Dere som har gått ut av forholdet eller tenker å gjøre det.. Er det helt selvsagt at dere blir "alene med barnet"?

[Anonym bruker]

Syns alle skriver det.. Har dere alle menn som "aksepterer" at dere får hovedomsorgen for barnet og at han selv blir helgepappa?

Ingen som ikke tør å gå fordi far truer med rettsak for å få delt omsorg osv?

 

Skulle ønske jeg hadde en mann som aksepterte at jeg ønsker hovedomsorgen... Her blir det nok kamp

(Jeg har hatt hovedomsorgen siden barnet ble født for 3 år siden, han har nesten ikke løftet en finger. Ved brudd vil han plutselig ha et ansvar han aldri har vist interesse for tidligere)

 

 

 

[Cinnamon4]

Hei

Jeg har opplevd noe liknende. En pappa som ikke har løftet stort mer enn ein finger tidligere skulle plutselig ha ungene 50/50. Det gikk noen md, helt til det kom frem at han slett ikke taklet klesvask, gymbagger, tursekker, matpakker, leggetider, lekser, tanker/problemer, grin og hyl - hver dag. Det var faktisk eldstesønn min som ville ha forandring. Etter endel prøving på "opplegg" som ungene er fornøyd og trygge på, har det endt opp med at de bor fast hos meg og ny samboer, mens er hos pappa annenhver helg og en overnatting annenhver uke. Nå først er ungene trygge og glade!!

[Anonym bruker]

Det er selvfølgelig ingen selvfølge at mor blir alene om barnet..

 

Hadde vi blitt skilt hadde det ikke blitt kamp en gang, ser ikke noen som helst grunn til å begynne sloss om det. Det er en selvfølge for både meg og mannen at vi deler på ansvaret for barna, men det gjelder selvfølgelig nå som vi er gift også da, ikke bare om vi skulle bli skilt.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at det er en selvfølge at man fortsatt deler ansvaret ved brudd, hvis begge har involvert og engasjert seg for barnet hele veien.

Da får jo barnet det den trenger hos begge to, og har tilnærmet lik tilknytning til begge, er trygg med begge osv.

 

Mitt barn har en far som nesten aldri har tatt et bleieskift/lagd en matpakke/gitt et måltid.. Han har aldri lagt barnet og aldri stått opp med det. Han har aldri levert eller hentet i barnehagen. Jeg kan telle på én hånd hvor mange trilleturer han var med på da barnet var baby. Han har vært med én gang på helsestasjonen, én gang til lege.

Til og med da jeg var totalt utslått av influensa, sto han ikke opp med barnet, selv om jeg spurte. Han trengte å sove, som alltid.. Det endte med at jeg kravlet meg rundt i leiligheten som best jeg kunne. Barnet fikk både mat, bleier, kjærlighet og lek, selv om jeg kun fungerte på vilje den dagen.

Jeg kan ramse opp sånne episoder i det uendelige.

 

Likevel truer han med rettsak for å få delt omsorg, om jeg skulle gå.

Vet at det dreier seg om å manipulere meg til å bli, og at han ikke vil betale barnebidrag for enda et barn.. (har 2 fra før)...

 

Jeg er redd

[Anonym bruker]

Men da sier det seg selv at det ikke vil gå ikke sant?

 

La han prøve seg da vel, ungen kommer ikke til å dø av det.. Si at du er villig til å gi han 50% omsorg og for å teste det ut flytter du ut i f.eks en uke fra mandag til fredag (dra til en venninne, foreldrene dine e.l.) Da får han i praksis se hva det vil si å måtte både hente og levere i barnehagen, handle, lage middag, stelle, bade og legge barn. Han må vaske klær, sørge for matpakker og klesskift til barnehagen osv. Kanskje blir det en merkelig uke for ungen, men det overlever den uten varige men, du har tross alt ikke flyttet ut for godt så ungen vil være i sitt eget hjem med tingene dine rundt seg. Men mannen din vil antagelig få en skikkelig oppvåkning, så etter den uka kan dere igjen snakke om omsorgsfordelingen.

 

La mannen din forstå at du går uansett fra han, og dere må ta avgjørelser som er det beste for barnet. Selvfølgelig trenger barnet sin far, så du får si til han at han skal få det ansvaret han vil ha når han har bevist at han kan takle det, derfor denne prøveuken. Går alt på tverke har jo du litt å fortelle om når dere skal til megling. Du må ikke la deg manipulere!