Til dere som har hatt en SA å måtte ha utskrapning.

[Anonym bruker]

Hvordan opplevde dere dette? tok det lang tid før dere kom dere fysisk og psykisk etter inngrepet?

 

Jeg måtte ha utskrapning på onsdag, å jeg sliter litt etter dette, ikke fysisk, men psykisk..!! klarer ikke tenke på annet, å blir lei meg å griner for ingenting.. Håper det går over fort..

[Anonym bruker]

ingen?

[zadine]

Måtte ha utskrapning da jeg mistet i mai i fjor.

Jeg hadde først to omganger med stikkpille for å blø det ut, men det hjalp ikke. Dermed bla det utskrapning 17 dager etter at de oppdaget at det ikke var liv.

Jeg tror jeg stengte det ute. Jeg har tenkt veldig lite på det i ettertid...

Det var bittert å tenke på at jeg mistet, men så ble jeg gravid igjen i nov i fjor. Og etter det har jeg nesten ikke tenkt på det i det hele.

[Anonym bruker]

Jeg trøstet meg med at det er som regel en grunn til at man aborterer. Som regel er det noe galt med fostret, og da er det kanskje det beste. Også går det sikkert mye bedre neste gang.

 

 

Lykke til:)

[En Prins + Prinsesse]

ok, håper begynner å tenke sånn snart også.. det er bare 3 dager siden jeg mistet fosteret, å foreløpig er det veldig vanskelig!!

Håper jeg blir fort gravid igjen, så jeg da kanskje bare kan glede meg over det...

[femtemannpåveg!]

jeg har mistet to ganger- og måtte ha utskrapning. Jeg må bare ærlig si at jeg har tatt det veldig avslappet begge gangene. Mulig det hadde noe å gjøre med at jeg hadde barn fra før. Den ene var mlm nr 3 og 4, og den andre etter nr 4. Nå venter jeg nr 5.

 

Det eneste jeg husker som var litt rart var at jeg ble veldig åpen om at jeg hadde mistet, da jeg mistet den første. Fortalte det til alle, selv om de ikke visste at jeg hadde vært gravid. hmmm... Var nok ikke helt meg selv, selv om jeg følte meg ok.

[Erle79]

Jeg har vært gjennom tre aborter, og har taklet det forskjellig alle gangene. Første gangen var jeg fullstendig sjokket og knust, andre gangen var det så og si greit, og tredje gangen gikk jeg helt i kjelleren igjen. Fellesnevneren for alle tre gangene har vært at den første uken har vært værst, den andre uken ganske ille, og deretter gikk det lenger og lenger mellom gråtetoktene. Man er rett og slett full av hormoner etter en graviditet, så ikke rart at du griner for ingenting. Du er både lei deg for svangerskapet som gikk skeis, pluss hormonene gjør deg ustabil. Du kommer deg gjennom dette, og det vil gå bedre for hver dag som går. Lykke til videre...