Å bli "snytt" for fødselsopplevelsen..

[Bettybu]

Jeg ble "snytt" for fødselen... var borti svangerskapsforgiftning...Og plutselig ble det bestemt keisersnitt... Og da gikk det en time til jeg var på operasjonsstua... (Var innlagd til observasjon) Pappa`n var det ikke, for han var for langt unna/ ikke tidlig ferge... Ikke fikk han poden "fersk" i hendene og ikke jeg heller. ..Jeg fikk han "trøkkt" opp i fjeset en liten stund, før de gikk ut med han... Jeg hadde da gått 34 uker, og hadde ikke begynt å vente eller grue meg... Skulle gjerne hatt med en fødsel ... OG, det er faktisk folk som sier jeg har "JUKSA!" Dette var jo ikke noe jeg valgte selv... Nå har vel "toget" gått i forhold til alder,..... og dessuten så hadde det blitt keisersnitt igjen pga snitt både "bort-over og oppover."

Men jeg hadde gått for vaginal fødsel... Var ikkje så jækla behagelig med keisersnitt heller....Selv om jeg var fort på bena..(vel , måtte ligge første døgnet!)..og hadde ikke komplikasjoner...

[Bæ bæ lille lam:)™]

Har ikke lest alle svarene her,men svarer for mi egen del:-)

 

Jeg var mentalt forberedt på å føde vaginalt,og grugledet meg.Jeg visste at det ville være vondt,men slik er det jo.Når jeg endelig fikk effektive rier (gikk med modningsrier en uke før fødselen,og de var ganske vonde til tider) satt babyen fast halveis ute.Dvs at hun "dinglet" med bena på utsiden,men resten satt fast.(setefødsel).Jeg hadde slitt og presset det jeg kunne,men ungen kom ikke ut.Tilslutt ble det slått alarm siden hjertelyden var under 60 og ungen satt dønn fast.Det tok 18 min fra legen trykket på alarmen,til ungen var ute.Og det var en forferdelig opplevelse,jeg opplevde bla at kirurgene diskuterte seg i mellom om det var noen vits å skynde seg.De løp avgårde med meg og jeg skjønte ingenting.Jeg gikk i sjokk under ks for det ble rett og slett for mye for meg,jeg var sikker på at babyen var død,og at jeg kom til å dø.Jeg var så full i epidural at jeg ikke kjente at jeg pustet en gang.De brukte litt tid på å få liv i henne,og jeg brukte flere mnd på å komme meg igjen..

 

Alt endte godt tilslutt,ungen og jeg overlevde:-)Men jeg føler meg totalt snytt for den rolige(?) opplevelsen det er å "fullføre" fødselen og få en frisk og våken baby opp til deg,som er hele poenget med alt..

 

Og ingen må misforstå,jeg er bare glad det endte godt til slutt,men jeg må innrømme at jeg sitter igjen med en følelse av å bli snytt for en fin fødselsopplevelse.

[Suprise!]

Jeg føler meg snytt ja,men er selvfølgelig glad for at det endte godt!

Har 2 fødsler bak meg så regnet jo med den 3dje skulle komme samme vei. ( I tillegg var det å plutselig bli skjert i min største frykt! ) Riene var så vidt begynt,da han i hui og hast måtte ut. Det endte myyyye bedre enn forventet )

Men jeg fikk ikke føle den samme stoltheten av meg selv denne gangen som med de 2 andre.Jeg syns det var veldig trist å ikke skulle få "gjøre meg ferdig" etter et tungt sv.skap med vondter.(Følte jeg fortjente det) Vanskelig å forklare,men blir fortsatt lei meg når jeg tenker på det,4 mnd etterpå. (Er nok mest sansynligvis fordi jeg tror dette var mitt siste sv.skap.)

Å føde vaginalt er for meg utrolig stort,urkvinnen i meg kom fram og hun er tøff! hehe )

[BettyBoob]

jeg fødte vaginalt, men føler meg alikevel snytt fordi det ble to mislykkede vakuumforsøk før gutten min ble dratt ut med tang. Da hadde jeg hatt en tregt fødselsforløp med misfarget fostervann, lav hjerterytme hos babyen osv osv. Jeg presset uten at ham koms eg langt nok ned og i 45 min prøvde de å få ham ut før de løp ut med ham. Jeg fikk ham ikke opp på magen før 30 min senere. Jeg har aldri vært borti verre smerte enn da de presset vakum, hender og tang oppi underlivet mitt og ønsket rett og slett å dø.

 

Jeg skulle ønske de hadde utført ks. for den opplevelsen jeg hadde skulle jeg ønske jeg var foruten.

[1+2=3jenter]

Jeg føler meg snytt...

 

Hadde en super første fødsel(vaginal), 4,5 time og hjem dagen etter.

Med tvillingene var jeg klar på at jeg ville prøve vaginalt, men siden de lå i sete fikk jeg ikke lov å prøve. Ble satt opp til planlagt ks, men vannet gikk og det ble hastesnitt. Hadde 8cm 45 min etter vannavgang, og gode rier, og siden ungene var 1,5kg mindre enn førstefødte tror jeg at en setefødsel hadde gått helt greit. Etter ks hadde jeg så store smerter at jeg omtrent ikke klarte bevege meg lenge etterpå. Hele barseloppholdet var i grunn et smertehelvete. Jeg måtte jo godta at jeg ikke fikk lov å prøve, men ble forbanna i etterkant når jeg hørte at andre tvilling-gravide får lov å gå i setefødsel ved andre sykehus... Det er snart 1,5år siden, og irriterer meg på en måte ennå...

 

Men synes selvfølgelig ks er bra for de som MÅ ha det...

[EliMar]

Hmmm snytt med keisersnitt nei. Følte meg mere snytt med sistemann og vaginalfødsel.

Førstemann ble tatt med hastekeisersnitt etter lav fosterlyd trodde vi men har vist seg i ettertid at det var på grunn av for store blødninger fra meg. Full narkose ja vel men pappa`n fikk noen fine timer sammens med førstemann. 4 timer etter keisersnittet var jeg oppe og hadde besøk. Melka spruta ut og alt var helt topp. Ingen smerter i arret eller noe.

 

Så kom nestemann.... Etter 4dag med rier og dopa ned med morfin for å få sove begynte h... Ingen fremgang, masse tull , epidural etter 4 stikk, total utslitt og til slutt med vakum kom ungen ut. Fikk vel ha ho på brystet i kanskje 10min føre det bar avgårde til sying i en time.. Så oppvåkinga i over en time pga lav blodprosent og måtte få følighet i beina igjen. Brukte epiduralen som bedøvelse..

 

Var vel heldig med syinga i etterkant har jeg skjønt hadde ikke store problemer men.. blæra slutta å fungere pga epiduralen og tapping måtte gjøres hver 4 time i nesten en mnd etterpå. Amminga gikk også dritt pga kraftig betennelse..

 

Så jeg føler meg vel mere snytt nå med vaginalfødsel. Fikk ikke noe glede verken under eller etter...