I ferd med å gi opp....

[Anonym bruker]

Ble pappa til en søt flott fin jente for 6 mnd siden. Moren gjorde forholdet vårt slutt da hun var 6 mnd på vei, fra hun ble gravid og frem til dette, var hun bare kald og unnvikende mot meg. Greit nok, jeg syntes jo ikke akkurat forholdet var bra, selv om jeg fortsatt i dag kan si til meg selv at jeg lengter etter moren...

I så fall, i august ble jenta vår født, og siden den gang har jeg truffet henne 22 ganger....alle gangene a 2 timer... Jeg føler jeg ikke har så veldig mye igjen for dette , da jeg må kjøre tur/retur i tre-tre og en halv time for å treffe datteren min. Hver gang jeg kommer ned til henne, lurer datteren min fælt på hvem jeg er.. hun smiler og ler sammen med mammaen, men meg kjenner hun ikke fra gang til gang... moren er veldig opptatt at jeg skal ha TO timer, ikke mer, helst mindre...egentlig ville hun ikke ha mer enn en gang i uken heller.... Jeg har to barn fra før som begge er i barneskolealder, så jeg har ikke muligheten til å reise ned på hverdager når jeg har de hos meg...så jeg ser da datteren min to ganger de ukene jeg ikke har barna mine, og kanskje av og til en gang i helgen de gangene jeg har de to andre barna mine... de har hittil truffet søsteren 8-9 ganger....

Mammaen til datteren min vil aldri komme til meg med henne, moren har ikke vært hos meg en eneste gang siden FØR hun ble gravid...

 

Lurer på om jeg bare skal gi opp datteren min...la moren få viljen sin....

 

Savner datteren min hvert minutt av hver eneste dag....!!!!!!!!

[asd]

Pappa, det er ditt ansvar å stå for transport i forbindelse med samvær. Det sier loven. Foreldrene står fritt til å avtale noe annet, men blir man ikke enige om annet, så er det samværsforelder som må transportere seg og eventuelt barnet i forbindelse med samvær. Mor kan pålegges å betale noe av bensinen, men du skal betale barnemat, bleier, utstyr og andre ting barnet trenger i forbindelse med samvær. I tillegg til at du betaler mor bidrag.

 

Det er slik loven er. Transport er samværsforelders ansvar. Jeg mener det er rettferdig at lovverket sier det. For hovedomsorgsperson skal ikke bruke tida som barnet er hos samværsforelder til å kjøre hjem etter å ha bragt barnet for samvær. Hovedomsorgsperson har "fri" fra barnet bare når barnet har samvær. Samværsforelder har "fri" fra barnet mye lengre perioder.

 

Når tenker du mor skal ha mulighet til å handle, klippe håret, trene, gå på kafe ? Slike ting som personer som ikke har totalansvaret for et lite barn, tar for selvsagt. Kanskje mor i ditt tilfelle ikke går ut av huset selv om du er der. I så tilfelle så er det fordi barnet som du sier ikke kjenner deg så godt ennå. Men det blir godt for mor å kunne ha litt pusterom for seg selv nå barnet om noen måneder blir stort nok og godt nok kjent med deg slik at barnet kan ha samvær alene.

 

Det er helt vanlig at samvær foregår over 2 timer i eller ved mors hjem når barnet er så lite. Det blir sannsynigvis mye mer slitsomt for baby om det skal kjøres i 2x2 timer hver gang i forbindelse med samvær. Man forsøker å unngå å la babyer kjøre så lange strekninger. Om du tenker på samvær hos deg som en god løsning for et 6 måneders barn så tror jeg mora vil tenke at du ikke har på plass forståelse for barnet ditt sine behov ennå, og der er kanskje derfor hun blir litt negativ til deg.

 

Hvorfor vil mor ha kortere og sjeldnere samvær nå ? Det er mye mye arbeid og ansvar å stelle en baby 24-7. Det er slitsomt å ha baby selv for par som bor sammen og som samarbeider bra. Det at hun ønsker å minske samvær viser at hun ikke synes du fungerer som en avlastning - men mer som en belastning for henne nå. Ikke uvanlig det. Men det er du som kan forandre hennes opplevelse av dine samvær.

