig av det.

 

Hva skal jeg gjøre? Jeg er jo bare 28 år, en flott dame med mange ressurser. Men bånn ulykkelig, ingen sex, ingen kos, ingen oppmerksomhet, ingen som ser meg osv. Jeg savner mitt gamle liv som lykkelig alenemor og er ulykkelig fordi jeg savner det.

Dette ble jo litt langt, men takk for at du tok deg tid til å lese. Hva skal jeg gjøre for å bli lykkelig i et ulykkelig ekteskap? Er det mulig?

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke det går ann å bli lykkelig i et ulykkelig ekteskap.

Du sier du ikke vil skille deg for barna sin del... men ka med barna da? Tror du ikke de merker spenningen i huset, en ulykkelig mor osv ? Selv om du/ dere prøver å skjule det som skjønner barn utrolig mye mer enn du vet.... De oppfatter ting som vi kankje ikke skjønner, de ser tegen og fatter fort kolles ting ligger ann.

Den dagen mine foreldre skilte seg ble jeg utrolig glad for alt ble så mye bedre, all spenningen forsvant, ikke no rolig krangling som de ikke trodde vi fikk med oss etter vi hadde lagt oss forsvant osv... Jeg fikk en far som kom hjem fra arbeid i rett tid og jeg slapp å se en ulykkelig mor som satt i sofan og slet seg gjennom dagene...

Dette er ting mine foreldre ikke trodde jeg registrerte....

Så om det er det beste å bli er ikke jeg så sikker på, det kan bli tøft i starten for både deg og barna, men etterhvert vil alt bli sååå mye bedre... De får se en lykkelig mor, som kankje smiler mer om dagene... stråler og orker så mye mer. Det syntes jeg dine barn fortjener og ikke minst du.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tror du vet hva du bør gjøre, men mangler motet til det. Man lever bare en gang!

 

Jeg har to barn med samme far, vi har hatt et opphold der han hadde et annet forhold. Vi bestemte oss for å prøve etter MYE frem og tilbake, krangling og helvette, men det fungerte ikke lengre enn 2 uker før vi bestemte oss for å bryte helt og ikke gjøre flere forsøk. Det beste for ungene hadde jo vært hvis vi hadde fått det til å fungere, men det gjør det desverre ikke og da vet jeg at de har det bedre alene sammen med meg. Vi skal iallefall ikke ha på oss at vi aldri ga det et forsøk.

[Anonym bruker]

Og en ting til! Etter at vi gikk fra hverandre igjen har jeg følt at den blide, livlige personen i meg har kommet frem igjen. Følte meg akkurat slik som du gjør. Det tok tre år før han endelig kunne si at vi var sammen, men da var det ødelagt. Og jeg har aldri følt meg lykkeligere enn nå, ser lyst på fremtiden og stresser ikke med å finne meg en ny mann.

 

Håper det ordner seg for deg!

 

NN 23.36

[Anonym bruker]

tror ungene dine heller vil ha en lykklig mor som ler enn ei som bare holder ut

[Gjest eelis+kian]

Jeg syns du skal være modig nok til å sette deg selv og dine behov først. Hvis du og mannen ikke har det bra i forholdet, har ikke barna deres det bra heller.

 

Lykke til :-)

[CMH]

Enig med Eelis+kian. Lykke til