Hvor opptatt er DERE av hva ANDRE mener og tenker om deg?

[*tornerose*]

Jeg kjenner at jeg sliter mtp. dette hva andre tenker og mener om meg og mine. Prøver hele tiden å være perfekt på alle måter, perfekt mamma, perfekt kone, perfekt datter, perfekt i jobben osv osv.... åhhhhrrr, føler at jeg har fått nok, vil ikke tenke slikt eller oppføre meg slikt, men er så vanskelig å snu tankegangen.... Vil liksom bli likt av alle og konsentrerer meg veldig på å være på topp hele tiden... Er litt redd for å gå på en smell hvis jeg fortsetter slik.... Jeg vet jo at jeg burde gitt en lang f.... i hva andre tenker og mener, spes. fremmede eller personer som ikke betyr noe for meg....

 

Hvordan har dere det på dette område?... Kan ikke huske jeg var slik før, det er etter at jeg har fått barn, må liksom være perfekt hele tiden....

 

Måtte bare få lufte tankene litt ;-)

[Gjest Sauen og ungene]

Har hatt flink-pike-syndromet hele livet, og det har tatt på. Allerede som 18-åring møtte jeg veggen, etter en tøff periode med mye problemer, samtidig som jeg skulle takle alt og gjøre alt perfekt, og ikke minst late som om alt var i skjønneste orden.

 

Nå har jeg begynt å kreve litt mer fra folk rundt meg, og velge bort det som ikke er så viktig.

Men jeg sliter nok enda med selvfølelsen. Mitt sosiale liv har så godt som forsvunnet etter at jeg fikk barn (fikk barn når jeg var 20 så alle vennene mine forsvant, forskjellige livssituasjoner) så syns sosiale situasjoner kan være litt vanskelig. Men jeg jobber med saken. Prøver å sette av mer tid til meg selv. Trene, prøve å se noenlunde bra ut, bruke tid på mine interesser og hobbyer...

 

 

[mamma søker barn-har fått 2]

Har aldri brydd meg om hva andre tenker eller mener om meg.

 

Men så er ikke jeg så opptatt av hva andre gjør heller... Og derfor tenker jeg som så - at jeg er rett og slett ikke viktig nok til at folk skal gå rundt å dvele ved hva jeg har sagt eller gjort;-)

[erteposen + 4]

Jeg har alltid vært "flink pike" når det kommer til skole og jobb. I motsetning til deg, så har jeg ikke et behov for å gi inntrykk av at jeg er perfekt når det kommer til noe annet enn jobb. Huset mitt ser bomba ut, hele tiden om det ikkev var for mannen min, og jeg kan gjerne si at i dag hadde jeg lyst å legge barna ut på finn.no. Jeg klager ikke, men bruker nok humor i utstrekt grad til å kamuflere og/eller vise min egen utilstrekkelighet. Det er vel motsatt strategi av deg.

[petite fleur]

Ha ha, erteposen, du sier det så godt :-) Jeg kjenner meg veldig igjen i bomba hus og finn.no i støytene :-)

 

Jeg er nok også litt for opptatt av hva andre synes om meg, spesielt i jobbsammenheng. Jeg er lærer, og blir rett og slett lei meg hvis en forelder er sint på meg eller klager på noe jeg har gjort. Men som rektor sier, når det er kun èn av 34 foreldre som har noe å klage på, så er det ikke hos meg problemet ligger. Dette er noe jeg må jobbe med, man kan ikke gjøre alle til lags, uansett hvor gjerne man vil.

[Pengetreet]

Jeg er nok litt opptatt av å være "vellykket", men jeg ser selv at det i grunnen er helt meningsløst. Dessuten strider det mot idealene mine at alle mennesker er like mye verd uansett hvem de er eller hvilke valg de tar i livet. Jeg jobber også med meg selv å ikke være dømmende i forhold til andre.

Jeg har en liten teori at disse tingene henger sammen

 

Eksempel fra motebutikker (ikke "billigbutikker"):

Hvis jeg kommer inn en dag jeg ikke har gjort så mye ut av utseendet. Kanskje i allværsjakke og praktiske sko, så har jeg faktisk opplevd å bli fugt etter av en ansatt. Hun har ikke tatt kontakt, eller spurt om jeg trenger hjelp, men bare fulgt nøye med på hverminste bevegelse jeg gjør. Tydeligvis veldig mistenkelig...

 

Kommer jeg derimot inn i pene, stilrene klær, stylet hår og pent sminket så oppfører de seg helt andeledes mot meg. De tar kontakt med en gang og er så blide så...

 

Jeg forstår jo at tyveri er et stort problem, men de går visst kun etterhvor "vellykket" man ser ut.

Da er det vanskelig å ikke bry seg om hva andre mener.... Mulig at jeg er rar, men slikt klarer jeg ikke å gi blaffen i.

[Mandalas]

Jeg föler også at jeg må gjöre alt så bra. Gjöre alle til lags. Kanskje spesielt i mammarollen, og da hjelper det ikke å ha et superkrevende barn som ikke er som alle andre. Samtidig er det kanskje en av grunnene til at jeg har blitt så redd for hva andre tror og tenker.