 

Kan du være mer aktiv med omsorgsoppgaver under samvær, og positiv til mor, og slutte å diskutere ting som du vet mor er uenig i eller som mor ikke ønsker å diskutere ? Og du - er det mors ønske å ha barna dine på besøk hver 3. uke ? Jeg personlig hadde blitt helt matt dersom jeg hadde totalt aleneansvar for en baby og fars samvær innebar at det kom 2-3 barn ekstra i huset mitt. Ikke alle personer elsker andres barn. Hvis hun synes det blir slitsomt - kan du ta med baby ut av huset for å la barna dine treffe baby ?

 

Hvis du gir opp nå, mister barnet relasjonen til deg, og det blir mindre trygt for barnet å ha samvær i ditt hjem når det blir større. Hvis du fortsetter å se barnet som nå, så vil barnet utvikle en relasjon til deg slik at du etter hvert kan ha samvær med barnet i hjemmet ditt.

 

 

[Anonym bruker]

Det er stort sett mor som får viljen sin i slike saker, ja... Å få lov å være pappa til sitt eget barn er visst ikke så lett..... veldig mye lettere for mor å stenge far ute enn det er for far å få lov å treffe sitt barn....

 

Og hvorfor tror du jeg kunne tenke meg at mor kom til meg med datteren min innimellom? Fordi jeg skal slippe å kjøre de tre timene?? Eller fordi datteren min skal få bli kjent med fars bosted??? Men det er vel ikke så viktig det????

 

Jeg VIL treffe barnet mitt mye oftere enn det jeg gjør, jeg VIL være pappa til min datter...men mor styrer alt, og dermed får ikke jeg sjansen til å være pappaen til min datter... og brødrene hennes har veldig lyst å være storebrødre... det blir de nektet....

 

At det er tungt å stelle et barn 24 timer i døgnet er helt greit det....men husk på at det faktisk (i denne saken) er MORS ønske å være alene med barnet...Jeg har tilbudt meg mange, mange ganger å kommer og avlaste henne, men hun "trenger ingen hjelp" til det......

 

I flg barne og familiedepartementet bør foreldre som ikke bor sammen med barnet, treffe barnet HYPPIG...korte besøk, men hyppige... to ganger annenhver uke er ikke hyppig....detn er sjelden!!!!

 

Regler og lover ved samvær med barn er steinaldersk, utrolig mannsdiskriminerende og IKKE til barnets beste..... Det er det ingen tvil om!!!!

 

Regner med at også du, asd, ville blitt rimelig forbannet, fortvilet, irritert, skuffet osv hvis du bare hadde fått din egen datter/sønn 4 timer annenhver uke.................................................. (men kvinner tenker vel ikke så langt??)

[asd]

Det er ikke nyttig for barnet ditt om du er forbannet på mor. Det er skadelig for barnet ditt om du er har konflikter med mor.

 

Ja, jeg er mor, og jeg som mange andre samboende og aleneboende mødre hatt ansvar for babyen 24-7, avlastning i en halvtime om dagen, hvis far har valgt å være hjemme etter jobb. Hvis far skulle hatt hovedomsorgen for lillemann så ville jeg ikke valgt å bosette meg så langt unna. Og jeg ville blitt lei meg, fortvilet, ikke sint, dersom jeg midlertidig ikke kunne ha omsorg for lillemann mer enn noen timer iblant. Den fortvilelse ville jeg brukt til å endre situasjonen slik at jeg kunne ha omsorg for lilemann mest mulig, ikke hindret av min egen reisevei.

 

Forventer du at baby regelmessig skal reise 3 timer for samvær ? Tror du mor motsetter seg dette fordi du er mann, eller fordi babyen er baby ? Eller tenker du bare at barnet skal bli vant med å være i ditt hjem når det er litt større ? Hvor for skulle ikke barnet det ? Du har jo de andre barna annenhver uke. Har du aldri bodd med moren, og barnet er baby, så blir det mindre samvær en når du har bodd med moren, og det er barna, ikke baby. Ulik situasjon, ulik ordning. Babyen blir også større, slik at situasjonen endrer seg.

 

Men en forbanna bitter far er ikke mye avlastning. Ikke at du primært skal være avlastning for mor heller, men far for barnet. Men dersom mor føler på at du er en misfornøyd inntrenger i hennes hjem, som vil komme så ofte som mulig, og så sier du også det motsatte, du vil slippe, gi opp, så gjør du det jo litt vanskelig for alle sammen å være sammen.

