Å bli "snytt" for fødselsopplevelsen..

[Rampongi]

Mulig jeg hiver på en brannfakkel her, men mener det oppriktig og ikke frekt på noe vis:

Jeg har lest både her inne og på andre forum at jentene som må ta ks av ulike grunner ofte føler seg snytt fordi de ikke fikk føde på vaginalt vis.

Dette skjønner jeg ikke.

 

Jeg måtte ta ks etter 24 timer med rier hjemme, da det viste seg at piratens hjerte omtrent ikke slo (hjerteslag på omtrent 50, normalt ca 144) når riene sto på. Det ble haste-keisersnitt og jeg synes dette var kjempespennende og en udelt positiv opplevelse med masse kyndige folk rundt meg for forklarte hva de gjorde og det hele foregikk i så rolige former som det kunne. Etter 20 min var jenta ute og i fin form, både jeg og pappan var lykkelige og kunne ikke fått en bedre opplevelse.

Kan virkelig ikke kjenne at jeg føler meg snytt for noe som helst. Det må i så fall være 1-24 timer med smerter og ubehag som man ofte har ved vaginal fødsel.

 

Tenker dere som føler dere snytt at det skal gjøre vondt og ventetiden skal være lang, ellers er det ikke en fødsel, eller hva er det som gjør at dere føler dere snytt?

 

som sagt, dette er ikke er forsøk på å være frekk eller starte en krangel, jeg bare oppriktig lurer på hva som mangler ved et ks som er tilstede ved vaginal fødsel..

 

og ja, jeg vet at ks er mer risikofylt enn vaginal og jeg oppfordrer ikke jenter til å velge ks om de kan, men for min del var dette absolutt den beste måten å føde på (selv om jeg da ikke har fødd vaginalt.)

 

[Gjest Sekretøsa]

Det som "mangler" er vel gjerne innsatsen man legger i det selv. At man selv trykker ut babyen, at man er en del av det på en helt annen måte?

Jeg har født vaginalt begge ganger, men kan nok være en av de som ville følt meg litt snytt, og litt "ille til mote" for at jeg ikke kunne klare å føde barnet mitt selv. Såklart, i ditt tilfelle var det jo ikke noe valg, og det er det jo sjeldent heller... men alikevel, det er noe rart med det...Klare sjøl!

[Pulverheksa & Hokus og Pokus]

Jeg føler meg litt snytt.. Jeg måtte også ta akutt keisersnitt.

Jeg jobbet så hardt i mange timer for å klare det men tilslutt holdt det på å gå veldig galt.

Jeg måtte i narkose og så ikke gutten min før flere timer etter han var født..

Så jeg føler meg litt snytt fordi jeg ikke fikk være der for han de første timene.

Fikk ikke sett pappaen da han fikk se sin sønn for første gang.

Vi delte ikke det første øyeblikket..

 

 

[Pulverheksa & Hokus og Pokus]

Ja hehe man vil klare sjøl!

[CottenCandy♥Butterscotch]

En venninne av meg måtte ta hastekeisersnitt og hun føler seg snytt for selve fødselsopplevelsen. Hun hadde gledet seg til fødselen i lang tid, planlagt litt rundt den, pakka bagen en mnd i forkant og satt og tvinna tommeltotter på slutten fordi hun var så spent. Hun hadde lest masse fødselhistorier og var forberedt på en fantastisk opplevelse, som en fødsel jo ofte er Hun føler hun ble fratatt muligheten til denne opplevelsen.

 

 

[LilleBjella]

De fleste damer ser vel for seg en vaginal fødsel i utgangspunktet. Man lurer veldig på hvordan det vil bli, både riene i forkant og selve fødselen. Både gruer og gleder seg litt.

 

Sånn var det i hvert fall for meg. Jeg grudde meg ikke spesielt mye til fødselen, men så frem til å få den opplevelsen. Noe jeg hadde vært veldig nyskjerrig på siden jeg var liten jente.

 

Jeg var faktisk litt engstelig for at det skulle ende i ks og at jeg ikke skulle få oppleve det. Rett før jeg fødte gutten min var det en lege og så på meg som sa at drøyde det lenger så måtte vi bare ta keisersnitt og det var jeg veldig for der og da:) Men så løsnet det problemfritt. Det var i mine øyne en fantastisk opplevelse, og jeg er glad jeg har fått oppleve det.

 

Selve hovedpremien er jo barnet og det kommer jo uansett om man føder vaginalt eller ved ks. Men for meg så var veien til målet også viktig. Men neste gang blir det kanskje ks, og kanskje er jeg like så fornøyd da.

