Er det noen her som har hatt et litt lengere sykehusopphold med 1-1,5 åring?

[FruTB]

Hvordan reagerte han/hun da dere kom hjem? Gjorde dere noe spesielt for å trygge barnet igjen? Eventuelt når ble han "normal" igjen?

 

Vi var ikke på sykehus i mer enn 10 dager, men tydeligvis lenge nok til å forandre Bo. Dagene på sykehuset var ofte smertefulle for ham, og ikke minst; skremmende. Han var mye redd pga blodprøver, veneflon-setting, sonde og sårskift - bl.a. - selv om jeg jo selvfølgelig alltid var der for ham.

 

Nå har vi vært hjemme siden mandag kveld, og han er fortsatt ikke sitt gamle jeg. Han gråter masse om natten, i søvne, får panikk om jeg forsvinner i et annet rom, har vanskelig for å la seg trøste av pappan, og det å sitte i vogn og/eller bil er så og si umulig.

 

Blir det bedre av seg selv, eller er det noe jeg kan gjøre for å hjelpe ham? Noen med erfaringer der ute?

[FrøkenSprøken]

Jeg har ikke opplevd dette selv, men jeg vil anbefale deg å bare gi ham masse nærhet og trygghet i en periode nå.

Så langt det er mulig, kan du sitte sammen med ham i baksetet på bilen. La ham sove i deres seng hvis han ønsker det, og bær ham så mye som mulig ellers.

Forhåpentligvis er det bedre om en ukes tid, hvis han bare får en liten overdose med trygghet nå.

Så får dere heller venne ham av de nye uvanene etterpå

Det hadde i alle fall jeg gjort...

[ano`num *17.03.10*]

Vi var innlagt første gang da Pia var 14mnd.

Siden det har vi vært inne jevnlig, men ikke mer enn 2-3dager.

 

Vi opplevde noe av det samme som dere. Hun måtte ha oss (mamma og pappa) under kontroll hele tiden. Enda hun selv ikke orket annet enn å ligge på sofaen.

De første dagene ville hun bare være i armene på oss. Mye hysterisk gråt!

Det gjekk heldigvis over med tiden. Vi bare var der for henne.

 

Det går bedre å være på sykehus nå! Vi forklarer henne hva som skal skje i forkant hver gang. Om vi skal inn for å se på, ta blodprøver, røntgen eller om hun skal innlegges. Det siste er jo det verste å forklare, siden det alltid oppleves smertefult på flere måter.

 

Nå er hun snart 2,5år gammel og vi sliter med at mye er skummelt. Helt enkle ting, egentlig. Hun er også veldig skeptisk av seg, både til ting som skjer og til mennesker hun ikke kjenner godt. Dvs alle hun ikke har nær kontakt med.

 

Vi opplevde at hun endret personlighet etter at hun ble syk.

Men om det har sammenheng eller ikke vet vi jo ikke. Det kan jo være hun hadde forandret seg, og blitt skeptisk av seg likevell.

Om det er opplevelsene, kjennskapen til smerte eller noe annet som evt gjør det er jo også umulig å si.

 

Kan det være at han kjenner på noe enda? Skal ikke mer til enn ubehag av noe slag før det er best å ikke være alene.

Slik er det hvertfall her i hus.

 

Ellers så er hun ei trygg og god jente i det daglige. Hun kan leke lenge alene, roper ikke lenger til når det ringer på døren og vil gjerne være med ut

 

Jeg tenker det ordner seg med litt tid til hjelpe

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

huffda, har lille Bo vært skikkelig syk? Ville bare sende deg noen varme klemmer og ønske om bedring av situasjonen egentlig, hørtes ikke noe morsomt ut dette!

[FruTB]

Takk for svar begge to

 

Bo har sovet i sengen vår fra dag én, og jeg sitter alltid i baksetet sammen med ham - så der er det ikke mye å bedre;)

 

Ja, pappan nevnte også at han kanskje ville forandret seg uansett, men jeg tror ikke det. Det er tross alt "bare" 10 dager, og sånne forandringer skjer ikke ut av det blå ellers i hverdagen. Men tydeligvis 10 dager for mye for Bo :\ Virker som om mange av de vonde følelsene hans sitter igjen i kroppen liksom, samtidig som vi tydelig merker hvor deilig han synes det er å være hjemme igjen.

 

Men - det har jo vært et smertehelvete for ham (brannskader, omgangssyke, lungebetennelse, ørebetennelse og halsbetennelse - alt på en gang) og det er kanskje, og mest sannsynlig, helt naturlig at han forandrer litt adferd i etterkant av noe sånt ...

 

Sykepleierne på sykehuset sa at han ikke ville få varige mén av dette, siden han er så liten (15 mnd), men jeg begynner å lure litt jeg altså. Har vært på tanken å oppsøke en barnepsykolog - om ikke annet så _jeg_ får snakket med noen som kan litt mer om hvordan disse små bearbeider slike traumer.

 

Huff - håper han glemmer fort og blir gamle, trygge og glade Bo veldig snart!

[FruTB]

Takk for det Ja, han fikk en kopp kaffe over seg (huff&huff, sånt som IKKE skal skje!) og fikk annengradsforbrenning på ansikt, mage, bryst og armer. Brannskadene igjen gjorde immunsystemet hans veldig svekket, så han fikk omgangssyken, lungebetennelse, halsbetennelse og ørebetennelse - samtidig. Ble dehydrert i tillegg - så han har ligget bom stille i en hel uke. Veldig ekkelt :/

 

Men nå går det vår vei igjen - heldigvis Sårene leges veldig fint, og mest sannsynlig blir han uten arr Er bare denne psyken hans jeg gjerne skulle fått tilbake til normalen igjen :\

 

Og du - gratulerer så mye med ny mageboer!! Moro

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Takk takk! Bare 8 uker på vei enda da, så mye kan jo fortsatt skje=)

 

Men huffameg for en fæl opplevelse for dere alle!! Kaffe-uhell kan jo skje den beste, så det må du IKKE tenke på- det er mange nesten-uhell her i gården også, selv om man prøver å være så forsiktig og hensynsfull man bare kan hele tiden!

 

Hørtes ut som om han har hatt en litt stri tørn nå, med alt på en gang liksom, så du får bare gi det litt tid så får du nok gode gamle Bo tilbake igjen skal du se! God bedring til lillegutten og håper ting faller tilbake til normalen snart igjen!! =)