Å bli "snytt" for fødselsopplevelsen..

[barbalib har to fine gutter]

Ja, snakk med noen! Det tok meg et halvt år før jeg fikk spurt om en gjennomgang av fødsel sammen med jordmor, og det var unødvendig seint. Det gjorde underverker for meg. Jeg skulle ha gjort det med en gang!

[ღ Juksemaker pipelort +spire ღ]

Interressante svar her. Jeg føler meg faktisk snytt ved å føde vaginalt jeg da..... Når jeg sitter her i etterkant, så kunne ønske de hadde tatt ks på meg....

 

For dere som har en vellykket vaginal fødsel så kan jeg skjønne at dere føler dere snytt ved et evt ks neste gang.

 

Jeg fødte vaginalt jeg, og fikk sjarmtrollet på magen.... i 15 min før jeg ble hastet ned på operasjonsstua for å reparere en revne grad 3c... Jeg så heller ikke igjen babyen min før etter 4 timer...

 

Dessuten ble de 3 første mnd ødelagte av smerter i underlivet fordi det ikke grodde ordentlig sammen igjen før etter 6 mnd, jeg klarte ikke sitte de 3 mnd og omtrent ikke gå de første ukene. Endetarmen min ble ødelagt, og jeg har nettopp vært igjennom en ny underlivsoperasjon for å reparere endetarmen.

 

Jeg nekter å tro at det hadde blitt like vondt og smertefullt ved et ks! Iallefall i så lang tid.

 

Jeg kan ikke føde vaginalt igjen, så jeg må ha planlagt ks neste gang. Kan ikke si jeg gleder meg til det heller, men da kan jeg iallefall sitte etterpå... Tror ikke jeg kommer til å føle meg noe mindre snytt den gangen.

 

Men det er nok som noen sier; det har med forventninger å gjøre. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få de skadene jeg fikk, og hadde det ikke vært for dem, så hadde jeg sittet igjen med en positiv fødselsopplevelse.

[AnLin *j07* med januargutt.]

Takk. Skal på samtale i morgen, så det blir godt. Snakket litt om det på sykehuset også, men var litt for i ørska til å forstå og få noe særlig utbytte av det.. Gutten er heldigvis superskjønn og har vært min gode trøst gjennom den tøffe opplevelsen.

[Mor Løvehjerte]

✩ Mamma til sjarmtrollet ✩ dette var trist lesing. Håper det går atskillig bedre med deg nå, og at opersjonene viser seg å være vellykket. Jeg er selv keisersnittbarn av en mor med nøyaktig samme fødselsforløp som jeg hadde (unntatt et den gang tok de ks etter 12 timer og ikke 50+). Kanskje dette har bidratt til at jeg ikke ser på keisersnitt som noe negativt, men som livreddende.

 

Jeg må få lov å tilegge at jeg er positivt overrasket over det saklige innholdet i denne tråden. Til vanlig pleier jeg å holde meg langt unna keisersnitt/fødseltrådene her inne.

[ღ Juksemaker pipelort +spire ღ]

Jeg vet jo at jeg ikke er alene om å få sånne skader, men det var liksom ikke sånn det skulle bli...

 

Jeg har egentlig ikke ønsket meg barn fordi jeg har vært redd for å føde, men så kom lysten på barn da... Og jeg bestemte meg for å føde vaginalt. Kom liksom over skrekken... Og så skjer dette... Hadde jeg bare nevnt at jeg egentlig var redd for å føde under svangerskapet... Kanskje hadde jeg sluppet dette smertehelvete jeg har vært igjennom de siste 9 mnd...

 

Heldigvis ser det ut til at den siste operasjonen er vellykket, og det har ikke vært i nærheten av å være så vondt som etter fødsel. I morgen er det 4 uker siden operasjonen, og jeg merker nesten ingenting til at jeg er operert. Har sittet mer disse ukene enn jeg gjorde på 3 mnd!!

 

Men etter fødselen så fikk jeg også innvendige infeksjoner som ikke ble oppdaget. Det gjorde også at det var så vondt.