 

Så kan du jo flytte nærmere mor da, eller leie en hybel ved mors bosted. Hva med å be moren til de større barna dine om å flytte nærmere bostedet til mor til babyen ? Er det mer rimelig å forvente at mor til babyen skal flytte enn at du skal flytte, eller mor til de eldste ? Siden du er forbanna på mor til babyen så er det kanskje fordi du mener det er hennes ansvar at du skal ha alle barna dine i kort avstand ?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er imponert over hvordan du klarer å anta ting.... Jeg er ikke forbannet på mor, jeg er skuffet på mor. Jeg krangler ALDRI, og har ALDRI kranglet med mor når jeg har vært og hilst på min datter. Det jeg er ute etter er MER TID med datteren min slik at også jeg kan bli kjent med henne, og henne med meg... Jeg har sagt til moren at det eneste jeg vil er å ha et godt vennskap, for vår datters skyld.... Men når mors timeplan ligger i veien for at jeg skal få treffe datteren min, da blir det litt feil...

 

Jeg jobber 100 %, har to barn som jeg har annenhver uke som går på barneskole. Dvs at de har lekser, aktiviteter, venner osv som gjør at vi ikke kan reise tre timer t/r i ukedagene for å besøke søsteren deres. Jeg ville gjerne ha fast tid annenhver helg for å få til at de skal få treffe søsteren sin, men det ville ikke mor, for det er jo i helgene hun kan være med sin familie og sine venner osv... alikevel er det altså jeg som må legge til rette for å kunne besøke datteren min...faktisk så må jeg bruke en god del av arbeidstiden min på de faste treffene jeg har, fordi det ikke passer for mor andre dager...og hun går hjemme HVER DAG.....

 

Det er LIKE mye mors ansvar å la barnet få treffe far/søsken/besteforeldre som det er fars ansvar, alt ligger faktisk ikke på far.

 

ta en titt på denne lille dokumentaren som omhandler fars rettigheter i det norske samfunn...:

http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/53189/

 

Jeg må faktisk kjempe med nebb og klør for å få mer tid sammen med min datter. Og det må utrolig mange andre fedre i dette landet også...dessverre... dess mindre far får ha barnet, dess mer må far betale i bidrag...ergo, mor kan gjøre alt hun kan for å forhindre far i å treffe barnet for økonomisk støtte... Jeg betaler bidragene mine med glede, men VET at datteren min ikke på langt nær koster så mye som jeg betaler i mnd...

 

jeg forventer ikke at datteren min skal komme til meg to ganger i uken der mor kjører til meg med henne, men jeg synes faktisk at hun godt kunne gjort det minst en gang eller to i mnd for at hun skal bli kjent med meg og med brødrene hennes.... for sånn som det er nå blir hverken jeg eller brødrene kjent med søsteren sin... hva tror du er best asd?? at mor må kjøre en gang eller to i mnd, der datteren vår som ikke er flink til å sove, bortsett fra i bilen, kan få lov å bli kjent med resten av familien hennes, eller at det tar to-tre år før vi blir kjent?????

 

Og flytting?? Du tror at det er enkelt å få seg ny jobb, ny omgangskrets osv for meg, og ikke minst be moren til de andre barna flytte i nærheten??? Hallo??? Mener du det seriøst???

 

Alt jeg altså vil er å få treffe datteren min oftere, ingenting annet.... det kunne vært utrolig enkelt, men MOR gjør det vanskelig.....

 

[asd]

Det er bare ditt ansvar at lillejenta har samvær med deg, og din treffer dine barn og din familie, og det er bare mors ansvar at lillejenta treffer mors familie.

 

Ja, det med flytting er vel eneste mulighet hvis du ikke kan leve med all reisingen ? Du sier jo at det er vanskelig å kjøre så langt som det blir når dere bor i den avstanden dere har nå. Hvis du synes det er lettere å pendle for å ha samvær så burde du vel være fornøyd da.

 

Hvis det kunne forandret så mye for deg hvis mor ville bragt lileljenta til ditt hus en eller to ganger i måneden, så er jo det bra. For da er det ikke så umulig for mor å gjøre deg fornøyd. Men lovverket sier jo at transport i forbindelse med samvær er samværsforelders ansvar, hvis man ikke har blitt enige om annet.

 

Jeg gikk ut fra at du var forbannet siden du skrev det i meldinga over, at alle ville reagert med å bli forbannet over avstanden som dere (også du) har valgt å bosette dere.

