Gå til innhold

Vil dere dele deres historier med meg om deres reaksjon da dere oppdaget dere var gravide ?


2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn

Anbefalte innlegg

Jeg holder på å skal skrive en bok for alenemødre og det jeg ønsker meg akkurat nå er å få med deres reaksjon når dere tok testen. Jeg husker selv min egen reaksjon, men for å få med mange historier slik at flere har noe å kjenne seg igjen i, vil jeg gjerne ha med deres historie på det.

 

Om dere hadde mistanke først, eller om det kom som lyn fra klar himmel, om du ble gravid på prevansjon eller det var ett arbeidsuhell som man kaller det, når du tok testen, reaksjonen etterpå og hva du følte rundt det, hvrodan du kom fram til at du ville beholde og kanskje reaksjonen fra barnefar?

 

Noen som vil dele sine historier? Dere kan selvfølgelig få være anonyme og trenger ikke ha enorme skrivetalenter for å kunne dele deres historie til boken :)

 

Send meg en pm om dere vil dele, eller bare skriv det her om dere ønsker det :)

Fortsetter under...

hei hei=)

 

jeg kan si jeg blei ganske sjokka da jeg fant ut at jeg var gravid... hadde ingen symptomer på at jeg skulle være det, uten om at mensen ikke kom.

 

jeg var på utveksling da jeg blei gravid og var der fortsatt da jeg fant det ut. Det første jeg gjorde etter at jeg hadde testet positivt var å ringe hun jeg var der sammen med å sa hun måtte kom til meg fortest mulig.. etter hun kom satt vi bare på senga å gråt og flirte om en annen... gråt fordi jeg var blitt gravid med en jeg ikke kjente i det hele tatt, og flirte fordi hele situasjonen var så komisk, nesten sånn som man ser på film.

det hele skulle jo bare være en fyllating, som blei glemt dagen etter.

i stede ble det i første omgang gjort om til å finne ut hvem denne mystiske Mr.X var og hvordan jeg skulle få tak i han.

 

 

Men jeg fikk heldigvis tak i han til slutt... Han har i senere tid innrømt at han i begynnelsen skulle ønske at jeg ville ta abort. Men han har aldri bett meg om å gjøre det. Han har hele tiden støttet meg så godt som han kan. Blir jo straks litt vanskeligere å følge meg opp med tanke på at vi bor i to forskjellige land.. Men jeg har funnet ut at jeg kunne ikke vært mer heldig med mitt tilfeldige valg av barnefar (når det nu først skulle gå denne her veien)...

  • 1 måned senere...

jeg hadde mistanke i 2 uker før jeg tok en test. var 3 uker forsinket.

kjøpte testen før jeg dro på jobb å klarte ikke vente, tok testen på jobben /anbefales ikke), den ble positiv.

jeg brast i gråt, løp til min sjef, fikk pratet litt med henne, så ringte jeg til min mor.

mamma roet meg ned, ba meg om å puste å spurte meg hvem barnefaren var. hun var redd det var min ex som visste seg å være en stor dust som behandlet meg dårlig og var utro.

jeg tenkte fort over det, men visste ganske fort hvem barnefaren var.

eneste problemet var nå at han var på reise utenlands å skulle være borte i 6 uker.

jeg måtte fortelle han det over facebook. det var tøft.

fikk raskt meld tilbake at han skulle støtte meg, men han ombestemte seg 3 gang.

hvilken mening han har idag vet jeg ikke.

 

 

dette er det største som har skjedd meg å jeg gleder meg masse til å bli mamma. blir bare tøft å være helt alene.

 

så det at du skal skrive bok er så flott. jeg vet mange som har nytte av boka, deriblant meg :D

Jeg hadde kommet hjem til Norge etter å ha bodd i utlandet hos min kjæreste i ett år. Kjæresten min og jeg hadde enda ikke tatt steget om å "slå opp", men vi begge visste det kom til å skje.

Jeg hadde hele dette året gått på p-piller, men hadde rotet mye med p-pillene mine. Jeg glemte å ta dem i helgene osv. Nå som jeg hadde kommet hjem hadde jeg bare sluttet å spise dem. Jeg tenkte at grunnen til at jeg hadde ømme bryster var fordi hormonene mine var litt i ulage ettersom jeg nå ikke tok noen piller. Men jeg begynte å få flere symptomer, magesmerter, den etterlengtede menstruasjonen kom aldri.

En vakker torsdag i min nye jobb gikk jeg å gjorde meg selv kjempenervøs. Jeg følte alle så på magen min som føltes kjempestor. Jeg bestemt meg for at fredagsmorgen skulle jeg ta testen.

Alle de gangene jeg tidligere hadde tatt test så hadde jeg alltid sittet å ventet på om den ekstra streken skulle dukke opp på pinnen. Denne gangen trengte jeg ikke vente på pinnen i det hele tatt. Den ekstra streken kom øyeblikkelig.

Jeg kjente jeg ble varm i toppen, men allikevel gjorde jeg rutinene mine den morgenen som jeg eller pleide. En tekstmelding ble sendt til kjæresten min: "Hei, testen var positiv. Ser ut som jeg er gravid. Skal bestille meg legetime for å få bekreftelse."

Hele den dagen var helt rar for meg. Jeg gikk å tenkte på hvilken situasjon jeg hadde satt meg i. Jeg så for meg alle scenarioer; alenemamma, liten familie med min kjærest, alt mulig. Det eneste jeg visste var at abort var utelukket. Hele dagen gikk jeg rundt å skalv, og innimellom lurte det seg inn noen tanker som gjorde at jeg skammet meg over meg selv. Enda hadde jeg ikke kjent en genuin glede over det å skulle bli mamma. Det skulle vise seg å ta en stund før jeg kunne kjenne det.

Da jeg jeg gikk fra jobben den dagen ringte kjæresten min. Han var delvis målløs, med nervøs fliring innimellom. Dette lettet meg litt, men jeg tenkte at dette var hans første reaksjon og hans andre reaksjon etter stund ville bli helt annerledes.

Jeg fikk ringt til legekontoret og bestillt time, men alle dagene inntil da var preget av lett engstelse med sørgelige og skamfulle tanker. Få tanker gikk til min lille uskyldige baby som lå inni meg.

Legen kunne bekrefte den testen jeg tok hjemme og hun sa jeg var 5-7 uker på vei. Fra da av begynte jeg å endre tankene min til å godta det som skulle skje. Jeg kom hjem til foreldrene mine og fortalte nyheten. Mamma holdt roen og fortalte meg at dette gledet hun seg til. Hun prøvde å roe meg, jeg gråt jo. Pappa virket mer bekymret. I det store og det hele hjalp foreldrene mine og resten av familien min meg å innse at dette var en god nyhet. Kjæresten min som var halve jorda rundt hadde større problemer med å godta nyheten. En av grunnene til dette er at han gruer seg til IKKE å være en del av livet til barnet vårt. Han har tatt avgjørelsen om ikke å flytte til meg. Han kommer til fødselen, som skal skje om en mnd og fire dager, men drar hjem etter en mnd. Dette er noe begge gruer seg til, men avgjørelsen er tatt og dette må vi leve med. Nå elsker vi begge det ufødte barnet vårt, men det tok sin tid før vi kunne godta og glede oss over det som skulle skje.

 

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...