 

Jeg er også ks-barn og har ikke hatt noen problemer med det

Når jeg lå på barsel, lå jeg der sammen med ei som tok planlagt ks, og hun var mye mye friskere enn meg etter føldselen, så det er vel ikke dermed sagt at et ks KAN være mer komplisert enn vaginal fødsel..

[AO3]

Først og fremst vil jeg si at jeg synes du er kjempeheldig som føler det slik, HI! Skulle ønske jeg kunne si det samme! Dette er nok veldig individuelt, jeg tror det er mange ting som spiller inn når det gjelder hva slags opplevelse man sitter igjen med etterpå. Det er ikke nødvendigvis personen med det mest dramatiske fødselsforløpet som sitter igjen med den verste opplevelsen i ettertid.

 

Jeg føler meg snytt, rett og slett fordi jeg gjorde hele jobben, men jeg fikk ikke betalt for det, annet enn i form av enda mer smerte. Jeg var gjennom en hel (igangsatt, noe som ikke akkurat hjelper på) fødsel først - jeg hadde presset i to timer da det ble bestemt at det måtte bli ks. Da var jeg som en oppvridd vaskefille. Jeg kan, med hånden på hjertet, si at jeg på det tidspunktet ga fullstendig blaffen i om jeg levde eller døde, så lenge barnet overlevde. I løpet av de to timene gikk jeg fra å være supermotivert og med masse kampvilje, via frustrasjon, til resignasjon og fortvilelse. Barnet satt bom fast, han rikket seg ikke en centimeter på tross av to timer med blodslit. Jeg kjente jo at det ikke gikk. Jeg rakk å få en liten anelse om hvor grusomt det må være for kvinner i fattige land som dør i barselseng - de VET hva som skjer. De kjenner at dette ikke kommer til å gå, og det er en forferdelig måte å dø på. Vi hadde dødd hvis vi ikke hadde hatt tilgang på ks. Gynekologen sa det rett ut etterpå. Jeg vet at jeg er utrolig heldig, men samtidig er jeg så skuffet og sint og traumatisert at jeg ikke klarer å være like takknemlig som du er, HI. Jeg skulle ønske jeg var et "større" menneske og klarte å se dette utenfra - for jeg vet jo at min fødsel, med alle sine komplikasjoner, er en solskinnshistorie med en lykkelig slutt, en seier for legevitenskapen. Sønnen min er frisk, jeg er frisk. Før penicillinets oppfinnelse hadde nok det hele fått en helt annen utgang.

 

Etter keisersnittet, hvor jeg knapt var bevisst pga utmattelse og blodtrykksfall, og hvor jeg trodde barnet mitt var dødt fordi ingen informerte meg om noe, fikk jeg spinalhodepine. Det var mye verre enn selve fødselen. MYE verre. Riesmertene har jeg klart å fortrenge, men smertene pga spinalen sitter der i hukommelsen enda. Jeg har fremdeles problemer med å snakke om det uten å få tårer i øynene, og det er 16 mnd siden. Bitterheten for at personalet lot meg gå gjennom det smertehelvetet når det hadde vært så lett å behandle, er stor. Jeg tror mye hadde vært annerledes for meg rent psykisk hvis jeg hadde sluppet den spinalhodepinen. Fasiten for min del er at jeg ble snytt for ikke bare fødslen, men for den første uka i min sønns liv, og det er utrolig bittert. Jeg ville bare dø. Hele tiden var det mas om amming, og under ammingen ble hodesmertene enda større. Jeg følte meg mindreverdig og mislykket blant alle disse lykkelige vaginalt fødende mødrene, som alle var i kjempeform. Hvis disse ti dagene før, under og etter fødsel hadde blitt slettet fra minnet mitt, hadde jeg nok vært et lykkeligere menneske, som hadde hatt det bedre med meg selv!