[NormaJean]

jeg føler meg snytt..... og det bør være lov å føle det!!!

jeg syns ikke det var noe spennende å plutselig bli rullet inn på operasjonsalen, jeg følte meg blottlagt og hjelpesløs. Det hjalp ikke at jeg kjente nesten alle som var inne på salen (jobber på det sykehuset) og måtte få kateter av en sykepleier jeg treffer nesten daglig på jobb. Jeg vet at det ikke har noe å si i det store bildet, men jeg mistet allt privatliv.

 

Jeg mistet den første tiden med min sønn og mann. De ble plassert på ett rom på føden helt alene og ingen informasjon om hvordan det gikk med meg. Etter noen timer fikk jeg sett dem og da hadde jeg så vondt at jeg ville at de skulle gå. Det er ikke sånn jeg hadde ønsket det.

 

Så ja, jeg føler meg SNYTT!!!

[Fire småtroll]

Jeg har prøvd begge deler, 3 vaginale fødsler og et hastesnitt.

 

Det en blir snytt for er vel selve jobben og adrenalinkicket ved det. Når du virkelig overgår alle dine grenser når det gjelder både smerteterskel og rå styrke og får det til. Når ungen da til slutt glir ut av deg og kommer opp på brystet ditt har du et adrenalinkick som du ikke opplever noen annen gang i livet. Du greide det! På toppen av det hele er du (som regel) i fin form etterpå, sliten selvfølgelig, men ikke syk.

 

Det trenger ikke være noen dårlig opplevelse med et keisersnitt likevel, jeg personlig er veldig glad for at den muligheten til hjep finnes. Jeg fikk jenta på brystet når jeg lå på oprasjonsbordet også, lykketårene rant akkurat som da jeg hadde født vaginalt. Men så kom tiden etterpå da, og det var jo ikke helt det samme.

 

Jeg foretrekker en vaginal fødsel om jeg kunne velge, men det er ikke alltid det går. Jeg går overhodet ikke og føler meg snytt for noe selv om siste kom med snitt, jeg er bare glad det gikk bra.

 

 

[erteposen + 4]

Jeg har gjort hele pakka, planlag ks (fikk et par timer å forberede meg), et akutt som redda babyen i magen ved morkakesvikt og født vaginalt. Det er helt fantastisk å fullføre en vaginal fødsel. Lukta, kraften, styrken i kroppen og ikke minst babyen/ene på magen etterpå. Den lille kroppen, første sugetaket og tiden sammen etterpå. Det mangler med ks, selv om det ikke er ille. Mine ble raskt tatt bort, og den ene gutten min var jo uten puls. Roen og freden, og ikke minst å slippe operasjonsmerter etterpå, gjør vaginal fødsel til en bedre opplevelse.

[Gjest]

Jeg følte meg veldig snytt etter at jeg måtte ta hasteks. Jeg hadde hatt vonde modningsrier i 1 uke, hadde vært i aktiv fødsel i 17 timer, hadde full åpning - men jenta ville ikke komme ned i bekkenet.

Jeg hadde gjort alt jeg kunne, jeg var nesten i mål - såklart jeg følte meg snytt over at jeg ikke fikk gjort den siste lille innsatsen, som er - i følge mange av de som har født vaginalt - det mest fantastiske de har opplevd.

Jeg følte meg snytt for å få jenta rett opp på magen min, få være den første som fikk se henne - holde henne og passe på henne.

 

Istedenfor fikk jeg, etter at de hadde vært på bakrommet en tur og sjekket henne og tullet henne inn i et pledd, se på henne mens de lappet meg sammen, før vi ble skilt og trillet i hver vår ende av sykehuset i fire timer. Det var grusomt!

Jeg fikk ikke den aller første verdifulle tiden sammen med den nye, lille familien min.

 

Såklart er jeg glad det gikk så fint. Jeg er kjempeglad for at jeg var på et så fantastisk sykehus, med utrolig dyktige mennesker som gjorde jobben sin utmerket - men det var ikke sånn det skulle være...

Jeg er enig med deg, ks er etter min opplevelse en helt utmerket og fantastisk lettvint måte å føde barn på (ja jeg vet også at det er mer risikofylt osv) - hadde jeg bare sluppet hele fødselen på forhånd!!

 

Neste gang skal jeg ha planlagt ks - og er helt sikker på at jeg ikke kommer til å føle meg i nærheten av snytt for fødselsopplevelsen - for da er det slik det skal være. Da er jeg forberedt.

Har ingenting med smerte eller ventetid å gjøre - bare på hva jeg hadde forventet meg og gledet meg til.

Jeg hadde bare sett frem mot det øyeblikket jenta mi skulle legges opp på brystet mitt - da jeg endelig skulle få se og kjenne henne - også ble det ikke sånn i det hele tatt!