 

 

[Anonym bruker]

Du er virkelig en aldri så liten nøtt du, asd... Kort tankegang, og i dette tilfelle ikke på noen andres side enn MOR... som er veldig typisk for alenemødre, vil jeg anta...

 

Lovverket sier IKKE at det er samværsfoelder som skal stå for transport, hvis jeg hadde gått til sak så hadde retten sett det som rimelig at dette er noe en skal dele på... Og det ville vel ALLE fornuftige mennesker i vårt land ha sagt også....

 

Det er faktisk både mor og fars ansvar at barnet skal få treffe begge foreldre... Nå er det faktisk sånn at hvis mor hadde nektet far å treffe barnet, så kunne mor blitt fratatt omsorgsretten for barnet, i flg advokater som jeg har snakket med..... ergo, it takes two to tango!!!.... Det er BEGGES ansvar...

 

At jeg skulle fått med meg min eks og flyttet til et helt annet sted i landet er vel rimelig drøyt å anta å være gjennomførbart, er det ikke? Du må faktisk være rimelig tett i pappen når du mener det??? Kan ikke helt skjønne at min eks skulle sagt opp jobb og hadet til venner og familie fordi jeg skal komme næremere mitt nye barn???

 

Wow.........

[asd]

Samværsforelder har sine plikter og rettigheter overfor barnet uansett om samværsforelder er mann eller kvinne.

 

Mor i dette tilfellet vil ikke miste omsorgen for barnet fordi det er du som har avsvar for transport ved samvær, og du nå sier du vil velge å slutte å transportere deg selv for samvær. Hva mener du med "gi opp" ? Frasi deg samværet ? Det er ditt valg. Du gir opp pga reisevei sier du. Men flytte synes du blir for mye. Du som velger å si at mor eier problemet. Men det er du som har gjort to kvinner gravide som ikke bor i nærheten av hverandre. Det er du som må løse utfordringen når det gjelder lange avstander. Ikke ved å lempe problemet over på moren med baby. Hvorfor akkurat henne og ikke den andre moren ? Fordi hun er mest sårbar som har baby ?

[Anonym bruker]

Jeg forstår veldig godt at du er frustrert, selv om jeg er relativt nybakt alenemor. Det er faktisk ikke du som tok valget, ikke du som ville ut av forholdet, men det er du som mister verdifull tid med datteren din. Jeg synes det høres ut som om din ex straffer deg, straffer deg ved å gjøre det vanskelig for deg å se datteren din og at hun skal få bli kjent med brødrene sine. Jeg ble forlatt med et nyfødt barn og har gått igjennom de fleste fasene som sjokk, sorg og nå er det sinne som dominerer. Håper jeg snart kommer til aksept ... :-) Sinnet over å bli forlatt gjør at jeg gjerne vil hevne meg, men den eneste måten er jo å niholde på barna mine, være vanskelig i forhold til samvær. Heldigvis er jeg oppegående nok til å se at dette går mest ut over barna mine, og jeg har oppegående venner som kan sette meg på plass hvis det skulle skli ut. Vi ble enige om at begge barna (ikke bare den nyfødte) skulle bo fast hos meg, selv om jeg vet at det er vanskelig for ex'en å se barna så lite. Han har den eldste annenhver helg, torsdag til søndag, og torsdag til fredag de andre ukene. Det å sette opp samvær med baby er et puslespill, og begge foreldrene må ha barnet i fokus istedet for å tenke på seg og sitt. Jeg svelger maange kameler, det er beintøfft at min ex (som ikke elsker meg lengre) er her tre ganger i uka ca tre timer, at jeg må se ham så ofte gjør jo at det tar laang td for meg å komme over ham. men hvis det blir sjeldnere gjør jo det at babyen ikke blir kjent med pappaen sin, så biter tenna sammen. Har begynt å gå litt ut av huset nå, mens pappaen er her, så de får litt tid sammen alene. Vi har også en avtale om at det er han jeg ringer, og ikke barnevakt, hvis jeg skal til frisør, etc. Annenhver uke har han samvær på en lørdag, selvfølgelig gjør dette at "min" helg "ødelegges", kan ikke reise bort å besøke venner hele helga eller ha rengjøring, men det viktige er barnet. Familievernkontoret hjalp oss å sette opp en fornuftig samværsavtale, en avtale som skulle være bra for barna og ikke foreldrene. Hvis det er så ille at du vurderer å gi opp, synes jeg du først skal prøve å få henne til å bli med på familievernkontoret. Kanskje det hjelper å snakke med en utenforstående, en som kan møte henne på hennes tanker og følelser, men som også kan si noe om hva som er det beste for datteren deres. Ikke gi opp datteren din. Du vil få igjen for det senere hvis du er tålmodig nå. Dette med samvær må evalueres ettersom jenta blir eldre. Når hun er ett år kan hun kanskje overnatte hos deg - en natt om gangen - hvis hun kjenner deg godt nok. Da vil hun jo også treffe brødrene sine. Når det blir varmere i været nå, kanskje guttene kan være med på samvær, men at du tar med deg alle barna ut, tilbringer samværet i en park, for eksempel. da vil jo også moren få slappet av litt.