Å väre en perfekt datter har jeg delvis klart å bryte opp fra og å väre en perfekt samboer har jeg for lenge siden mistet orken til Men ja, jeg kjenner igjen det med å hele tiden måtte väre så bra..

[Miss Foster]

Det har jeg faktisk aldri vært opptatt av. Ikke en gang da jeg var yngre. Det interesserer meg midtfjords om det er folk som ikke liker meg eller min væremåte. Så lenge jeg er høflig, dannet og viser respekt mot andre, uansett folkeslag eller klasse, så kan de mene hva de vil.

 

Jeg vet at det er de som ikke har likt meg, men det er mange jeg ikke liker også, og har til nå ikke mistet nattesøvnen av det )

[Newton & Prinsessen på erten]

Hadde også dette "flink-pike" syndromet tidligere..

Nå sorterer jeg ut det jeg selv mener er viktig og ikke..

 

Jeg bryr meg fint lite om hvordan folk oppfatter meg.. jeg er stort sett blid, men er jeg sur, Ja.. så er jeg sur da.. og det legger jeg ikke skjul på, for da er det faktisk slik det er ... (skjelden jeg er sur da, men f.eks. irritert, frustrert ol.).

 

Jeg gjør så godt jeg kan og litt til som mor...

Husarbeidet har jeg jekket ned kravene litt på, men det er rent og nogenlunde ryddig.. med unntak av leker.. (kommer an på om man definerer togbanen på gulvet som rot eller ikke).

 

Som samboer/kone så har jeg ikke de forpliktelsene lenger.. Da min eksmann som var veldig nøye på at ting skulle være strøkent .. men at han ikke skulle gjøre noe av husarbeidet selv såklart.. og ble fysisk om jeg ikke hadde gjort det eller evt. foreslo at han kunne løfte en finger.. da altså har flyttet... etter at jeg omsider klarte å kaste han ut..

 

Da forsvant mange av "reglene" og urimelige krav.. og jeg har faktisk fått tid til å begynne med luksusnykker som f.eks soving og spising ol..

 

Men det betyr ikke så mye hva folk tenker når alt kommer til alt, selv om jeg såklart kan la meg såre av skarpe kommentarer.. særlig om det går på ting som angår meg som mor.. (som f.eks. at jeg lot det eldste barnet mitt ha hanekam da han ønsket det).

[Rampongi]

Stort sett gir jeg blanke, men jeg kan plutselig komme på samtaler jeg har hatt og komme på at "oj, den kommentaren var nok ikke helt gjennomtenkt, skal tro hva vedkommende tenkte/tenker om meg nå"..

 

Jeg er nok litt sleivete i kommentarene og har ikke "filter", så jeg kan skjønne at folk tenker mye rart om meg.

Men jeg går jo ikke rundt og bekymrer meg masse over det. Det bare slår inn i hjernen innimellom.

 

 

[Abracadabra]

jeg har aldri egentlig brydd meg om hva andre tenker om meg, men har vært litt konfliktsky, vil ikke gre folk mot hårene unødig...det har spesielt irritert meg på jobb, når jeg har hatt SÅÅÅ lyst til å si hva jeg synes om et par av de litt eldre kjerringene som tror de kan styre på som de vil / terrorisere folk / slenge dritt osv. pga at jeg har gått litt stille i dørene har jeg ofte hatt dårlig samvittighet for at jeg ikke har sagt min ærlige mening om ting, i stedet for å bare mumle mmmhmmm osv...

 

men etter jeg fikk barn er jeg blitt mye flinkere til å si min mening! å si fra om at jeg synes folk er urettferdige, eller at jeg vil ha meg frabedt sånne (f.eks. rasistiske) uttalelser, eller at jeg er glad for å bo i Norge og betale mye skatt for jeg har jo ingenting å klage på egentlig, eller at jeg LIKER NRK og betaler lisenspenger med glede osv osv...

 

så sånn sett er jeg blitt enda flinkere til å ikke bry meg om hva folk synes. jeg har egentlig havnet i FÆRRE konflikter nå, fordi før var jeg gjerne mellom barken og veden for jeg vegret meg for å ta et standpunkt, med "mas" fra begge sider...og jeg har merket at samvittigheten har det bedre også - for nå sier jeg fra om ting jeg ikke liker.

 

og før dere spør ja, det er enormt dårlig arbeidsmiljø på jobben min, hehe! men nå klarer jeg å huite i det, hurra!

 

men til deg HI - jeg tror at de fleste vil oppfatte deg som ganske misunnelsesverdig, hvis du er lykkelig til tross for at ting ikke er 110% vellykket rundt deg!!! så prøv å være happy, og tenke på deg selv, oppi alt. din mann, dine barn, alle vil ha det bedre hvis du har det bra - så senk skuldrene, senk kravene, og legg deg på gulvet og lek med ungene dine. ett ekte smil er verdt ti tusen tønner full av "perfekte" smil ;-)

 

god helg!!!!!!!!!!!!!!!

[Fantasiløs m/ 2 vakre gutter]

Jeg er megselv..

Folk får ta meg som jeg er, eller så kan de la være =)