[lille sprelle]

Er enig med deg. Jeg var bare glad til da de endelig bestemte seg for hasteks fordi det sto om livet for både snuppa og meg. Graviditeten var et helvete på alle måter og jeg var glad da jeg overlevde og at barnet faktisk gjorde det samme. Når de først hadde fått satt bedøvelsen (etter 3 forsøk) så var det helt greit. Faren filmet både før, under og etterpå, så jeg fikk da med meg det som skjedde i etterkant.

[*Lykkelita*2barnsmor]

Jeg følte meg snytt første gang. Rett og slett fordi jeg for det første ikke var forberedt på at det kunne ende i hastesnitt. Hadde aldri tenkt tanken at jeg ikke skulle kunne føde barnet mitt selv.

 

Så, jeg ble lagt i narkose, fikk ikke se barnet mitt før et halvt døgn etterpå. Jeg føler meg kanskje ikke så snytt for smerten og alt som følger med på den måten, men snytt for møtet med mitt nyfødte barn.

 

Vi er alle ulike, og opplever ting ulikt. Etter 38 timer ble jeg tvunget ned i senga og kjørt inn på operasjonssalen.... det var ikke noen hyggelig opplevelse i seg selv, det heller...

 

Nr to ble planlagt snitt, noe som ble en bedre opplevelse. Jeg fikk være våken, og fikk barnet til meg med en gang. Likevel skulle jeg ønske jeg kunne føde vaginalt jeg...

[Gjest Sauen og ungene]

Føler meg snytt ja. Hadde 6 cm da det gikk galt (navlesnorsfremfall) og det ble katastrofekeisersnitt. De minuttene fra fødestuen til operasjonssalen var et reint helvete egentlig, var veldig redd (kunne veldig fort gå veldig galt). Ble lagt i narkose og fikk ikke sett henne før 2 timer senere.

Føler meg snytt for å få "gjøre jobben" selv, og for å være våken og få se henne med en gang. Når jeg fikk se henne var hun jo vasket og påkledd, og jeg var helt i svime til langt utpå dagen...

Skulle ønske ting hadde gått greit, men er jo uansett utrolig takknemlig for at det gikk bra!

[Mor Løvehjerte]

Nå hopper jeg direkte fra hovedinnlegget og svarer.

 

Jeg har også tatt keisersnitt, og nei, jeg føler ikke at jeg har gått glipp av noe. Jeg hadde et langvarig og fælt fødselforløp som endte i infeksjon og fare for meg selv og vesla. Vi hadde dødd i fødselsseng begge to, hvis muligheten for keisersnitt ikke fantes.

 

Gynekologen som formidlet at de måtte ta keisersnitt, fortalte etterpå at hun aldri hadde sett noen bli så glade for å få den beskjeden. Jeg var direkte overlykkelig over at 2,5 døgns helvete med vannavgang og igangseting var over (jeg hadde ennå ikke mer enn 4 cm åpning-fytti rakker'n!).

 

Vi skal ikke ha flere barn (jeg har aldri født vaginalt med andre ord), men jeg savner ikke noe. Jeg er bare glad vi lever, at vi begge er friske, og at jeg har en 1,5-åring jeg elsker mer enn livet selv.

[Mrs. Kaizer]

Jeg har hatt et hastesnitt og 2 vaginale fødsler og mener at de to måtene og føde på ikke kan sammenlignes på noen måte. Hvertfall ikke sånn jeg opplevde det. Ved ks, fikk jeg såvidt se babyen før de tok han med seg ut av operasjonsstuen. Da tok det et par timer før jeg fikk se han igjen, men var da utslitt (etter 2 døgn med rier) og "dopa" av smertestillende at jeg heller ville sove enn å se baby.

Ved de to vaginale fødslene var opplevelsen en helt annen. Og den stemningen som er i rommet og alle følelsene en føler når baby er kommet ut og en får han opp på magen er jo helt unik og fantastisk!! Kan ikke beskrives med ord, må oppleves:-) Jeg forstår ikke kvinner som velger ks istedenfor vaginal fødsel når de aldri har født før. Vaginal fødsel er jo så mye bedre både for mor og barn.

[Mor Løvehjerte]

Hva vil det si å velge keisersnitt selv?

[Mom2Two]

Jeg tror kanskje en del føler seg snytt fordi man får en enorm "boost" av å "greie det selv". Man har liksom prestert det ultimate som naturen har skapt kvinner for å gjøre, så jeg tror det er et sterkt instinkt det å føde, og at det derfor kanskje føles som et nederlag om man går glipp av denne biten.

 

Mesteparten av denne mestringsfølelsen skjer vel når man presser ungen ut (altså pressfasen og selve forløsningen).

 

For noen kan kanskje et keisersnitt føles ut som man løper et maraton, så èn kilometer fra mål kollapser man og må bæres over mållinjen?