 

Men - det blir jo stadig bedre, tross alt. Jeg fikk - langt om lenge - samtaler på sykehuset, og de hjalp. Neste gang blir det ks - det viste seg etterpå at jeg har for smalt bekken til å føde. Jeg håper inderlig at det vil bli bedre neste gang, men nå er jeg også forberedt. Første gang hadde jeg faktisk trodd på jordmorpropagandaen om naturlig fødsel - jeg trodde det skulle bli slik. I ettertid føler jeg meg bare dum, jeg burde jo visst bedre.

 

Jeg må også si at jeg skjønner veldig godt dem som får store rifter under vaginal fødsel, med problemer og store smerter etterpå, som også føler seg snytt for fødselsopplevelsen. Det å føde er jo ikke bare akkurat det å presse ut et barn, det er en hel pakke. Man må se på totalen, både under og etter fødsel - en fødselsopplevelse kan bli like "spolert" av en stor ruptur som et akutt ks.

 

 

[Rampongi]

Tusen takk alle sammen for fin, trist og interesang lesning. Nå skjønner jeg litt mer hva dere føler angående å bli snytt.

 

I ettertid tenker jeg at jeg var dum som ikke ba om å få ks. Ikke at jeg nødvendigvis hadde fått det innvilget, men jeg er nok av den sorten som ikke ulempen med å få "hjelp". Jeg trenger tydligvis ikke å føle på mestringen ved å klare en fødsel selv. Jeg er bare glad for at jeg ikke fødte vaginalt jeg

 

 

Igjen tusen takk for svar alle sammen. Håper jeg ikke rippa for mye opp i vonde minner hos dere

[AO3]

Å dele slike minner er terapi i seg selv, i alle fall for meg. Jeg har hatt mye nytte av dette og andre forum slik sett - jeg har ikke følt meg så alene, for jeg har skjønt at det er mange som føler det slik.

 

Jeg synes ikke du skal føle deg dum som ikke ba om ks i utgangspunktet. Hvordan skulle du ha visst at det ville gå som det gikk? Det er selvsagt helt umulig, det kunne gått helt fint. Sannsynligheten for en normal fødsel er jo i de aller fleste tilfeller mye større enn sjansen for alvorlige komplikasjoner. Ting er slik de er, og etterpåklokskap er verdens mest eksakte vitenskap.

[UnePune äntligen hemma!]

Har ei venninne som følte seg snytt for fødselopplevelsen da hun måtte ta ks med førstemann - rett og slett fordi hun var - nysgjerrig på hvordan det var tror jeg - ikke for at en vaginal fødsel er noe mer "verdt" ang. lengde og smerter.

 

Selv følte jeg meg litt snytt med de to første - jeg fikk epidural på slutten fordi jeg ble forespeilt at det kom til å at mye lenger tid(da etter 22 og 23 timer og ikke sovi på 40-30timer...) - det viste seg at det bare var 2timer igjen av den første fødselen og 40 minutter på den andre - så hadde jeg visst det ville jeg ha droppet epiduralen. Jeg var rett og slett nysgjerrig på hvordan det var å føde uten epidural. Med 3. mann fikk jeg oppleve det =) Fant vel ut at epiduralen virka på riene men ikke smertene som kommer når ungen skal ut. Og det er jo de ørti timene med rier som er det verste!

[Mor Løvehjerte]

Det er godt å høre at ting går framover med deg!

Planlagt keisersnitt er normalt sett noe helt annet enn hastekeisersnitt. Bare det at man har muligheten til å være uthvilt før inngrepet, er et stort pluss.

[Mor Løvehjerte]

En sterk historie dette her, meg80. Merker jeg blir lei meg på dine vegne.

[Expat]

✩ Mamma til sjarmtrollet ✩, jeg hadde en drittfødsel første gang (med liknende slutt) og ønsket intenst ks ved andre gang. Ble lovet en fin vf denne gangen, det fikk jeg! Så du kan godt få en fin fødsel senere om du vil ha flere.

 

Men fødsel er allikevel no skit. Jeg gjør det aldri igjen, og føler på ingen måte noen birkebeinerseier over å ha fått normal exitstrategi. Det er enkelt og greit den måten som er tryggest. Overlegen sa til meg "det dør ingen kvinner i norge av vaginalfødsel, men vi mister noen hvert år i keisersnitt".