 

Men jeg må bare spørre: Hvis du fremdeles hadde bodd sammen med moren til babyen, hvordan skulle du gjort det med delt omsort for guttene da, hvis avstanden er så stor?

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

... og beklager at jeg blandet meg inn selv om jeg ikke er pappa ...

annie 8.48

[Anonym bruker]

ser at andre mødre synes du er en ubrukelig person, asd... du har virkelig meninger og holdninger som tilhører vikingtiden, dine holdninger er på mors side, ikke på barnets side... håpløst...!!!

 

Jeg vil ikke gi opp i det hele tatt, men ettersom mor ikke synes det er veldig viktig at jeg får treffe datteren min mer enn to ganger annenhver uke, noe som tilsier at hun IKKE KOMMER TIL Å BLI KJENT MED MEG, da ser jeg ikke helt vitsen med å treffe henne slik det er nå....

 

Og hvorfor jeg ikke vil flytte til hennes del av norge?? Jeg har som du sikkert etterhvert har skjønt, to barn fra tidligere som jeg har 50%... Skulle jeg flytte fra dem som er vant til å ha pappaen sin i nærheten hver eneste dag, fordi jeg vil bli kjent med søsteren deres??? To barn som går på barneskolen skal få beskjeden om at, "nei, søsteren deres er mye viktigere enn dere, så dere klarer dere selv med mammaen deres"???? Fy flate, du må være skikkelig stokk stein dum asd??? Grunnen til at jeg bor der som jeg gjør i dag er at jeg har bodde der sisden barna mine var små, og planen var å flytte sammen med moren til datteren min, noe hun absolutt ikke ville da hun ble gravid.... Så planen var faktisk å flytte sammen med henne og datteren min slik at jeg kunne ha de to andre barna mine fortsatt 50%, men hun valgte å ikke ville dette, fordi hun ville bo nærme familien sin... (mammaen og pappaen sin...) Så pga hennes ønske og vilje, får ikke jeg treffe datteren min.... DERFOR synes jeg det er urettferdig at hun ikke gir meg mer tid med min datter.....!!!

 

få deg noen bedre og mer riktige holdninger asd, så blir det kanskje ikke krig her i verden....

[Anonym bruker]

virkelig trist å høre at du har blitt forlatt av pappaen til dine barn. Jeg skulle gjort masse for å fortsatt være sammen med moren til datteren min, for meg er hun fremdeles "the one"... ikke det at jeg sier eller viser det ovenfor henne, men jeg har fortsatt følelser for henne, og skulle ønske hun hadde hatt det for meg også.... men det har hun nok ikke....dessverre..

 

Nå er datteren min litt over seks mnd gammel, og jeg har truffet henne 23 eller 24 ganger... à to timer... noen ganger betraktelig mindre... Det vil jo si at jeg har truffet henne mindre enn en gang pr uke siden hun ble født... og da blir man ikke kjent med hverandre...

 

Vi var, etter mye om og men, på familivernkontoret(FVK) for et par mnd siden. Jeg har siden fødselen hele tiden sat at jeg ville ha faste tider/dager å treffe henne på, men moren synes ikke det var så nøye. Når jeg omsider fikk henne med på FVK, hørte hun ikke veldig mye på det hun dama fra FVK sa... Bl.a det at hyppige besøk er utrolig viktig, det gikk henne hus forbi... og det var ikke hennes problem at jeg har to barn fra før, så det kunne hun ikke ta hensyn til... Det er det som gjør det så utrolig vanskelig, for hun ser ikke det faktum at det er like viktig for datteren vår å bli kjent med brødrene sine, som det er at vi blir kjent med henne... Fikk høre etter vi hadde vært der at det var "slike ting" som gjør at hun blir forbannet på meg...(må jo bare si at etter vi var der har vi hatt et godt samarbeid, og jeg synes jo det er utrolig koselig å se både henne og datteren vår...) Håper derfor på at ting bare blir bedre og bedre fremover....