[Norwegian by injection]

Har født 3 ganger. Nr.1 og 2 vaginalt. Nr.3 ved en veldig dramatisk KS. Jeg følte meg "snytt" tredje gangen fordi jeg visste hva jeg gikk glipp av.

[Norwegian by injection]

He he :-)))

[Gjest]

Mom2Two - det var en perfekt beskrivelse. Løpe maraton - og ikke 1 km, men rett før mål - du ser målstreken - men du kommer deg ikke dit. Ikke på egenhånd.

 

Om du som lurte på hvordan noen kunne velge bort det å føde vaginalt... du har tydeligvis ikke fødselsangst.

Det er nok ingen som velger ks bare for moro skyld.

 

 

 

[Mor Løvehjerte]

En usedvanlig god beskrivelse! c",) Men for meg var den siste kilometeren faktisk den eneste gode av alle sammen. Det var den ene gangen jeg følte meg trygg og ivaretatt. Vi kan si at mållinja var befrielsen for meg, og selve maratonløpet noe jeg helst ville glemme. Jeg har i ettertid sagt mange ganger, at jeg skulle ønske at man kunne sette et måleinstrument på hodet til gravide noen uker før termin og funnet ut at... nei, dette kommer ikke til å gå. Her får vi ta et keisersnitt gitt. Når jeg først måtte ta keisersnitt, føles det ekstremt tyngende med ørtogførti timer med feber og skriking. When pigs learn to fly, I guess... =0)

[Gjest]

Jeg har kun født vaginalt, men det jeg tror jeg ville følt meg snytt for er hvis jeg hadde blitt lagt i narkose og dermed ikke fått sett barnet før mange timer etterpå og da vært i dårlig form. Vil jo være den første til å se barnet og ikke den siste.

[barbalib har to fine gutter]

Jeg vil ikke si at jeg følte meg snytt. Men jeg kan fortsatt bli litt lei meg når jeg tenker på at sønnen min ble født uten mamma eller pappa tilstede. Jeg ble lagt i narkose, og fikk se sønnen min en time etter at han ble født. Etter det fikk jeg være med han hele tiden, og det er jeg takknemlig for, jeg vet ikke alle får det.

 

Tidlig i graviditeten var jeg redd for fødselen, og var til samtale hos fødselsangstteamet på sykehuset. Men dette endret seg, og da fødselen nærmet seg, var jeg rolig og innstilt på at dette skulle jeg klare. Jeg har tenkt tanken at jeg gjerne skulle få vist sykehuset at de hadde gjort en god jobb med samtalen, og at jeg skulle føde med glans! Men jeg vet at dette er tullete tanker, men det er vel det nærmeste jeg har kommet skuffelse over forløsningsmetode.

 

[AnLin *j07* med januargutt.]

Begynte å gråte da jeg leste dene tråden, så opplevelsen min er nok litt fersk enda..

 

Måtte ha haste-snitt for tre og en halv uke siden. Har født en gang før; vaginalt uten noen komplikasjoner. Selvfølgelig forberedte jeg meg på det samme denne gangen. Gjerne enda mindre komplisert og helst vannfødsel... Når det ble morkakeløsning og kraftige blødninger og hastesnitt med puste problemer og kramper og smerter etterpå for meg...Så var det ikke noe særlig ålreit.. Fikk ikke se babyen før mange timer etterpå. Var et døgn på intesiven, fikk fire poser blod etc. etc.. og er fortsatt ikke helt meg selv..

Var overhodet ikke slik jeg så det for meg i graviditeten.. Var på gravide-yoga og gravide-trening og forberedte meg så godt jeg kunne, følte jeg selv. Men da jeg aldri gikk i fødsel og blodet bare rant var det en sjokkartet opplevelse som gjorde alt vanskelig. Jeg følte jeg ble snytt for den gode opplevelsen og følelsen av å være tilstede og se barnet komme til verden og bli lagt på brystet mitt.. Sliter fortsatt med å skjønne dette helt..

[Mor Løvehjerte]

Jeg vil anbefale deg å snakke med jordmor som du gikk til under svangerskapet, om hvordan du har det. Jeg fikk god hjelp av en jordmor jeg kjenner, til å innse at jeg hadde posttraumatisk depresjon. Jeg følte meg som sagt ikke snytt for noen fødselsopplevelse, men selve prossessen med å få ungen ut, sitter som banka inn i hjernen min. Det aller, aller viktigste for deg, AnLin *j07* med januargutt skal være at dere overlevde dette, at du fikk et vakkert guttebarn som du skal være mamma til så lenge du lever. Etterhvert som tiden går, vil du få så mange fine opplevelse med sønnen din, at forhåpentligvis vil de fæle minnene du har om fødselen forsvinne.