 

Skal jeg ha flere barn blir det adopsjon eller surrogat!

[husmus &2]

Nei, jeg føler meg overhodet ikke snytt. Ikke på langt nær. Jeg hadde hastesnitt etter 12 timer ca med rier fra helvete. Jeg har aldri aldri hatt så vondt og tviler på at jeg ville ha taklet pressrier etter dette med en epidural som ikke funket noe særlig. Hastesnittet for meg var en helt fantastisk opplevelse, når jeg endelig fikk den spinalepiduralen var jeg helt med, åpenbart overdopa fordi jeg skravlet som en foss på vei til operasjonssalen og etterpå mellom tennene som hakket så mye at jeg måtte få noen doser petidin fordi det roet det ned. Jeg så Prompen med en gang og så forsvant de for seg selv. Merkelig nok synes jeg det er kjempeflott at far og sønn fikk tilbringe de første timene sammen. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke føler meg snytt for det, men for meg var det mer privat når jeg endelig fikk komme ned på barsel og pusle med han selv uten førti stykker på rommet rett etter en fødsel. Dilemmaet mitt er hva gjør jeg i mai? Jeg har gått til samtale på sykehuset for mulig keisersnitt neste gang, men jeg vet ærlig talt ikke hva jeg vil. Og det har ingenting med å få lov til å oppleve selve fødselen å gjøre. Det er kun fordi jeg vil være trygg på at det går som det skal gjennom å ta et planlagt ks, og på den annen side så hadde det vært veldig greit å slippe det og faktisk måtte forholde seg til å ha vært igjennom en operasjon og alt det medfølger.

Som sagt, så tror jeg ikke hadde jeg hadde taklet pressriene, me n hva vet jeg, jeg fikk jo aldri kjenne på hvordan de var. Det er nok der det for meg står, jeg tror ikke jeg takler samme smerte en gang til. Det er ikke der det står, det er at barnet kommer til verden, uansett hvordan som er det store for meg i hvert fall...

[ღ Juksemaker pipelort +spire ღ]

Jeg får ikke lov til å føde vaginalt igjen, det sa gastrokirurgen som opererte meg. (Ylva Sahlin, som er ekspert på sphinkter plastikk i Norge).

 

Så det er ingen valg for meg en evt neste gang, dessverre

Jeg ble så ødelagt nedentil at jeg aldri kommer til å bli normal igjen. Vet pr i dag ikke hvordan funksjonen i lukkemuskelen kommer til å bli, selv om jeg merker det er bedre. Men må nok trene veldig mye for at det skal bli enda bedre.

Det er heller ingen garanti for at jeg ikke revner like mye neste gang. Det tar jeg rett og slett ikke sjansen på.

 

[ღ Juksemaker pipelort +spire ღ]

Ja, sant det. Er noe annet med planlagt ks enn hastesnitt.

[Makko med to små gutter]

Det viktigste er jo at ungen faktisk kommer ut, uten varige men! Jeg skal vel ikke snakke, jeg greide vil ikke å føde helt på egenhånd, men han ble hardt og brutalt dratt ut av en lege (men vaginalt).

 

Det å få ungen på magen mens navelstrengen fremdeles var festet i morkaka (som ennå ikke var kommet ut) må jeg bare si jeg synes var kjempe ekkelt! Så etter at de hadde stelt han var jeg fast bestemt "han SKAL til pappa'n" (kunne liksom ikke si at jeg ikke ville han han!). Det var jo en spesiell situasjon når alle folka hadde forsvunnet (for det var MANGE der), og vi var igjen bare vi tre. Men slike situasjoner har man sikkert om man tar ks også.

 

Fordelen jeg ser med vanlig fødsel av at jeg var i kjempe form rett etterpå. Jeg gikk selv i dusjen, og var på tur alt dagen etter. Og at amminga fikk starte med engang.