 

Overnatting ligger nok laaaangt frem i tid, hun må være minst et par år, har jeg fått høre av moren... så tviler på at jeg får ha henne hos meg på veldig lenge... Har fortsatt ikke vært ute på trilletur med henne, har aldri vært alene med henne....har skiftet fire bleier på henne...og hun er nå 6 mnd..... Så jeg går glipp av så utrolig mye, og det gjør virkelig vondt!!!

 

Vi hadde planer om å flytte sammen i fjor sommer, og hun var veldig ivrig på å lete etter hus som vi kunne kjøpe...Men så ble hun gravid, og da forandret alt seg... Så planen var at vi skulle flytte sånn at jeg fortsatt kunne ha de andre barna mine 50%, og at hun ikke hadde så veldig langt hjem til sin familie..... men slik gikk det ei.....

[Anonym bruker]

Hei

Først og fremst vil jeg bare uttrykke min medfølelse med din situasjon, ikke lett dette her.

At din datter har behov for god kontakt med begge sine foreldre kan en ikke se forbi, men at hun på et så tidlig stadie i livet skal måtte sitte 6-7 timer i bil for å treffe sin far ofte, kan jeg bare ikke få vridd hodet mitt til å få forståelse for. Jeg ser at dette er mer beleilig for deg enn for henne. Jeg tror det beste du kan gjøre er å snakke med noen som kan hjelpe deg til å godta at din datter ( den første tiden) trenger rolige,kjente og stabile omgivelser og at situasjonen er som den er, i alle fall nå...

Det høres, for meg ut som om mor er skyld i de fleste problemstillingene her, men håper og tror at du er såpass oppegående at du kan forstå at dette er en svært så følsom tid for også henne, hun er på dette punktet mer eller mindre i ett med barnet sitt, mor og barns behov krysser hverandre og det som gjør de fleste mødre og barn uadskillige i den første ( og viktigeste) perioden i et barns liv er naturen. Den bør ikke køddes med( unnskyld uttrykket).

Nå har jeg bare fått med meg din side av historien, men jeg beklager å måtte si at jo mer press og skyldfølelse du legger på mor, desværre kan det bli( selv om hun gir etter for en periode).

Men skulle alt ordne seg mellom dere er jo det naturligvis det beste, og de gangene du har vært med din datter er i alle fall ikke bortkastet, hun kjenner deg igjen nå, og med tid og stunder vil hun glede seg villt til at du skal komme på besøk!

 

[gutt♥02.04.07♥jente♥18.11.10♥]

herregud asd!!!! går d ann???!??!

har du slått deg i hodet med noe hardt?

 

asd er ute etter diskusjon, ikke gidd å bruk tid på denne personen....

 

lykke til pappa:)

[Anonym bruker]

Det er nok ikke bare asd som uttrykker seg her inne, jeg står i dette tilfelle i samme situasjon som mor i dette innlegget.

Dette er typisk, stakkars stakkars mannen som spiller offer og gjør hverdagen til en mor i barsel til et helvete.

Hvis han ønsker et godt forhold til datteren sin, så er det nyttig å vise respekt for mor som tross alt er den nærmeste kontaktpersonen datteren har den første tiden!

Selv dere mødre her inne med en god mann og barn som aldri ( vær glad for det jenter) har vært i samme situasjon som mor ,blitt belastet med krav på krav og skyldfølelse i den første tiden etter å ha fått en liten baby ut av kroppen sin må da kunne tenke seg hvordan det ville ha vært??? Jeg forstår at fedre ikke kan sette seg inn i dette, men det er tydelig at dette er en sak noen her inne ikke klarer å sette seg inn i.

Sånn jeg ser barnefar, synes han fryktelig synd på seg selv og bare seg selv. Det er belastende for han å kjøre bil for at datteren skal bli kjent med han, det er belastende for han at en mor i barsel ikke vil reise 3 timer i bil for at datteren skal bli kjent med han og det er belastende for han at tiden med de andre barna han har gjør at han ikke får truffet datteren sin så ofte som han vil.

Og hvorfor svarer ikke far her på hva han skulle gjort i forhold til sine andre to barn hvis han hadde bodd sammen med mor til datteren hans tre timer unna? Da kunne vel de kanskje tatt toget da, slik at far igjen slapp å bli belastet med å kjøre bil i tre timer???