[kirsty*2barnsmamma]

Jeg føler meg ikke snytt for seve fødselen akkurat, men jeg ser heller ikke tilbake på fødselen med glede. Etter 4 døgn med rier, og etter å ha blitt dårlig behandlet på sykehuset, etter infeksjoner, fødselsdepresjoner og ammeproblemer så vet jeg ikke om jeg orker å bli gravid igjen. Jeg føler meg heller snytt for barselstiden. Mens andre kvinner kunne ta seg av babyen sin med en gang var jeg sengeliggende, og måtte trykke på en knapp hver gang snuppa gråt for å få noen til å komme og løfte henne opp og gi henne til meg... og det er ikke alltid de har tid til å komme med en gang. Infeksjonen gjorde at jeg ikke klarte å amme eller å stelle babyen min. Den ble bedre etter en uke, men jeg fikk den tilbake da snuppa var 7 uker gammel. Først i det siste, snart 5 mnd etter klarer jeg å ligge litt på magen. Tok 3 mnd før jeg klarte å ligge på siden og å snu meg i sengen.Har fremdeles vondt å operasjonssårene... Men likevel er jeg glad for at det ble ks, eller er det ikke sikkert jeg og snuppa hadde levd idag.

[Simply]

Føler meg ikke snytt for fødselen.

Jeg fikk jo det jeg ville ha......-babyen.

Har hatt 2 hastesnitt og har aldri hatt den følelsen. Jeg har jo født barna selv om jeg ikke fødte de vaginalt.

Jeg har gått 9 mnd. og holdt liv i dem, og selv om jeg ikke fødte de vaginalt så har jeg gjort jobben min.

 

[Kamomille]

Jeg hadde katastrofesnitt første gang og følte meg veldig snytt. Ble lagt i narkose og fikk ikke oppleve selve fødselen. I tillegg hadde jeg ligget i aktiv fødset i nærmere 12 timer før selve fødselen og følte meg derfor snytt for selve fødselen når jeg tross alt hadde jobbet så mye og lege og NESTEN kom i mål:(

 

Har også hatt planlagt keisersnitt og DET var en flott opplevelse. Var jo da forberedt på KS og siden det ble gjort med spinalbedøvelse fikke jeg jo oppleve hele fødselen. Da følte jeg me gikke snytt:)

[*Rutletutt*]

Det blir jo hvordan man personlig opplever det - jeg syns det blir helt feil dersom noen som ikke har tatt ks sier at de som har tatt ks bør føle seg snytt.

Jeg har selv et hasteks og en vaginal fødsel bak meg, og jeg må innrømme at jeg føler meg litt snytt for fødselsopplevelsen med han som kom med ks. Jeg er veldig glad for at det i den situasjonen endte med ks, så alt gikk bra, men hele fødselsopplevelsen var negativ, og selve ks opplevde jeg som smertefullt og traumatisk (fikk ikke nok epidural før de begynte å kutte i meg). Jeg brukte en stund på å finne morsfølelsen, for jeg syns det var så rart å se babyen min før første gang nyvasket og påkledt flere timer etterpå. Husker jeg hadde mye mareritt den første tiden om at jeg hadde fått feil baby...ikke kjekt:-/

 

Da nr to kom til verden på vaginalt vis, fikk jeg en helt annen opplevelse. Vanskelig å forklare,men jeg følte at jeg presterte mye mer på en måte, at jeg var med "med", jeg fikk det til selv...selv jeg egentlig syns det er "feil" selv;-) Jeg følte meg knyttet til datteren min fra det øyeblikk hun kom ut og jeg fikk henne opp på brystet - det opplevde jeg aldri med sønnen min, og det savnet jeg. Smertene var der selvsagt, på en annen måte enn ved ks - men kan ikke si det var verre, nei... Jeg fikk aldri den panikken jeg følte under ks`et, og det var veldig godt. Sånn sett føler jeg at noe manglet da gutten min kom til verden, selv om jeg er veldig glad for at det ble ks i det tilfellet - ellers hadde han kanskje ikke vært hos oss i dag...og det setter jeg selvsagt høyere enn å ha fått den fullkomne fødselsopplevelsen;-)

[☠Diamanda Galas☠]

jeg har hatt en vaginal fødsel og et planlagt ks...foretrakk forsåvidt det vaginale, men hadde ikke noe valg ang. ks.