 

[Anonym bruker]

Stakkars, stakkars mannen som gjør hverdagen til mor i barsel til et helvete??? Jeez??

 

Så du mener at det er et helvete for mor å la far treffe sitt barn?? Hvem sine følelser spiller det på da?? Mors, fars eller barnet??? Det er BARNET som er hovedfokus her, ikke fars følelser, ikke mors følelser.... Det man VET om samvær med barn er at et lite barn skal ha hyppige samvær med sine nærmeste... Hvs mor synes det er så jævlig å ha far på besøk, så får hun synes det da, det er tross alt, i mitt tilfelle, henne som har valgt at det skal være sånn...

 

Det du sier går bare på mors følelser, og ikke på barnets følelser... Da setter mor seg selv foran barnet, eller hva? Barnet har KRAV på å få treffe begge foreldre, men det er som regel mor som står i veien for dette, det viser vel de mange sakene som går rundt om kring i norges land.. Det er vel også derfor foreninger som F2F og sånn kommer frem, fordi dette er et problem... Vet ikke hva prosentsatsen er på fordelingen av omsorg for barn jeg, men regner ikke med at det er far som får omsorgen for barnet i de fleste tilfellene??

 

Jeg har ALDRI, ALDRI sagt at jeg krever at mor skal komme til meg med datteren min. Det jeg sier er at ettersom mine barn går på skole, så er det veldig vanskelig for oss å reise på en hverdag for å treffe søsteren deres... Dermed hadde det vært greit hvis mor hadde kommet til oss en gang i ny og ne, kanskje en gang i mnd, for at datteren min skal få treffe brødrene.... i og med at mor går hjemme hver dag så har hun tid til det??? Eller??? Siden nyttår har barna mine sett søsteren sin en gang!! For mor har som regel ikke tid i helgene, da må hun treffe sine venner og familie... Derfor mener jeg, i mitt tilfelle, at det hadde vært rettferdig at hun hadde kommet til oss av og til og...og har jeg noensinne sagt at det er belastende å kjøre for å besøke datteren min?? Nei!!! Jeg kjører til henne med glede, faktisk!!!

 

Og hvis du hadde lest mer enn det du har gjort, så kanskje du hadde sett at jeg svarte på hvordan vi hadde planlagt å bo hvis vi skulle flytte sammen, noe som var planen... Da hadde vi flyttet slik at jeg kunne hatt barna mine 50%, samtidig som mor da ikke hadde hatt lang vei hjem til sin familie...

 

Snu saken på hodet, så kanskje du hadde tenkt anderledes med tanke på samvær med dine egen barn... Tror du hadde vært like frustrert som det vi menn er, hvis du hadde fått se barna dine to timer om gangen, to ganger annenhver uke....

 

En del av dere alenemødre er virkelig en rase of your own må jeg si... Tenker KUN på sitt eget beste....dessverre...

[Anonym bruker]

anonym 8.48 igjen

Ok, nå forstår jeg hvordan du skulle løse det hvis du fortsatt bodde sammen med moren til datteren din.

 

Jammen rart det der, at man ikke greier å komme over noen som har såret en så fryktelig ...

 

Blir fremdeles overrasket over hvor mange "mannehatere" det finnes her inne, er nok mange med dårlige erfaringer. Med én gang noen tar dine bekymringer og din fortvilelse på alvor, så er det såå synd på stakkars mor i barsel. Jada, men hun har faktisk valgt å bli alenemor, med alt det fører med seg. Faren står der og vil slippe til, hun kan få avlastning. Jeg ble også sviktet, og det mens jeg var på mitt svakeste, høygravid og syk, men det bør da ikke gå ut over barna mine. Barna mine har ikke samvær med faren sin fordi det er så hyggelig for ham (det er selvfølgelig hyggelig for ham, men akkurat nå vil jeg jo egentlig ikke at han skal ha det så hyggelig uten meg ...), men det er viktig for dem.

 

Jeg håper virkelig at hun greier å sette datteren deres i fokus og kan møte deg når det gjelder samvær. Jeg håper du får mye mer tid med datteren din og at dere får etablert et nydelig far-datter-forhold og at hun blir kjent med brødrene sine. Du må ha troen på at det skjer.

[Anonym bruker]

heia til pappaen! asd kan gå å legge seg

hilsen ei kjærring.