 

DET jeg føler meg litt snytt for er at jeg ikke har opplevd hvordan kroppen min starter en fødsel selv.med nr 1 ble jeg satt igang umoden 2 dager før termin, og det ble litt mye maserier og superrask fødsel..føltes litt kunstig, uten noe særlig med pauser i riene...

 

og nr 2 ble jo planlagt ks(ikke pga forløpet under forrige fødsel, men andre medisinske grunner), så da fikk jeg heller ikke oppleve at f. eks vannet gikk...eller riene startet;-/

 

Men alt i alt, har jeg hatt to fantastiske opplevelser..spesielle på hver sin måte;-)

[Stratos med 3 barn]

For min del følte jeg meg litt snytt ved mitt første snitt fordi jeg hadde jobbet hardt for å få han ut. Jeg hadde full åpning og pressrier i 4 timer. Det ble forsøkt vakeum 2 ganger uten hell og det hele endte med hastesnitt (som på en side var rolig og kontrollert, men som på den annen side var hektisk - de sparket i heisdører og hylte og skrek...)

 

Man er jo selvfølgelig bare glad alt gikk bra til slutt, men på den annen side fikk jeg liksom ingen belønning for strevet heller... SIkkert vanskelig å forstå, men slik er det

 

Med nr 2 var det planlagt snitt, men frøkna meldte selvfølgelig sin ankomst 4 dager før oppsatt time... Men her prøvde jeg ikke å føde heller (hadde bare rier i noen timer), så jeg synes det var en fin opplevelse!

 

Sitter nå med mage med nr 3 i og venter på nok et planlagt snitt og håper denne gangen sykehuset får trådd til før ungen melder sin ankomst

 

Jeg har dessverre ingen fødekropp En jævel på å være gravid, men å føde... nope!

[Stratos med 3 barn]

Ja og med første lå jeg på sykehuset for i gangsetting i to dager, så jeg føler det var endel plager jeg kunne vært foruten hadde vi visst det ikke gikk alikvel. Alltid hyggelig å få betalt for god innsats!

[Snuppelura&Go`klompene]

Jeg er selvsagt sjeleglad for mine to KS, fordi ellers hadde jeg nok sittet her barnløs.

 

 

Men, når det er sagt, så har jeg i mine mørke stunder tenkt på hva jeg har gått glipp av. Det vi kvinner er skapt til å klare, urkvinnens instinkter osv. Og ikke minst har jeg tenkt på at jeg kanskje hadde klart å amme mine barn om jeg fødte naturlig, slik at melken kom. Jeg ventet, pumpet, gnidde, masserte, tok akupunktur, ønsket og ba, men ingen av mine to barn fikk annet enn MME. Dobbelt nederlag.

 

Likevell er jeg enig med deg HI, det var en grei måte å "føde" på. Hadde full tillit til helsepersonellet, og følte jeg fikk god behandling.

 

Men jeg kommer alltid til å lure på hvordan det hadde vært å født naturlig, og kanskje av og til synes litt synd på meg selv også.

[thricane]

jeg har gjort begge deler, og kan ikke si at selve fødselen var så mye mer fantastisk enn et ks, men det var ting rundt en vanlig fødsel som jeg i etterkant forstod manglet nr jeg hadde vært mellom begge deler. det ene er at jeg var full av andrenalin og i toppform rett etter fødselen, i motsetning til syk og sengeliggende etter ks. det andre var det første døgnet med ungen. jeg hadde henne inne hos meg og tok meg av henne helt alene, men sønnen min som ble født med ks, var alene på barsel mens jeg lå til overvåkning, og jeg fikk kun se han når de kom inn for å amme (som var langt lettere etter fødselen enn ks)